Annonse
00:00 - 12. oktober 2018

Der ingenting er sant, er alt mulig, skriver Martin Gedde-Dahl.

Der ingenting er sant, er alt mulig, skriver Martin Gedde-Dahl.

Annonse

I etterordet til boken Fashionable Nonsense (1998) spør forfatterne Alan Sokal og Jean Bricmont hva som kommer etter postmodernismen. Ideer som en gang inneholdt sannhet, skriver de, har «degenerert til en bibel som blander bisarre misforståelser med overdrevne banaliteter».

Bakgrunnen for boken var en bløff. Fysikeren Sokal hadde i flere år irritert seg over synkende intellektuelle standarder i humaniora. Han utførte derfor et eksperiment: Ville et ledende tidsskrift i kulturstudier publisere en artikkel «liberaly salted with nonsense», dersom den a) var velformulert og b) appellerte til redaktørenes politiske oppfatninger?

Svaret var ja. Artikkelen – som gjør narr av ideen om at mennesker kan ha kunnskap om fysiske lover, som konsekvent bruker vitenskapelige begreper feil, og som uten argumenter slår fast at kvantefeltteori har bevist teoriene til psykoanalytikeren Jacques Lacan – ble trykket i Social Text. Samme dag avslørte Sokal bløffen i magasinet Lingua Franca. Keiseren var naken, skrev Sokal. Postmodernistene skjønte ikke engang selv hva de skrev om. Og med det pustet han liv i den allerede ulmende «vitenskapskrigen», en bitter strid blant europeiske og amerikanske akademikere om hvorvidt det finnes objektiv kunnskap og en universelt gyldig vitenskapelig metode.

Tyve år senere har Sokal fått sine arvtagere i tre amerikanske akademikere, som i forrige uke avslørte at de har brukt ti måneder på å skrive falske forskningsartikler i det de mener er korrumperte deler av akademia. I Areo Magazine samler bløffmakerne fagfeltene de har pekt seg ut, under paraplybegrepet «grievance studies». Felles for disse er at de angivelig driver med ideologisk aktivisme forkledd som vitenskap.

Hver artikkel ble til ved at de plukket ut det de oppfattet som en problematisk tendens i litteraturen på et fagfelt. Deretter forsøkte de å se hvor absurde, dårlige og etisk uforsvarlige ideer de kunne få publisert i et fagfellevurdert tidsskrift ved å bygge videre på den.

I en artikkel påstår de å ha gjort feltarbeid i en park, der de har observert en utbredt «voldtektskultur» blant hannhunder og undertrykking av hunder som utviser «skeiv performativitet». Forfatterne foreslår at denne kunnskapen kan brukes til å trene menn til ikke å voldta, for eksempel ved å rope kommandoer til dem, som om de var hunder. Dette var godt nok for journalen Gender, Place, and Culture, som senere valgte ut artikkelen som en av de beste i tidsskriftets historie.

Forfatterne foreslår at kunnskapen kan brukes til å trene menn til ikke å voldta, som om de var hunder.

Og sånn fortsetter det. En artikkel tar utgangspunkt i at det er undertrykkende, kulturelle strukturer som gjør at mennesker ser på stor muskelmasse som mer positivt enn fedme, og argumenterer for at disse kan motvirkes ved å opprette en gren innen kroppsbygging der deltagerne bygger og viser frem kropper med mye fett i stedet for mye muskler. En annen argumenterer for at heterofile menn bør penetrere seg selv med dildoer for å bli mer feministiske og mindre homofobe. En består av et utdrag fra Mein Kampf, skrevet om til kritikk av «nyliberal feminisme». Alle disse har passert fagfellevurdering og blitt publisert i seriøse tidsskrifter. Ikke alle har latt seg imponere av stuntet.

