Forfatter og Morgenbladet-spaltist Eline Lund Fjæren etterlyser mer nyansert debatt i forlengelsen av metoo, og mener at mennene som er blitt felt av kampanjen bør få komme tilbake til samfunnet. «Skal beskyldninger om overgrep og trakassering være en slags dødsdom», spør hun i tittelen. Nei, det bør det ikke, men er det virkelig det som har skjedd i Norge?
Lund Fjæren nevner at daværende Olje- og energiminister Terje Søviknes trakk seg fra Pride-paraden etter at flere protesterte på hans planlagte deltagelse. Er dette et eksempel på en mann som ikke har fått «lov til å komme tilbake til samfunnet, arbeide med det man tross alt har lang utdannelse og erfaring med»? Metoo-virvelvinden blåste riktignok Trond Giske ned fra nestlederplassen, men jeg vil påstå at han har kommet «tilbake til samfunnet».
Lund Fjæren nevner også to eksempler fra utlandet. Den svenske saken om Fredrik Virtanen er en skamplett, men her er vel problemet at svensk presse brøt all god presseskikk og publiserte artikler om Virtanen som om han allerede var dømt skyldig. Det andre eksempelet er fra USA. Kort oppsummert etterlyser hun at man i større grad bør diskutere skillet mellom overgrep og det som bare er dårlig sex. Ja, la oss for all del diskutere gråsoner, men ved å trekke frem eksempelet med komiker Aziz Ansari forskyves debatten til å handle om urimelig kvinner og uriktig uthengte menn. Når en av ti norske kvinner er blitt voldtatt, tror jeg vi kan si at det ikke er der skoen trykker.
Det er flere rimelige argumenter i kommentaren, men problemet er at Lund Fjæren retter skytset mot feminismen. I et intervju i samme avis siteres hun på at «jeg kjenner på at jeg er drittlei feminismen». Hun trekker frem at internett har bidratt til å gjøre feminismen mer «tilgjengelig og utbredt», og skriver at « det som tidligere var en sosial, politisk bevegelse, nå ligner mer en grøt bestående av memes og produkter man kan få kjøpt». Men her gjelder det å ikke se seg blind på merch. En T-skjorte med feminisme-trykk er like lite feminisme som en Che Guevara-t-skjorte er sosialisme.
Lund Fjæren virker misfornøyd med at feminister angriper andre feminister. « Er det ikke rom for nyanser i nyfeminismen, og for uenighet?», skriver Lund Fjæren, og fortsetter: «Det er som om det bygger på en idé om at feminister til enhver tid må stå sammen og være enig. En idé som for meg virker grunnleggende sexistisk.» Jo da, det finnes (et lite) rom for uenighet i feminismen. Et eksempel er debatten om sexkjøpsloven, hvor det finnes feminister på begge sider. Selv om det er uenighet om hvorvidt forbud mot kjøp av sex er den beste måten å gjøre situasjonen bedre for kvinner og prostituerte, tror jeg det er bred enighet blant feminister på begge sider at målet er minst mulig lidelse gjennom prostitusjon. Det er uenighet om middelet, men ikke om målet. Dette diskuteres mellom feminister, men det er neppe mer krangling enn i hvilken som helst sosial bevegelse eller kristent parti. Det er noen som tjener på at diskusjoner feminister imellom og diskusjoner mellom feminister og andre virker som sutring, krangling og klaging. Stort sett er det ikke kvinner og minoriteter.
Feminismen skal ikke romme alt mulig. Jeg beklager den belærende tonen, men sexisme er altså undertrykking og diskriminerende holdninger basert på kjønn, og som Lund Fjæren sikker vet er ikke alle kvinner feminister, og ikke alle feminister er kvinner. Ja, feminisme bygger faktisk på ideen om at feminister må stå sammen og være enige om at alle mennesker skal ha like rettigheter og muligheter uavhengig av kjønn.
Metoo-kampanjen har vist at mange kvinner, og noen menn, utsettes for trakassering på arbeidsplassen, særlig hvor maktskjevheten gjør det vanskelig å si ifra. Istedenfor å være drittlei feminisme, bør Lund Fjæren være drittlei makthierarkier og den økende ulikheten. Ingen kvinnekamp uten klassekamp, ingen klassekamp uten kvinnekamp.