Annonse
00:00 - 26. oktober 2018

Flere sider av Tolga-saken

Tre innbyggere i Tolga har fått en diagnose de ikke visste om fra en kommune som ville hente noen ekstra kroner i statlige overføringer. Eller – finnes det en motsats til denne historien?

Skandalen: Statsrådene Monica Mæland, Bent Høie og Tor Mikkel Wara kommenterer regjeringens oppfølging av redegjørelsen fra Fylkesmannen i Hedmark om Tolga-saken. Foto: Krister Sørbø / VG / NTB Scanpix
Annonse

For at borgerne skal oppnå mest mulig likeverdige liv, rapporterer kommunene inn de med psykisk utviklingshemming for å få statlige tilskudd. I Norge har vi derfor mulighet til å tallfeste personene som har en utviklingshemming. I dag er dette tallet på rundt 25.000; under 0.5 prosent av befolkningen. Dette er under halvparten av den forekomsten vi finner internasjonalt og 2–6 ganger lavere enn hva WHO og internasjonal forskning oppgir. Finland har verdens beste skole, og der har over 1 prosent av befolkningen psykisk utviklingshemming. I Tolga kommune har 10 av 1500 innbyggere utviklingshemming, det vil si 0.7 prosent. 

Hva er det med denne diagnosen som er så vanskelig? Og hvilket signal sender vi til personer med utviklingshemming når myndighetene nå driver klappjakt på alle som har fått feil diagnose?

Kan det være navnet? Fra tidligere tider benyttet vi ord som imbesil og åndssvak. Vi gjør ikke det lenger fordi krenkelsen som ligger i slike merkelapper er stor. Men hva med psykisk utviklingshemming? USA benyttet betegnelsen Mental retardasjon frem til årtusenskiftet, og registrerte en betydelig nedgang i antallet personer som fikk diagnosen hvert år før diagnosen fikk nytt navn. Etter at de i 2002 endret det offisielle navnet til «Developmental disability» har registreringen av nye tilfeller stabilisert seg.

Det kan være tid for navnebytte også i Norge når vi ser hvor sjokkerende og stemplende vi får diagnosen fremstilt i Tolga-saken. Det er kanskje ikke så rart at tallene på diagnostiserte ligger langt under hva som er forventet ifølge WHO og forskning. I disse dager må det være svært vanskelig å kjenne på at en har denne diagnosen og man kan mistenke at både spesialister og andre kan gå langt i å bruke andre forklaringer på den enkeltes utfordringer.

For ett år siden skrev forfatteren Olaug Nilssen den prisbelønte boken Tung tids tale der hun omtaler sin kamp for sønnen, som har et stort behov for hjelp. Hun poengterer at omgivelsene og hjelpeinstansene holder avstand og mangler forståelse for hennes familiesituasjon. Fra kommunen får hun beskjed om at avlastning vil komme som en følge av at sønnen får diagnosen psykisk utviklingshemmet. Nilssen velger i stedet rollen som velferdsmartyr heller enn innordning og diagnostisering. Det hører med til historien at statsminister og kronprinsesse bejublet dette eposet.

Den amerikanske filosofen Anita Ho skrev i 2004 To be labelled or not to be labelled: that is the question. Hun gir et ryddig innblikk i problematiske sider som tapte håp, et liv i utenforskap og stigma med diagnosen. Samtidig balanserer hun disse problemene mot diagnosenes betydning for å få løst ut ressurser og rettigheter. Psykolog Børge Holden gjør noe av det samme i artikkelen «Lett utviklingshemming: Forbannelse og velsignelse» fra 2013, der han viser til mange og gode hverdagslige eksempler.

Det er svindel fra kommunene å lure staten til å betale ut penger på feil grunnlag. Det er også kritikkverdig at enkeltpersoner blir fratatt selvråderetten for at kommunen skal hente statlige tilskudd. Dette har Listhaug, Mæland og Wara fortalt oss i en uke.

Det er svindel fra kommunene å lure staten til å betale ut penger på feil grunnlag.

Hvis disse politikerne kunne lyttet til de flere tusen familiene som har hjemmeboende psykisk utviklingshemmede voksne unger i fravær av en kommuneøkonomi som tillater avlastning, så skulle vi akseptert premisset. Personer med psykisk utviklingshemming finnes selv om medier og politikere kappes om å skyve dem under teppet. Dessuten har kommunene massive problemer med å tilby likeverdige liv til alle disse som nå heller ikke skal ha noen diagnose.

Kommunene rapporterer ikke om utviklingshemmede innbyggere for å lure til seg penger. De skalbjø sikre likeverdig skolegang, arbeidsdeltagelse, helse- og omsorgstjeneste og boligtilbud til et stort antall borgere som trenger mye hjelp. Oppgavene er dessverre så mange flere enn hva kommunene i dag har økonomisk handlingsrom til å greie. Men, landet med den laveste forekomsten av psykisk utviklingshemmede vil nå altså ha færre.

VG vinner med stor sannsynlighet Skup-pris for dette arbeidet. De har lyktes med å mobilisere regjeringen, men for oss er saken perspektivfattig.

Erik Søndenaa
Bjørg Neset

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Akkurat nå er det opptil 50 prosent rabatt. Bli abonnent
Annonse

Helseministeren har selv sviktet sin informasjonsplikt overfor regjering, storting og befolkningen og han har heller ikke fulgt loven.
Enige er vi også om at skal du bli god til å skrive, må du ikke bare skrive selv, men du må også lese mye.
Samtidig ser vi grunn til å besvare en sentral påstand som ligger til grunn for at han konkluderer med at dette er «en umulig bok».
Til Espen Ottosen: Medisinen har  vært en viktig premissleverandør for vår forståelse av kjønn.
«Problemet er tanken om at god skriving er en slags «kode» man kan lære seg ved hjelp av noen «nøkler».»