Det var ikke Dagsnytt 18 som startet oppgjøret mellom meg og Oslo-skolen, skriver Simon Malkenes.

I høstens Søgnengate har samarbeidsproblemene mellom de folkevalgte og direktørene i Utdanningsetaten blitt synlige. Både den sittende og den avgåtte skolebyråden har beskrevet det som omkamper, gjenstridighet og at ting som skal ta to uker, tar tre måneder. Et eksempel er bruk av konsulenter for å løse problemene med vold i Oslo-skolen. Hva som skjedde finner du i min nye bok Det store skoleeksperimentet. Her er et lite utdrag:

«Et eksternt konsulentfirma skal gjennomføre en ståstedsanalyse og lage en rapport med anbefalinger», sa min rektor til personalet ved Ulsrud videregående skole 15. november 2017.

Han forklarte at det allerede var utlyst en anbudskonkurranse om hvilket konsulentselskap som skal få oppdraget. Under møtet sendte jeg melding til politisk ledelse i Rådhuset om konsulentoppdraget. De svarte at de ikke var informert, at dette er uaktuelt og at det må ryddes opp i. Rådhusets intensjon var at dette skulle være en nedenfra og opp-prosess forteller de og at det derfor var uaktuelt å bruke konsulentfirmaer til skoleutvikling. Men Utdanningsetaten hadde utlyst og bestilt konsulentoppdraget uten å informere politisk ledelse. Derfor visste min rektor om konsulentene før politisk ledelse. Da de folkevalgte ble kjent med konsulentoppdraget, ble Utdanningsetaten pålagt å stoppe det. Det ignorerte Utdanningsetaten og ga oppdraget til EY (tidligere kjent som Ernst & Young). EY-konsulenter skulle derfor gjennomføre ståstedsanalyser ved syv videregående skoler. 6. desember innkalte rektor til fellesmøte for pedagogisk personale der områdedirektør og EY skulle presentere bakgrunn, gjennomføring, organisering og veien videre i prosjektet. Han skrev også at ståstedsanalysen var en del av byrådets budsjettforslag 2018 og økonomiplan 2018–2021. Det ga et inntrykk av at EYs ståstedsanalyser var en del av byrådets politikk. Det var de ikke.

10. desember 2017 søkte jeg om innsyn i kontraktene inngått mellom EY og Utdanningsetaten om ståstedsanalyse for den planlagte utviklingsløypen for Ulsrud og Bjørnholt. I sitt svar mente Utdanningsetaten at prisen var forretningshemmeligheter og at EY ønsket dem sladdet. I tillegg ble opplysningene om metodikk og konsulentenes CV-er ansett som forretningshemmeligheter. EY ønsket også dette sladdet. Jeg fikk derfor ikke innsyn i dette.

---

Ståstedsanalyser

Utdanningsdirektoratet beskriver ståstedsanalysen for skoler som et refleksjons- og prosessverktøy og et hjelpemiddel for skolebasert vurdering. Målet er å skape felles refleksjon over skolens praksis og hvilke områder skolen vil prioritere i utviklingsarbeidet sitt.

Arbeidet deles inn i tre faser: 1) innsamlet informasjon om skolen, 2) egenvurdering av skolens praksis og 3) samlet vurdering.

Kilde: Udir

---

Jeg hadde tidligere, i desember 2016, også søkt om innsyn i kontraktene EY hadde med Utdanningsetaten og ståstedsanalysene konsulentene hadde gjennomført for etaten. Jeg fikk avslag og anket til Fylkesmannen. I etatens svarbrev til Fylkesmannen ønsket ikke etaten at innholdet i EYs oppdrag skulle offentliggjøres av hensyn til skolenes omdømme og frykt for negativ omtale i avisene. Etaten mente at konsulentene måtte anses som en del av etaten på grunn av oppdragets art, mandat, og høye grad av fortrolighet, nære samarbeid og tette dialog. Etaten argumenterte også med at ytterligere offentliggjøring av innholdet i ståstedsanalysene ville kunne virke stigmatiserende på ansatte, elever og foresatte ved skolene, og kunne ødelegge for skoler som har brukt mange år på å snu et dårlig rykte. Utdanningsetaten hevdet også at ståstedsanalysen og konsulentenes arbeid var interne arbeidsdokumenter som gjelder skolens indre liv, og som offentligheten ikke burde ha noen berettiget interesse i få tilgang til. En konsekvens av dette var at alle beskrivelser av kritikkverdige forhold også ville forbli i den lukkede prosessen av hensyn til skolenes omdømme og frykt for dårlig omtale. Utdanningsetaten mente slik at å omtale problemene i Oslo-skolen kunne svekke Oslo-skolens omdømme og virke stigmatiserende på dem som opplevde problemene hver dag. En konsekvens ble slik at lærere ikke burde snakke offentlig om tilstanden ved skolene de jobbet på.

