Nylig plukket jeg ut en spenningsbok fra 50-tallet, rettet mot unge menn, av bokhylla. Det var Ildkloen fra den franske serien Bob Morane, i norsk versjon omdøpt Moran, av Henri Vernes. Innsalgsteksten på baksidenbegynner på følgende vis:
«Vi søker en ung ingeniør, interessert i kjemi, geologi, vulkanografi, og som tåler en støyt … Sto det i et mystisk brev som Bob Moran fikk.»
Actionhelten vår er nemlig ikke bare eventyrer og jagerpilot, han er også kunnskapsrik ingeniør. Og selv om han hamler opp både med sabotasje, skuddvekslinger, slåsskamper og flyangrep er den virkelig store faren av naturvitenskapelig natur. Lava fra en vulkan er nemlig i ferd med å antenne hydrogensulfid som lekker ut fra et stort undervannsreservoar med H2S og metan, noe som kan skape en eksplosjon som vil legge et stort landområde øde. Løsningen? «Blås surstoff i vannet der hvor lavaen renner ut. Da vil H2S løses opp til vann og SO2 og svovelet vil bunnfelles. Svovelvannstoff er ikke giftig.»
Vitenskapelig kunnskap er her en like naturlig del av registeret en actionhelt må spille på som sterke muskler og nerver.
Dette fikk meg umiddelbart til å tenke på debatten som har gått i mediene etter at en OECD-evaluering og en NIFU-rapport har slått fast at gutter blir hengende stadig lengre etter i det norske utdanningssystemet.
Et av de sentrale forklaringspunktene i NIFU-rapporten som også ble spesielt presentert i fremleggingen er at gutter møtes av lavere forventninger. Dette gjelder forventninger fra lærere, men også samfunnets forventninger i bredere forstand, og ikke minst egne forventninger.
Å se menn i rollen som kunnskapsformidlere synliggjør at det er et domene også for menn.
Ofte peker man i politiske debatter ensidig på skolen når det gjelder å løse denne type utfordringer, men uansett hvor man forsøker å løse disse problemene bør man være svært bevisst på at opprinnelsen til dem handler om svært mye annet enn skolen, og kanskje krever det en holdningsendring i samfunnet rundt også for å løse dem.
Forventninger til utdanning og til seg selv skapes nemlig ikke isolert i skolen, de skapes i hele den mangfoldige kulturen som ungdommer vokser opp i. Tidligere forskning (se for eksempel UiO-prosjektene Rose og Vilje-con-valg) har vist at identifikasjon er sentralt når det gjelder ungdommers utdanningsvalg: Hva slags person er jeg, eller hva slags person har jeg lyst til å være måles opp mot hva slags person jeg tenker at den eller den fagperson er. Jeg tror akademiske idealer faller gjennom her for mange gutter i dag. Slik har det likevel ikke alltid vært, og det kan vi blant annet se fra populærkulturen, som nevnte Bob Morane, som på norsk kanskje er bedre kjent gjennom den mer sci-fi-pregede tegneserieversjonen som gikk i Super-Tempo, Fantomet og et par egne album på 80-tallet.
Og Morane er ikke et enestående eksempel. Helt fra Jules Vernes fantastiske 1800-tallsromaner (hvor f.eks. ingeniøren Cyrus Smith i Den hemmelighetsfulle øya gjorde det mulig for en gruppe strandet på en øde øy å bygge opp et helt lite samfunn der, til og med med telegraflinje), og frem til andre halvdel av neste århundre, var kunnskap – vitenskap – en sentral del av det mannlige helter måtte beherske.
Også her hjemme vokste lokale varianter av de internasjonale eventyrheltene frem, og den av dem som kanskje satte sterkest spor (og fortsatt kommer i opptrykk som julehefte hvert år), var nettopp Ingeniør Knut Berg. Som de fleste andre slike fenomener ble også disse kulturuttrykkene med vitenskapelig og teknologisk knowhow som inkorporert ideal, importert fra det nære utland.
Men varte det? Neppe. Der 1800-tallshelten Sherlock Holmes både var det intellektuelle geniet, og hamlet opp med skurker i boksekamp på harde never, ble kunnskapen når vi gikk inn i James Bonds tidsalder outsourcet. Bond var actionhelten, mens den eksentriske Q tok seg av teknologien og kunnskapen i sitt laboratorium kjelleren hos MI5. Mange unge gutter på slutten av 1900-tallet ville nok være James Bond. Få ville være Q. I vårt årtusen er denne tendensen om noe forsterket. Den fremste populærkulturelle fremstillingen av naturvitenskapelig kunnskap i vår del av verden de siste årene har vært TV-serien The Big Bang Theory, som kretser rundt en gruppe fullstendig sosialt, fysisk og praktisk inkompetente fysikere (og en ingeniør).
Mange unge gutter ville nok være James Bond. Få ville være Q.
Om få ville være Q, er det neppe noen som har lyst til å være Sheldon Cooper. Menn som kan ting, som har teoretisk kunnskap, er i populærkulturen i økende grad keitete og inkompetente på alle andre områder. Alle som har beveget seg i vitenskapelige miljøer, vet at det ikke er virkeligheten, men virkeligheten er sjelden det som skaper fordommer, og i neste rekke forventninger.
For i vår fortsatt kjønnsstereotype populærkultur tror jeg nettopp menns roller har endret seg mer enn kvinners på dette området. Jenter skal fortsatt være flinke piker – også på skolen (med alt det også fører med seg).
Hva gjør man så med det? The Big Bang Theory er lagt ned, og i likhet med Marit Simonsen er jeg ikke spesielt trist for det. Politisk er det selvsagt vanskeligere å forsøke å regulere folks konsum av populærkultur i dag enn i forrige århundre da hele nasjonen var samlet rundt NRKs lørdagsunderholdning. Det er nok én grunn til at de fleste politiske forslag handler om å gjøre ting i skolen. Det er et av få relevante samfunnsområder hvor vi fortsatt har politisk styring. Dermed blir skolen igjen og igjen bedt om å rydde opp i alle slags problemer som har sitt opphav langt utenfor skolens domene. Mange lærere og rektorer rundt i landet er nok for lengst lei av dette.
Et første skritt mot en bedring er likevel bevisstgjøring. Og her bør også lærere bevisstgjøres de dokumenterte ulike forventningene gutter og jenter møtes med. Men er det virkelig helt umulig for oss andre som foreldre, forfattere, filmskapere, TV-produsenter, spillmakere og alle andre som er med å forme det verdensbildet som møter den oppvoksende slekt, å være litt bevisst hva vi byr den? Til sist er faktisk kvotering et poeng. Ikke fordi mannlige lærere møter gutter på en «bedre» måte enn kvinnelige. Det er et vanlig argument, men det finner lite støtte fra NIFU-rapporten. Men heller fordi det å se menn i rollen som kunnskapsformidlere synliggjør at det er et domene også for menn, og påvirker nettopp verdensbildet og de tilhørende forventningene unge gutter har til seg selv og andre.
Ronny Kjelsberg
Universitetslektor, Institutt for fysikk, NTNU