Annonse
11:25 - 05. september 2018

Who is America? viser at sosialt press kan få folk til å gjøre unevnelig skade på seg selv, skriver Alexander Zlatanos Ibsen

Man vet ikke om man har betraktet ondskapens banalitet eller banalitetens ondskap, skriver Alexander Zlatanos Ibsen.

Etter sin opptreden på Who is America? stormet det rundt den republikanske politikeren Jason Spencer. I denne scenen øver han på å skremme bort terrorister med rumpa bar. Som følge av at han ropte n-ordet flere ganger, har Spencer gått av som medlem av Representantenes hus, underhuset, i delstaten Georgia.  Foto: SHOWTIME / HBO Nordic
Annonse

Sacha Baron Cohen er en av få komikere og politiske satirikere som faktisk slår begge veier. Skjult-kamera-scenene han tidlig perfeksjonerte som Ali G og i senere skikkelser som Borat og Brüno ga pute-tv som gjorde narr av klisjeer fra både venstre- og høyresiden. Det funket bra den gang kulturkampen utspant seg i ryddige skyttergraver, mellom Fox News og The Daily Show, men det viser seg vanskeligere i dag når det er geriljakrig i internettets villmark.

Etter å ha sett ferdig de syv episodene, må undertegnede slå fast at det ikke ble den kulturelle forløsningen han håpet på

I Who is America? har Baron Cohen gått til verks utrustet med et knippe dagsaktuelle arketyper, først og fremst relevante i en amerikansk kontekst, men like fullt med overføringsverdi til andre land. Vi finner Billy Wayne Ruddick jr., en konspirasjonsteoretiker som jobber med mediene slik det ville sett ut om Infowars hadde vært et lavbudsjettsforetak fra garasjen til en ildsjel. Dr. Nira Cain-N’Degeocello er en hardnakket venstreradikal idealist, som sykler rundt i landet (med Pussyhat over sykkelhjelmen) for å forkynne det nye evangelium om antikolonialisme og kjønnsnøytrale pronomen. En pensjonert Mossad-agent lærer bort selvforsvar mot terrorister, en løslatt fange forsøker seg i arbeidslivet, i tillegg til et par andre mindre vellykkede skikkelser.

Etter å ha sett ferdig de syv episodene, må undertegnede slå fast at det ikke ble den kulturelle forløsningen han håpet på (seertallene i USA var også opprinnelig skuffende, men har vist seg å vokse noe med strømming av serien). Morgenbladets anmelder Aksel Kielland mener Baron Cohen ikke har klart å rive seg løs fra Bush-æraen han etablerte seg under med Ali G, og at Who is America? dermed blir en slags humor-anakronisme fra nær fortid.

Det er en plausibel kritikk. Samtidig etterlater Baron Cohen et større mørke denne gangen, som ikke kommer av at verden er blitt et dårligere sted, men at han går annerledes til verks nå enn tidligere. Who is America? beveger seg på den etiske smertegrensen, både i valg av ufrivillige deltagere og i måten disse behandles på underveis. På sitt verste forlater serien politisk satire og går over i uhyggelige sosiale eksperimenter.

Noe av det geniale med Ali G, og i stor grad Borat og Brüno, var at vi som seere alltid i første omgang lo av skikkelsene Baron Cohen gestaltet. De ufrivillige deltagerne i hans sketsjer den gang var i stor grad substitutter for våre egne reaksjoner. Tidvis ble vi invitert til å konfrontere egne fordommer, men det var de sære situasjonene som oppsto som var gjenstand for mest komikk.

Innimellom skjer noe av det samme også i Who is America? I sitt oppdrag for å «heal the divide» begir Nira Cain seg inn på battle rap på en undergrunnsscene i Atlanta. Niras frykt for å appropriere den afroamerikanske rap-kulturen, og publikums reaksjoner på hans antikoloniale servilitet i møte med verbale angrep, gjør scenen både fornøyelig og dypt menneskelig.

