Annonse
00:00 - 07. september 2018

Speilbilder og selvbedrag

Posisjonene til Preben Jordal og Ingeri Engelstad er ikke interessante i seg selv. Men de åpenbarer noen ideologisk problematiske fordommer om kunstproduksjon. 

Illustrasjon: Spisset blyant, 1979 Inger Johanne Nygren / BONO
Annonse

Subjektet står sterkt i norsk litterær offentlighet, og personlige erfaringer har publikums oppmerksomhet. Det er ikke viktig hva disse erfaringene består av, bare de er velformulert på medrivende vis, virker det som om det meste er av interesse. Dette er tydelig innenfor litteraturfeltet; det poetokratiet Ernst Sars definerte på begynnelsen av forrige århundre lever i beste velgående i dag, om enn med et mer privat prefiks.

Fokusering på personlige og private erfaringer er mer eller mindre et tilbakelagt stadium innenfor billedkunsten, men hvis den skulle ha blitt tegnet som en graf hadde den vel bølget seg frem og tilbake gjennom historien på tvers av kunstneriske disipliner. Nullpunktet ville vært på 1970 og -80 tallet, da poststrukturalistene forsøkte å løse opp alle posisjoner som var mulig å innta under det man den gang opplevde som borgerskapets semiotiske tvangstrøye, i en tid da forfatteren i tillegg var erklært død.

Forfatteres tilstedeværelse i både i egne verk og i offentligheten, blir karikert på det mest eksemplariske når Preben Jordal inntar posisjonen som den kalde pragmatikeren mot Ingeri Engelstad som den medfølende forlagssjefen. Ingen av disse posisjonene er egentlig interessante i seg selv, men satt opp mot hverandre åpenbarer de noen ideologisk problematiske fordommer om vilkår for litteratur- og ikke minst kunstproduksjon generelt.

Engelstad tar forfatterens intensjoner på det største alvor, og hun mener man kan kreve en leser som er «lyttende og spørrende» fordi «litteratur handler om erkjennelse». Man må være åpen for litteratur som ikke man har bedt om eller vet at man egentlig har behov for. Det høres her ut som om Engelstad romantiserer kunstnerrollen og tilkjenner forfatteren uangripelig gyldighet ene og alene fordi denne er et unikt, tenkende og erkjennende menneske.

Jordal vil denne romantiseringen til livs. Han mener Engelstads holdning er skadelig for litteraturen, at den kan føre til et selvbedrag hos forfatterne, og at den «rent faktisk får dem til å skrive dårligere og mindre leserhenvendt enn det de ellers ville ha gjort.»

Dette er et problematisk utsagn. Skrivekunst, i likhet med all kunst, har aldri først og fremst blitt lest og kanonisert ut fra sin evne eller vilje til å kommunisere. Hvis Jordal mener at forfattere skal skrive for leseren og at en forfatter skal skrive godt, er han ikke spesielt interessant som leser. Hvis noe er ødeleggende for kunstnergjerningen, så må det være denne formen for instrumentelle forelegg. Hvordan innlemmer han for eksempel Beckett i sitt litteratursyn, den kanskje fremste eksponenten for et utilgjengelighetshierarki hvor leseren overhodet ikke er det viktigste for en forfatter, og som vel ikke på noen måte kan beskyldes for å skrive «godt», hva det nå enn betyr.

Men hva innebærer det egentlig å lage kunst og å skrive litteratur, og hvilke arbeidsforhold sikrer samfunnet den beste litteraturen og den beste kunsten?

Walter Benjamin har formulert det som må være alle kunstneres drømmemantra i sitt berømte essay om oversetterens oppgave fra 1923: «For intet dikt er ment for leseren, intet bilde for betrakteren, og ingen symfoni for lytterne.» Kunst handler ikke først og fremst om kommunikasjon, og den kan bare bli viktig når den ikke behandles som et instrument for identifikasjon.

Kunst handler ikke først og fremst om kommunikasjon, og den kan bare bli viktig når den ikke behandles som et instrument for identifikasjon.

Å vise et kunstverk, å bli lest, er det mest selvutleverende man gjør som kunstner. Når jeg selv slipper et verk ut i verden, tekst eller billedkunst, er jeg er helt sikker på at jeg har kontroll over hvordan det kommuniserer i møte med publikum. Men hver gang blir jeg like overrasket over at jeg tar feil. Kritikerdommer har ingenting å stille opp mot det knusende speilet verket selv faktisk utgjør; den skamfølelsen det er å se sin egen personlighet brettet ut for alle og enhver, uavhengig av om man bruker følelseslivet sitt som kunstnerisk motiv eller ikke. Så lenge verket er på studioet med meg er det min forbundsfelle, vi gir hverandre gjensidig beskyttelse mot omverden, men i møte med publikum snur det ryggen til. Og selv om jeg aldri kommer til å gi opp forsøket med å få kontrollen over dette verks-sviket, så er det en del av den kontrakten jeg har inngått med meg selv. Jeg kan bare beskytte meg mot publikum inntil et visst punkt; vil jeg lage kunst og vise den frem så må jeg tåle å bli psykologisk avlesbar som menneske i tillegg.

Det kan være et blindt punkt i min egen arbeidsprosess, men kontekstuell verksforvandling er noe alle kunstnere har opplevd. Det er som om man aldri blir ordentlig profesjonell, man begynner på nytt hver gang, med den samme kampen mellom intuisjon, inspirasjon, frykt, mot, forfengelighet og en rekke andre motstridende krefter.

Grunnen til at jeg ikke bare kaster det hele over bord og finner meg noe annet å gjøre, er vendepunktene; det er øyeblikk da verket begynner å finne formen og jeg ser konturene av resultatet. Det er dette punktet i arbeidsprosessen som gjør det verdt å utsette seg for strevet og usikkerheten igjen og igjen; øyeblikket av klarhet hvor jeg i et schizofrent glimt ser det hele utenfra, skiller ut forfengeligheten og ser verket på dets egne premisser; muligheten av et resultat som ikke lenger har noe som helst med meg selv å gjøre.

Det er mot denne bakgrunnen jobben som kunstner blir tydelig ulik mange andre yrker, slik skjønnlitteratur også er vesensforskjellig fra annen skriving, en praksis i utgangspunktet uten tilsynelatende mål og mening for andre enn kunstneren selv. Og det er mot denne bakgrunnen at man må se arbeidsforhold og -vilkår som avgjørende for hva slags kunst som lages og vises. Kunstnerisk frihet og kunstnerisk selvtillit er det viktigste gallerister og redaktører kan gi til sine kunstnere. Jeg er fremdeles starstruck av meg selv etter mitt første møte med Forlaget Oktober for snart syv år siden, og hvis jeg ikke hadde vært det hadde jeg kanskje ikke fortsatt å skrive bøker. Om dette er et selvbedrag spiller liten rolle for meg, og ville jeg tro, ingen rolle for leseren.

For at man skal kunne holde seg sterk i kunstneryrket og beholde privilegiet det er å gjenta disse prøvelsene gang på gang, er det ingen alternativer til arbeidsvilkår enn det uforbeholdne forsvaret av gjerningen Ingeri Engelstad tilbyr og slik alle seriøse forlag og gallerier arbeider. Dette er vilkår som muliggjør at man som publikum innimellom ser kunst som kan utvikle noen nye tankemønstre, og som gjør at Jordal nettopp kan lese tre gode bøker hvert år.

Vibeke Tandberg

Billedkunstner, fotograf og forfatter

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.