Utdanningsetaten hadde bestilt konsulentoppdraget uten å informere politisk ledelse.

Etter å ha blitt nektet innsyn i kontrakten mellom EY og Utdanningsetaten om voldsproblemene, påklaget jeg avslaget til Fylkesmannen. I klagen, adressert til Utdanningsetaten, skrev jeg 8. januar 2018 at det var av stor offentlig interesse at hele analysen er offentlig tilgjengelig. Den ene grunnen var at det private konsulentbyrået EY gjennomførte ståstedsanalyser av offentlige skoler for offentlige midler uten at offentligheten vet hvordan de gjør dette og hva de gjør. Den andre grunnen var at videregående skoler i Oslo, og Bjørnholt videregående skole spesielt, har vært gjenstand for offentlig debatt i store deler av 2017. Ståstedsanalysen skal utgjøre kunnskapsgrunnlaget for skolens arbeid med de problemene som mediene har satt søkelys på, og tiltakene som skal iverksettes, skal løse de problemene som er avdekket i mediene. Debatten rundt de videregående skolene i Oslo gikk i en rekke medier og den var sentral i den skolepolitiske debatten før stortingsvalget 2017.

«På grunn av stor arbeidsmengde», svarte ikke Utdanningsetaten før 5. februar. Da skrev utdanningsdirektør Astrid Søgnen selv Utdanningsetatens vurdering av saken i et langt brev til Fylkesmannen. I kopien jeg fikk av brevet, kunne jeg lese at hun fortsatt argumenterte for hemmelighold. Hun mente at prisen på EYs arbeid ved problemskolene var næringsopplysninger av konkurransemessig betydning. Prisene måtte hemmeligholdes fordi kontraktene var inngått i november 2017 og offentliggjøring av disse kunne derfor skade EYs fremtidige forhandlinger. Det var derfor av konkurransemessig betydning for EY at opplysningene ikke kommer ut, skrev Søgnen. Skadevirkningen er ikke uvesentlig, skrev hun, da det kan føre til økonomisk tap eller redusert gevinst. Det samme gjaldt EYs metodikk og arbeidsmetoder. Å offentliggjøre hva konsulentene gjorde på problemskolene, kunne også skade EY økonomisk. Derfor måtte det være hemmelig, skrev utdanningsdirektøren. Og å offentliggjøre konsulentenes CV-er kunne føre til at de ble headhuntet av andre firmaer og påføre EY en stor risiko for tap.

Dagen etter kom EY til skolen min for å forklare hvordan ståstedsanalysen skulle lages. EY og områdedirektør ga inntrykk av at dette var de folkevalgtes politikk. Det var det ikke.

Jeg skrev 7. februar kronikken «Konsulentfasilitering i Osloskolen» i Dagsavisen om EYs møte på Ulsrud videregående skole. Neste dag var jeg på NRKs Dagsnytt atten sammen med utdanningsdirektør Søgnen. Innslaget handlet om at EY skulle løse vold, dop og gjengkriminalitet og alt som skolene og lærerne strever med i klasserommene hver dag. I sendingen spør Fredrik Solvang utdanningsdirektør Astrid Søgnen om daværende skolebyråd Tone Tellevik Dahl visste om at etaten hadde leid inn konsulentene. Søgnen svarer at hun «tror det». Men Solvang presser på: «Stemmer det at du fikk beskjed om å ikke gjøre dette? Ikke lei inn disse konsulentene fra EY? Stemmer det?» Etter et unnvikende svar går Solvang videre: «Hvordan forklarer du da denne e-posten fra skolebyråd Tellevik Dahl til hennes byrådssekretær Halvard Hølleland den 15. november. Hun skriver følgende da hun blir klar over dette oppdraget: 'Hva i alle dager !!!!! Oppdraget er krystallklart. Dette skal skolen selv eie og gjennomføre. Konsulentbruken skal i tillegg ned!!'»

Søgnen kunne ikke svare for seg, men hun hevdet hun hadde lov til å gjøre det hun hadde gjort. Hun avsluttet den halvtimes lange seansen med å si til meg at «det er 10 000 lærere, du er en av mange». 15. februar ble utdanningsdirektøren refset i VG. Avtalen med EY var inngått i strid med skolebyrådens vilje.

