Annonse
10:33 - 31. oktober 2018

Barn for maktens skyld

Samfunnet i Kina eldes og skrumper inn. Nå vil den kinesiske regjeringen oppheve den restriktive familiepolitikken. En dårlig nyhet for mange kvinner.

Kinesiske kvinner får i snitt 1,3 barn, færre enn i Vest-Europa. Foto: Kevin Frayer/Getty Images
Annonse

Mellom plysjdyr og stabler av bleiepakker som når nesten opp til taket, sitter Cao Lijun (32) noe utmattet i sofaen. På kjøkkenet klirrer bestefar med kopper og kar, på soverommet herjer bestemor med de to yngste barna. Da Cao oppdaget at hun var gravid igjen bare noen få uker etter at datter nummer to var født, ble hun og mannen liggende våkne om nettene. Skulle de velge abort, eller beholde barnet og betale boten? – Når noen drar på leting etter oss, bør vi ikke avvise dem på dørterskelen, sa mannen. Altså betalte de den flere månedslønner høye boten for Robby, som i dag er ett år gammel. Dessuten flyttet de ut av Beijing sentrum og ut på landet, der er det mange som ser mellom fingrene på et tredje barn.

Er for gamle. Familier med tre barn er fortsatt offisielt forbudt i Kina. Selv om det egentlig ligger i regjeringens interesse at det fødes flere barn. Etter flere tiår med statlig fødselskontroll har befolkningsstrukturen i Kina fått en dramatisk skjevhet. Fødselsraten er nå en av de laveste i verden. Kineserne er for gamle, for mannlige og for få. Eksperter anslår at mange regioner vil bli rammet av en mangel på arbeidskraft fra 2021, og fra 2050 vil det finnes flere pensjonister i Kina enn det finnes innbyggere i USA. I dag eldes Kina til og med raskere enn Japan. Og setter punktum for historiens mest radikale demografiske eksperiment.

Deng Xiaoping, leder i Kina fra 1976 til 1997, innførte ettbarnspolitikken i 1980 i den tro at et høyt innbyggertall var til hinder for velstanden. I dag er det imidlertid det motsatte spørsmålet som plager regjeringen. Hvordan kan staten få fart på fødselstallene igjen? Og lar det seg overhodet gjøre gjennom statlige påbud?

Dystert. Allerede i 2015 ble det innført en tobarnsregel for alle kinesiske foreldre. Det har imidlertid ikke stanset den nedadgående trenden i fødselsstatistikkene. I 2017 kom 17,2 millioner nyfødte til verden, 630 000 færre enn året før. I 2018 ser prognosene enda dystrere ut. Demografer som forskeren Huang Wenzheng fra Center for China and Globalization i Beijing, anslår at det kun vil komme 15 millioner babyer til verden i år, fem millioner færre enn regjeringen håper på. Fødselsraten er så lav at det statlige statistikkbyrået har sluttet å offentliggjøre offisielle tall. Huang og andre demografer anslår at fødselsraten ligger på maksimalt 1,3 barn per kvinne – langt under tallene fra vestlige industriland som Tyskland (1,6) eller USA (1,7).

Fødselsraten er så lav at det statlige statistikkbyrået har sluttet å offentliggjøre offisielle tall.

Hittil har også reformer innad i Kinas mektige regjeringsorgan Den nasjonale kommisjon for befolknings- og familieplanlegging mislyktes. På et tidspunkt sysselsatte kommisjonen en halv million embetsmenn som tvang kvinner til å ta abort og sterilisere seg. Nærmere 80 «frivillige», ofte landsbyens eldste, overvåket gravide kvinner selv i de minste avkroker av landet og anmeldte brudd på fødselslovene. Betalingen av bøter ble en livsviktig inntektskilde for provinsene, etter mottoet «Store byer lever av å eie land, arme regioner av fødselskontroll.» I september i år ble imidlertid Den nasjonale kommisjon for befolknings- og familieplanlegging nedlagt. Og stadig mer tyder på at fødselsrestriksjonene vil bli helt avskaffet.

I utkastet til ny kinesisk sivillovbok, som trer i kraft i 2020, er ikke engang begrepet familieplanlegging nevnt.

Lite begeistret for kursendring. – I motsetning til sine forgjengere er president Xi overbevist om at et sterkt Kina trenger en stor befolkning, forklarer forskeren Huang Wenzheng. I sommer appellerte den partivennlige Folkeavisen til kinesernes patriotiske pliktfølelse med ordene «Det å få barn er et nasjonalt anliggende». Men unge kinesere er ikke begeistret for denne kursendringen. Etter at artikkelen sto på trykk i Folkeavisen har sinnene stått i kok i sosiale medier. – Er vi mennesker for staten, eller bare «fruktbarhetsressurser»? er en av de mange kommentarene. Og da to regjeringsvennlige akademikere kort tid etter krevde at det ble opprettet et «reproduksjonsfond» for en omfordeling av penger til foreldre med to barn, ble følgende meldinger lagt ut på det kinesiske mikrobloggstedet Sina Weibo:

«Inntil nylig måtte vi abortere barn nummer to, og nå må vi betale bot fordi vi ikke vil ha flere barn?» Og «Hvor skal jeg hente penger fra til å brødfø to barn? Fra sosialismen?»