Morgenbladets Hanne Østli Jakobsen skriver at hele 14 av 21 studier ble refusert. Det er litt upresist. Da forsøket ble avbrutt for å hindre avsløring, var bare seks endelig forkastet. Syv var godkjent. Syv til var et sted imellom. Og uansett handlet ikke prosjektet om å få publisert mest mulig, men om å teste grensene for hvor dårlig, uetisk og ideologisk forskning det er mulig å få publisert. Om det er vellykket, er derfor ikke avhengig antallet, men av innholdet.

En annen innvending er at bløffmakerne har diktet opp datamaterialet i tre av artiklene. At fagfeller lar seg lure av en løgn, skriver Daniel Engber i Slate, betyr ikke at hele fagfeltet er tull. Det er riktig, men ikke særlig relevant. Poenget med hundestudien er ikke å avsløre at kjønnsforskere er dårlige til å avsløre forfalsket feltarbeid. Det er å vise at kulturen i faget er slik at fagfeller ukritisk aksepterer en tvilsom analyse om at det går an å observere «voldtektskultur» blant hunder og deretter bruke observasjonene til å si noe om voldtekt blant mennesker.

En bedre kritikk, som også Jakobsen er innom, er at bløffmakerne i sin egen oppsummering gjemmer bort resultater som taler imot konklusjonene deres. For eksempel nevner de flere ganger sosiologi som et angivelig delvis korrumpert fagfelt, men skriver ikke at de sendte inn artikler til syv sosiologi-tidsskrifter og ble refusert av samtlige. Det er uredelig. Kritikken deres rammer hovedsakelig mer marginale, tverrfaglige underdisipliner som kjønnsstudier, maskulinitetsstudier, queerstudier, hvithetsstudier og fedmestudier.

Det svekker likevel ikke bløffmakernes viktigste poeng: Seriøse vitenskapelige publikasjoner – som er fagfellevurdert, har bidragsytere fra prestisjetunge universiteter og blir sitert av andre forskere – klarte i mange tilfeller ikke å skille bisarr ideologiproduksjon – laget av amatører – fra vanlig forskning på deres eget fagfelt. Fra utsiden virker det som årsaken er at fagene lener seg på alternative erkjennelsesteorier, hvor kunnskap er avhengig av posisjonen til den som produserer den. Det kan sikkert være et nyttig teoretisk perspektiv, men uten objektiv sannhet er fagene mer sårbare for løgn, politisk slagside og meningsløs sofisteri. Derfor er fagfellene uinteressert i hvorvidt påstander sanne, men pirkete på hvordan de forholder seg til annen teori på fagfeltet.

Man kan spørre seg hvorfor dette vekker så voldsomt engasjement. Det er litt påfallende at tøvete, men veldig marginal feministisk og antirasistisk teori produserer mer sinne enn for eksempel juks og slurv i økonomifaget, eller alle de ikke-reproduserbare studiene i psykologien.

Tøvete, men veldig marginal feministisk og antirasistisk teori produserer mer sinne enn for eksempel juks og slurv i økonomifaget.

Grunnen til det, tror jeg, er at det som står på spill, ikke bare er vitenskapsteoretiske posisjoner, men et arsenal for kulturkrigen. Konsepter fra disse fagfeltene har det siste tiåret spredd seg langt utover akademia ved hjelp av studentaktivister på venstresiden, som har forandret dem fra teoretiske analyseverktøy til retoriske våpen for å bekjempe både ekte og innbilte sexister og rasister. Dette overraskende gjennomslaget til teoretiske tradisjoner mange trodde var i ferd med å dø ut, har skapt en motreaksjon fra høyre, med «politisk ukorrekte» provokatører, undergraving av universitetene og alminneliggjøring av konspirasjonsteorier om kulturmarxisme.

Med det som bakteppe antyder mange nå at bløffmakerne tilhører ytre høyre, eller i det minste er nyttige idioter for dem. Det første er løgn, det andre er urimelig. Selv sier de at de er venstrevridde og ikke vil se forskningen på viktige emner forfalle. I så fall er de på linje med deres forgjenger Alan Sokal, som var «venstrevridd og feminist på grunn av bevis og logikk, ikke på tross av det».

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.