Kronikk

Hva skjedde med brasiliansk politikk?

Arbeiderpartiets oppgave med å overbevise velgerne om at de representerer det brasilianske folket er vrien, men ikke umulig.

For å forstå hvordan Jair Messias Bolsonaro endte opp med 46 prosent av stemmene i første valgomgang etter å ha uttalt «problemet med militærdiktaturet var at de torturerte fangene [hovedsakelig fra venstresiden], de skulle drept dem», er det viktig å se Bolsonaros politiske prosjekt i kontekst. Etter å ha vært en av de raskest voksende økonomiene i verden har den brasilianske økonomien stoppet opp. Samtidig øker volden i et av verdens mest voldelige land. I tillegg har landet, og særlig arbeiderpartiet (PT), vært lammet av det som er blitt verdens største korrupsjonsskandale, «operasjon bilvask». Det gigantiske mediekonsernet Globo, som eies av den styrtrike Marinho-familien, har tatt på seg rollen som den fjerde statsmakt for å vise det brasilianske folk hvor korrupte politikerne er. De har skapt et bilde av at politikere generelt, og arbeiderpolitikere spesielt, er gjennomkorrupte og dette har bidratt til politikerforakt og et folkelig hat mot arbeiderpartiet som nå har fått navnet «anti-petismo». Petista, som kan oversettes til arbeiderpartipolitiker eller en som sympatiserer med arbeiderpartiet, har gått fra å være et honnørord til å bli et skjellsord.

Selv om arbeiderpartiet må ta deler av skylden da flere topper i partiet har vært involvert i korrupsjonsskandaler er det påfallende at sentrale høyrepolitikere som Aécio Neves og sittende president Michel Temer, som tok makten ved et parlamentarisk kupp mot arbeiderparti-presidenten Dilma Rousseff i 2016, ikke er dømt på tross av overveldende bevis. Like påfallende er det at Luiz Inácio Lula da Silva, som hadde dobbelt så stor oppslutning som Bolsonaro på meningsmålingene, er fratatt retten til å stille som presidentkandidat og dømt til 12 års fengsel på svært tvilsomt bevisgrunnlag. Også FN og sentrale internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner kritiserer det brasilianske rettsvesenets håndtering av saken og argumenterer for at Lula burde kunne stille som presidentkandidat til alle ankemuligheter er utprøvd. Likevel utgjør «anti-petismo» den rådende politiske stemningen i landet og arbeiderparti-kritikken har fått ytterligere vind i seilene i sosiale medier og gatedemonstrasjoner.

Les også: – Her stemmer ingen Bolsonaro

Det er i denne konteksten Jair Messias Bolsonaro hever sin stemme og vokser på meningsmålingene. Konservative Bolsonaro, som hadde vært et ukjent kongressmedlem i 28 år, fikk bred mediedekning etter at Temer ble president. Han brukte det gryende folkelige hatet mot korrupte arbeiderpartipolitikere til å utvikle et polemisk språk hvor han anklagde alle i arbeiderpartiet for å være kommunister som forsøkte å gjøre Brasil om til et nytt Venezuela. Under et besøk i nordvest i Amazonas, i provinsen Acre, hvor arbeiderpartiet hadde hatt stor oppslutning, uttalte han «la oss drepe arbeiderparti-bevegelsen her i Acre» og isteden få fart i økonomien og bringe tilbake ro og orden gjennom privatisering og samarbeid med militæret og kirken. Da han senere ble konfrontert med utsagnet hevdet han at kritikerne på venstresiden hadde tatt leddsetningen ut av kontekst og sa «det var et språklig bilde», som ikke skulle tas bokstavelig, det var ment som en spøk. Poenget var ifølge Bolsonaro at arbeiderpartiet har latt vold eskalere og ført landet til randen av konkurs på grunn av korrupsjon og kommunisme.

Poenget var ifølge Bolsonaro at arbeiderpartiet har latt vold eskalere og ført landet til randen av konkurs på grunn av korrupsjon og kommunisme.

Dette vil han rydde opp i via tettere samarbeid med militæret, da Bolsonaro hevder at landet hadde «sterk økonomisk vekst og ikke var korrupte» under militærdiktaturet. Slik sett får Bolsonaro dobbel uttelling via sitt polemiske språk. Det første utsagnet blir til overskrifter og sprer seg som ild i tørt gress i tabloidsøkende medier, samtidig som det andre utsagnet gir han mulighet til å forklare hva han egentlig mente. Hvis Bolsonaro tjener på å være polemisk i sin kritikk av venstresiden, og hvis all PR er god PR, så bidrar summen av slike «klikk» til å gi han økt oppmerksomhet. Mens høyt utdannede på venstresiden klør seg i hodet og ikke skjønner hvordan slike utsagn kan fungere i et deliberativt demokrati anklager Bolsonaros velgere venstresiden for å spre fake news om Bolsonaro og forsvarer han ved å henvise til at han er den eneste ikke-korrupte politikeren som er i stand til å rydde opp i et kaotisk land, gjenreise (kristen) moral, styrke familien og få fart i økonomien. Det siste har de allerede fått et bevis på etter at Sao Paulo-børsen gikk opp 10 prosentpoeng etter valgresultat mandag 8. oktober samtidig som internasjonale investorer strømmet inn.