Det finnes håndfaste grunner til motstanden mot innblanding fra høyeste hold. Det å få barn i Kina er helt enkelt for dyrt. Trebarnsmoren Cao Lijuns liste over utgifter er nok til å forstå at en stor familie er utenkelig for kinesere flest. Minstekravene er barselomsorg til babyen døgnet rundt, en nanny med småbarnspedagogisk bakgrunn, vaskehjelp, barnehage, forsikringer, morsmelkerstatning som importeres fra Tyskland, babymat fra Frankrike og babykurs i engelsk, svømming og Lego. Til sammen blir det flere tusen euro i måneden. Den tidlige dannelsen Cao gir barna sine, er ingen luksus i Beijing, men i beste fall en middelklassestandard. Foreldrene tror at bare den som skaffer seg et forsprang så tidlig som mulig, vil nå opp i det kinesiske samfunnet. Da utgjør det neppe noen forskjell at skolene stort sett er gratis.

Sa opp jobben. Cao og mannen har råd til alle ekstrautgiftene siden han jobber som salgssjef i et stålverk og tjener godt over snittet. Selv har hun sagt opp jobben som ansatt på flyplassen. Hadde hun begynt i den gamle jobben sin igjen, hadde hun tjent 400 euro i måneden, mindre enn paret må ut med for én barnehageplass. For andre foreldre er det rett og slett ikke økonomisk mulig å oppdra mer enn ett barn. Spriket mellom lønninger og levekostnader blir stadig større i Kinas millionmetropoler. Konkurransepresset og prestasjonskravene øker presset enda mer. Rundt de beste videregående skolene i Beijing har det oppstått egne boligbobler med kvadratmeterpriser på opptil 20 000 euro for såkalte skolekretsleiligheter. Hele familier stuer seg sammen på knøttsmå hybler, slik at barna senere kan begynne på den riktige skolen. Også i det vanlige boligmarkedet er det sånn at «Høye boligpriser er det beste prevensjonsmiddelet», som en kommentator nylig skrev på Sina Weibo. Cao Lijun kjenner foreldre som får månedlige støtte fra besteforeldre og oldeforeldre for i det hele tatt å klare seg – noe som bare fungerer så lenge de eldres pensjoner ikke spises opp av utgifter til lege og pleie. I andre tilfeller flytter mødrene sammen med barna til mindre byer, der det er rimeligere å bo, mens faren blir igjen i Beijing /Shanghai/Shenzhen og sender penger til provinsen. Så å si det motsatte av gjestearbeidermodellen: Det er ikke de fattige som oppsøker byene for å bli rikere. Men de rike som flytter ut på landet, for ikke å bli fattige.

Dyre gutter. Det kinesiske samfunnet er absolutt individualistisk, men samtidig er det førmoderne. For eksempel tilsier tradisjonen fortsatt at det er foreldrene til brudgommen som skal spandere leilighet på det unge ekteparet. For mange foreldre med sønner er astronomiske boligpriser derfor i høy grad et argument for ikke å få barn nummer to.

– To gutter vil uvegerlig slå deg konkurs, sier den 36 år gamle advokaten He Aizhen, som sånn sett er den heldige moren til to døtre. Også dette et ironisk poeng fra ettbarnspolitikken: Siden det i så mange år var om å gjøre å sette gutter til verden, har den statlige fødselskontrollen gjennom fire tiår ført til et mannsoverskudd på 30 millioner. Noe som igjen har ført til at kostnadene for å oppdra gutter, for eksempel medgiften, har skutt så kraftig i været at guttene nå blir en økonomisk byrde for foreldrene.

Den statlige fødselskontrollen gjennom fire tiår ført til et mannsoverskudd på 30 millioner.

Det var kvinner som led under den repressive fødselskontrollen. Og det ser ut til at avskaffelsen av fødselsrestriksjonene også blir deres bør å bære.

– En av de få positive konsekvensene av ettbarnspolitikken er at statusen som enebarn, har gitt mange jenter utdanning og omsorg de ellers ikke ville fått i storfamilier med brødre, forklarer sosiolog ved Beijing-universitetet Lu Jiehua. Med 81 prosent har Kina verdens største andel av yrkesaktive kvinner. Uansett hvor velkommen den nye valgfriheten for foreldre er, vil den sannsynligvis ha en negativ effekt på likestillingen av kinesiske kvinner i arbeidslivet. Ifølge en spørreundersøkelse foretatt av jobbportalen 51job.com har tre av fire bedrifter betenkeligheter før de ansetter en kvinne, noe som er hyppigere enn før tobarnspolitikken ble innført. Mange arbeidsgivere skriver i stillingsannonsene at de foretrekker kandidater som allerede har barn, for å slippe å måtte punge ut for fødselspermisjoner. Faller den statlige fødselskontrollen bort, er det også mange kvinner som mister et kjærkomment vern mot forventninger fra ektefeller og dominerende svigermødre. På Sina Weibo var det en kvinne fra Sør-Kina som fortalte følgende:

– Jeg ble så presset til å få barn nummer to at jeg bare ville dø da tobarnspolitikken kom. La meg få være i fred. La meg får slippe en trebarnspolitikk!

Den nye politikken ville derimot spart Cao Lijun for mange bekymringer. Hun er glad for at barna får vokse opp med søsken. Men trebarnsfamilien hennes kommer antakelig til å være et unntak selv om lovendringen kommer. Det er mange i vennekretsen som rister på hodet av henne, forteller hun.

– Mange av venninnene min er mer glad i hunder enn i barn, ler Cao. – Men hundene kan ikke ta vare på deg når du blir gammel.

Copyright DIE ZEIT 43/2018

Oversatt fra tysk av Merete Franz for GLOBALscandinavia

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Derfor undrer jeg meg over at han går til motangrep på meg.