Debatt

Vi er alle viljesterke avlsdyr

Lynn Myrdal hevder at jeg ser på kvinner som viljeløse «avlsdyr» i min tekst om monogami i Morgenbladet.

Dette er bare delvis riktig. Når vi tenker evolusjonært på ting, ser vi nemlig både på kvinner og menn som avlsdyr. Charles Darwin selv brukte mye tid på å studere dyreavl, og dette var noe av det som lot ham utlede evolusjonsteorien.

Men viljeløse? Nei. Viljesterke avlsdyr er vi, alle sammen.

Mitt enkle poeng var at normer for samliv kan ha utilsiktede konsekvenser på makronivå. Hvis forhold med én mann og flere kvinner blir vanlige, må andre menn leve alene. Sånn er det så lenge det fødes omtrent like mange gutter som jenter.

Men la oss stoppe litt her. For hvorfor er det egentlig sånn? Det er i grunn rart, for det trengs ikke så mange menn for å få hjulene til å gå rundt, reproduktivt sett. Minimumsbidraget fra en mann er minimalt: noen minutter, noen teskjeer – én mann kan i prinsippet bli far til tusenvis av barn. (Men her vil han muligens krysse grensen til viljeløst avlsdyr.)

Hadde evolusjonen jobbet for artens beste, ville vi kanskje hatt en annen kjønnsfordeling. Én mann per ti kvinner, kanskje, eller én per hundre. Mer effektivt, og mindre agg i kommentarfeltene. Men evolusjonen jobber ikke for arten, den jobber for gener.

Hva hadde skjedd med et gen for å bare føde døtre? Hadde det spredd seg?

La oss tenke oss en øde øy der hundre kvinner har dette genet, og én ikke har det. De føder til sammen hundre døtre og én sønn. Siden vi praktiserer kjønnet reproduksjon, blir denne ene sønnen far til samtlige av barna på øya. Hans reproduktive suksess er dermed like stor som alle kvinnene til sammen. Et gen for døtre blir derfor raskt drevet tilbake av naturlig seleksjon, og kjønnsbalansen gjenopprettes.

En mann som ikke finner en kone, finner på mindre konstruktive ting i stedet.

Dette er et fint system, for en kjønnsfordeling i ubalanse har mange negative konsekvenser. I Kina «mangler» rundt 66 millioner kvinner som en følge av ettbarnspolitikk og selektive aborter, og om noen tiår kan det være så mange som 180 gifteklare menn per 100 gifteklare kvinner.

En mann som ikke finner en kone, finner på mindre konstruktive ting i stedet. Fordi ettbarnspolitikken ble implementert litt forskjellig i ulike kinesiske provinser, utgjør dette et slags naturlig vitenskapelig eksperiment, der man kan trekke kausale slutninger om sammenhengen mellom kjønnsandel og kriminalitet. Lena Edlund og medarbeidere undersøkte denne sammenhengen, og fant at for hvert prosentpoeng skjevere kjønnsbalanse, økte kriminaliteten med omtrent tre prosent. Og dette skyldtes ikke bare at menn er mer kriminelle enn kvinner generelt, det kan spesifikt tilskrives økningen i andelen ugifte menn.

Nye normer for samliv, som polyamori, har også potensial til å skape ubalanse i kjønnsmarkedet. Myrdal sier at det er flere kvinner enn menn i polybevegelsen, hvilket er i tråd med det man ville forvente (og i tråd med den beste undersøkelsen jeg kunne finne, referert her). Det store spørsmålet er jo om man vil reprodusere det velkjente mønsteret man finner i mange kulturer, der noen menn er spesielt populære, andre menn helt velges bort, og flermanneri knapt forekommer.

Selv om polyamori så langt er et nisjefenomen i Vesten, er det nemlig vi som er de rare. Flerkoneri er normen i mange tradisjonelle kulturer. Ting kan dermed tyde på at Homo sapiens trenger litt oppmuntring for å holde seg på den monogame sti, til beste for de fleste.

Betyr dette at kvinner må ta ansvaret for at menn får familie og barn sånn at de ikke henfaller til kriminalitet? Selvsagt ikke. Men på samfunnsnivå er det antagelig klokt å fortsatt insentivere folk til å leve monogamt (eller seriemonogamt), for eksempel ved at man ikke har samme trygderettigheter vis-à-vis partner nummer to, og at samfunnet ikke gir den samme anerkjennelsen til forhold med flere enn to partnere.

Mer fra Debatt