Kirken er også blant Bolsonaros viktigste støttespillere. Pinsevennbevegelsen (pentecostales), som er den raskest voksende religiøse bevegelsen i Brasil, utgjør en sentral velgergruppe for Bolsonaro. Han har flere ganger brukt sin kristne overbevisning for å legitimere strengere straffer og uttalte i en debatt: «Jeg tror på Gud og har lest bibelen. Du har gode eksempler der. Det er skrevet: 'Et tre som ikke fremmer, skal kappes ned og kastes i ilden'. Jeg er for dødsstraff.» I et land hvor over en halv million mennesker er drept det siste tiåret (flere enn i Syria), og hvor vold og frykt er del av den felles kulturelle veven som binder folk sammen bak gitter og høye murer i et segregert samfunn, fremstår harde straffer og militær innblanding som det mest overbevisende svaret for mange velgere.

Selv om venstresiden fortsatt kan komme tilbake i andre valgrunde er det viktig å huske på at delstatsguvernører, senatorer og kongressmedlemmer også påvirker brasiliansk politikk. I tillegg til å stemme på en presidentkandidat stemte brasilianere på en guvernør på delstatsnivå, to senatsmedlemmer (det er totalt 81 seter i senatet) og to kongressmedlemmer (det er totalt 513 seter i kongressen) søndag 7. oktober. I valget av senatorer, kongressmedlemmer og delstatsguvernører ser vi allerede en tydelig Bolsonaro-effekt.

BILDETEKST Sett Lula fri: Graffitien til venstre er kritisk til fengslingen av Arbeiderpartiets tidligere president Lula. Det istykkerrevne klistremerket til venstre reklamerer for venstrepartiet PDT. Deres kandidat røk ut i første valgomgang.

Ytterligere høyrepolitikere har aldri hatt større innflytelse i senatet og kongressen. Et eksempel er hvordan Bolsonaros konservative parti Partido Social Liberal (PSL) gikk fra 8 kongressmedlemmer ved forrige valg til å nå ha 52 seter i kongressen. Dette betyr at selv om arbeiderpartiets kandidat Fernando Haddad skulle greie å slå Bolsonaro i andre valgrunde så ville han ha store utfordringer med å få gjennomført praktisk politikk da han trenger godkjenning i senatet og kongressen. Flere peker også på at Haddad vil kunne lide samme skjebne som Dilma Rousseff, nemlig å bli stilt for riksrett selv om han skulle kunne vinne presidentvalget, da medlemmene i kongressen og senatet vil kunne vende seg mot han.

Det er likevel fortsatt et lite håp for venstresiden hvis de greier å mobilisere godt blant de 147 millioner brasilianerne som er stemmeberettiget ved andre valgrunde. Selv om Bolsonaro fikk omtrent 49 millioner stemmer i første valgrunde, var det 97 millioner som ikke stemte på han. 39 millioner stemte blankt eller frasto fra å stemme. Haddad fikk 31 millioner stemmer og 27 millioner stemmer gikk til andre kandidater. Det store spørsmålet er hvem disse 97 millionene vil stemme på i andre valgomgang. Selv om Haddads oppslutning er økende har Bolsonaro fortsatt en solid ledelse på mellom 54 og 58 prosent oppslutning ifølge de siste målingene. Bolsonaros oppslutning økte ytterligere etter at han begynte å moderere seg for å tekke flere velgere fra sentrum. Han har også gått tilbake på flere standpunkter og uttalte nylig at han ikke skal kutte i «Bolsa Familia» likevel (en kontantstøtte til fattige familier) for å sanke flere stemmer i det nordøstlige Brasil hvor han gjorde det dårlig i første runde.

I denne konteksten er arbeiderpartiets hovedutfordring å gjenreise partiet som et «arbeidernes parti» samt å få bukt med det systematiske arbeiderpartihatet som har fått etablert seg. Slik sett hjelper det lite at Haddad, Lulas arvtager, er en akademiker med doktorgrad i filosofi fra metropolen São Paulo. Haddads utfordring blir å forene en splittet venstreside og samtidig få oppslutning blant sentrumsvelgere. Arbeiderpartiets mann må overbevise sine velgere om at han representerer det brasilianske folket og ikke bare de som har nok kulturell og økonomisk kapital til å være sosialister og ta doktorgrad i filosofi i São Paulo. Oppgaven er vrien, men ikke umulig.

Mer fra Kronikk