At enkelte høytstående personer lokkes utpå glattisen og blamerer seg grovt i synspunkter om våpenlovgivning eller waterboarding, kan sikkert forsvares ut fra ideen om at den politiske satiren har som mål å «ta makta» (selv om dette vel må sies å være godt opptrådte løyper fra før). Tidvis klarer også personene seg fint, noe som virker befriende. Hverken Bernie Sanders eller David Pyne – som politisk sett befinner seg på motsatte planeter – har noe å skamme seg over etter sine gjesteopptredener i serien.

Andre er tydeligvis blitt betraktelig rundlurt, og fått svi for det. Jason Spencer fra Georgias underhus lokkes til å angripe terrorister med rumpa bar, har nylig kostet ham jobben. Hvis man kikker nøyere etter, ser det ut til at Baron Cohen (forkledd som den forhenværende Mossad-agenten Erran Morad) selv har løsnet beltet og buksene delvis åpne. Selv om Spencer ikke nevner det i sin forsvarstale, er det nærliggende å tro at Baron Cohen selv har vist frem hvordan man utfører et slikt «bak-angrep», men at denne demonstrasjonen siden er klippet bort.

De virkelige problemene har å gjøre med rekrutteringen av mer ordinære deltagere. I enkelte av scenene later det til å være en lang og gradvis prosess før deltagerne er i stand til å utføre tilsynelatende svært alvorlige handlinger. Etter seleksjon foran kamera og innledende runder med selvforsvarskurs, er en gruppe minutemen villige til å kle seg i drag for å lokke meksikanske antatte voldtektsmenn i en felle.

Aller verst er scenen der tre ivrige Trump-velgere læres opp til å infiltrere feminister og antifascister. For å kamuflere seg som liberalere, lærer de seg først å snakke om tv-serien «Girls», før de simulerer voldtekt av en dukke som bærer likheter med president Trump (som de altså har stor respekt for). En av mennene er med på å ikle seg drag for å infiltrere en kvinnesaks-demo i San Francisco, og tror tilsynelatende han har likvidert en av deltagerne ved å utløse en fjernstyrt bombe.

En av mennene er med på å ikle seg drag for å infiltrere en kvinnesaks-demo i San Francisco, og tror tilsynelatende han har likvidert en av deltagerne ved å utløse en fjernstyrt bombe.

Baron Cohen utfører her sjangerforvirring, som stikker dypere enn de grelle presseetiske overtrampene han utvilsomt gjør seg skyldig i. Dette er sosialpsykologi, for ikke å si – psykiatri – mer enn politisk satire. Vi lærer kanskje noe om menneskers handlinger ved sosial manipulasjon, men mindre om holdninger og politiske konflikter i samfunnet.

Forløperen er Milgrams lydighetsstudier og Zimbardos Stanford Prison Experiment, ikke Ali G. Ved å holde tilbake vesentlig informasjon om sine studier, fikk Milgram og Zimbardo deltagerne til å utføre vold mot andre personer, i den tro om at dette var nødvendig for forskningen. Klinisk sosialpsykologi har i mellomtiden underlagt seg strenge etiske kriterier, og denne typen eksperimenter vil ikke kunne gjentas. Humor opererer under andre standarder, under dekke av vernet om den kunstneriske frihet.

Det er også sant at all humor beveger seg på en knivsegg. Personer kan gjøres narr av om det tjener en hensikt, utover ren sjikane. I de verste scenene i Who is America? er det ikke godt å si hvor humoren befinner seg. Menneskene blir ikke så mye avslørt, som de blir groomet inn i dypt problematiske situasjoner. Man vet ikke om man har betraktet ondskapens banalitet eller banalitetens ondskap.

Noe eksperimentene til Milgram og Zimbardo lærte oss, var at sosialt press kan få de fleste til å påføre andre utenkelig smerte. Baron Cohens siste serie viser at samme press kan få folk til å gjøre unevnelig skade også på seg selv. 

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Ideer

«Forteljinga handlar om at vi har behov for å høyre til eit fellesskap og bidra med noko meiningsfullt.»