Konsulentene skulle intervjue et utvalg lærere, og etter påtrykk fra kollegaer ved skolen ble jeg dagen etter intervjuet som en del av ståstedsanalysen. Jeg tok opp intervjuet og gjorde det tilgjengelig på nett. I løpet av en ukes tid hadde noen hundre spilt det av. Opptaket ble også hørt av redaksjonen i NRK Dagsnytt atten.

25. februar skrev jeg kronikken «Problemskoleprofitørene» om konsulentselskaper som EY og hvordan de tjener penger i Oslo-skolen. Jeg påpekte at rammeavtalene med konsulentskapene ble inngått av Høyre i forrige valgperiode og forlenget rett før valget i 2015. I årevis har derfor millioner som burde gått til elever i Oslo øst, endt opp hos et konsulentselskap, et selskap som også var ledet av høyrepolitikere. Jeg understreket også at en i konsulentrapportene aldri nevner årsakene til at «problemskoler» oppstår. Det gjør at det hele tiden skapes nye «problemskoler» og dermed også nye markeder for konsulentselskaper som EY. Jeg får også en melding fra Rådhuset: Dette var de ikke klar over og dette skal de følge opp. Presset mot Utdanningsetaten øker også. Fylkesmannen ber om flere opplysninger i behandlingen av etatens avslag på mitt innsynskrav.

Kronikken om problemskoleprofitørene fikk konsekvenser. 28 februar får jeg vite at byrådet skal offentliggjøre dokumentene. Den 2. mars offentliggjorde byrådet dokumentene som viste at konsulentene hadde 1550 kroner eksklusiv moms i timelønn, at toppdirektørene selv var oppgitt som hovedreferanser i konsulentenes søknad til Utdanningsetaten.

Den største avsløringen var likevel at EY hadde brukt noe som kalles A3-Lean-metodikk for å fikse problemskoler både i 2013 og i 2017/2018. Lean er utviklet for Toyotas bilproduksjon og består i korte trekk av effektivisering i de leddene av produksjonen som ikke leverer gode nok resultater. Lean brukes til å gå inn i de delene av fabrikken en mener underpresterer, for å bedre produksjonen uten å tilføre ressurser. Konsulentene ville bruke slike enkle løsninger på de svært komplekse utfordringene skolene sto overfor. Det kan fungere på biler, men ikke på barn, særlig ikke elever med svært utfordrende livssituasjon. Sosiale forskjeller kan ikke fikses som på bilfabrikken. Det overså Utdanningsetaten. En konsekvens av å bruke Lean, var at en på utvalgte problemskoler i 2015 hadde tatt i bruk de sterkt kritiserte egenvurderingstegnene helt ned i første klasse for å effektivisere tilbakemeldingene fra lærer. Offentliggjøringen av dokumentene gjorde at det for første gang var mulig for alle å se hva EY gjorde på skolene med de mest sårbare og krevende elevene i Oslo, hva det kostet og hvilken metodikk de brukte for å «løse» problemene på skolene.

Tre dager senere, 5. mars, skriver Utdanningsetaten til meg at EY nå har samtykket til at det gis fullt innsyn i kontraktene med bilag. Brevet som gir fullt innsyn, er unntatt offentlighet ifølge Utdanningsetaten. Denne mandagen møter jeg en fra Rådhuset som over en kaffe advarer meg om at Utdanningsetaten vil forfølge EY-intervjuet mitt juridisk. Jeg forsto det som en advarsel om at etaten vil bygge en sak mot meg. Rett etter møtet ringer Dagsnytt atten. De vil ha meg på lufta samme dag. Der gjenforteller jeg innholdet i EY-intervjuet og leser haikudiktet.

Samme dag offentliggjorde byrådet også EYs historikk og avtaler, selv om Utdanningsetaten forsøkte å få dokumentene kategorisert som dokumenter ingen har innsynsrett i. Dokumentene viste at EY og Utdanningsetaten hadde samarbeidet i ti år. De viste videre at EY hadde hatt kontrakter med etaten verdt 26,5 millioner fra 2008 til 2017. De viste også at EY hadde utformet blant annet «prosessgjennomgang for gjennomføring og oppfølging av prøveplanen i Osloskolen» (2009), og «Mål, strategi og resultatstyring» (2008). For første gang var det offentlig at EY hadde spilt en viktig rolle i byggingen av skolekonsernet i Oslo.

13. mars skriver Fylkesmannen at de avslutter innsynssaken. I en e-post til Utdanningsetaten påpeker de at kommunen nå har gitt fullt innsyn i de etterspurte dokumentene. Fylkesmannen skrev at klagers innsynskrav var imøtekommet og det ikke var mulig å klage på utfallet.

Under en time senere kom e-posten fra rektor med tittelen «Personalsak».