Annonse
09:11 - 30. september 2018

Sminke og kort skjørt står i skrikende kontrast til Handmaid tales mørke univers, skriver Alexander Zlatanos Ibsen

Sminke og kort skjørt står i skrikende kontrast til Handmaid’s Tales mørke univers, skriver Alexander Zlatanos Ibsen.

Den populære HBO-serien Handmaid’s Tale byr på flust av slående estetikk og er et eneste karneval av dydig bekledning. Her demonstrerer en gruppe kvinner før høringen mot Brett Kavanaugh. Foto: Chip Somodevilla / AFP / NTB Scanpix
Annonse

Amerikansk halloween-feiring er blitt en av de sikreste tegn på at høsten er kommet. Også i Norge. Den sosialt akseptable måten for barn å be om godteri fra fremmede, er nå å traske rundt i nabolaget med en gresskarformet plastbøtte og true med «knep». Det nasjonale minnet om å gå julebukk sitter bare igjen som en blass romjulsdrøm i Prøysens vise.

Voksne har det selvsagt også gøy på Allhelgens … unnskyld, halloween. Og det har lite med søtsaker å gjøre. Man kan ta ut sin indre ekshibisjonist å kle seg i noe skummelt. Eller noe sexy, og aller helst noe som både er litt sexy og litt skummelt. Hver siste oktoberhelg fylles gatene av unge, glade sexy sjørøvere og sexy djevler på vei fra vors, fulgt av en og annen skrekk-klovn som bare er nifs.

Det er ikke overraskende at fenomenet er størst i USA, hvor tradisjonen kommer fra. Her inngår det hele i et Halloween-industrielt kompleks, som omfatter skrekkfilmer, gresskarsmakende kaffe latte på Starbucks, og postordrekostymer.

Et eksempel på et slikt kostyme, skapte nylig et voldsomt rabalder. Den populære HBO-serien Handmaid’s Tale byr på flust av slående estetikk og er et eneste karneval av dydig bekledning. Som jeg skrev i en tidligere omtale av serien om de undertrykkede kvinnene i det fiktive Gilead (et postapokalyptisk USA med akutte fertilitetsproblemer), ser det litt ut som at Karl Lagerfeldt har påtatt seg å ekvipere en Amish-koloni. Det er ikke overraskende at kostymeprodusenter har kastet seg over dette stoffet, både bokstavelig og i overført betydning.

Produsenten Yandy averterte inntil nylig med «Brave Red Maiden Costume» til 64,95 dollar. Det kunne like gjerne hett «Sexy Offred» (Yandys innloggsside hilser deg med «Hey, sexy! Sign in»). De eneste grepene produsenten gjorde på Handmaidenes dydige habitt, var å kutte ermene og utruste den med miniskjørt. Produktbeskrivelsen var derimot mer selvsikker: «En dystopisk fremtid hvor kvinner ikke bestemmer er kommet. Men vi lar deg være modig og uttrykke deg med denne eksklusive Røde drakten».

Yandy ble gjenstand for et bombardement av sinte brukere i sosiale medier, og lengre kritikker i kronikkform. Såpass massivt at produktet ble trukket for få dager siden, med begrunnelsen at «det er blitt klart for oss at [kostymet] betraktes som et uttrykk for undertrykkelse av kvinner, ikke deres bemektigelse.»

For ordens skyld mottar Yandy også kritikk for rasisme, kulturell appropriasjon, og andre av tidens indignasjoner, for sine indianerkostymer og annet. Men det var den Røde «modige» drakten som måtte trekkes fra hyllene.

Konflikten om det røde kostymet går rett i kjernen på et av de ubesvarte likestillingsspørsmålene. Er det mest undertrykkende å påtvinge kvinner dydig bekledning, eller å objektifisere dem? Begge deler er problematisk, vil man sikkert si, men på stikk motsatt vis. Og uansett hvor gjennomkommersialisert og objektiviserende det er, står sminke og kort skjørt i skrikende kontrast til Gileads mørke univers.

Margaret Atwoods roman har vært en gjenganger på litteraturstudier på universiteter helt siden den først utkom i 1985, men var opprinnelig ikke ment å være et spesielt politisk verk. Hennes syn har endret seg noe etter valget av president Trump. «Vi lever ikke i Gilead ennå, men det er Gilead-aktige symptomer å se», har hun nylig uttalt.

Komikeren Michelle Wolf på den årlige pressebanketten i Det hvite hus viste samme sinnelag da hun bemerket at den moralsk konservative visepresident Mike Pence (kjent for å avstå fra å være i selskap med andre kvinner enn sin kone) «ville elske Handmaid’s Tale».

Klærne fra serien er blitt et av de mest populære feministiske symbolene i dag. Den brukes av kvinner på demoer som ønsker å protestere mot kvinnefiendtlighet og maktstrukturer i bred forstand. Det har likevel blitt bemerket at det er vanskelig å trekke noe klart feministisk budskap ut av Handmaid’s Tale. Arielle Bernstein viser til den utstrakte volden mot kvinner i serien, til at mennenes rolle («patriarkatet») ikke er tydelig. «Vil synet av fiktiv vold nødvendig for å fremme sosial endring?», spør Bernstein retorisk.

Ved nøyere ettersyn, er det ikke helt enkelt slå fast hvordan kritikken av Yandys kostyme skal tolkes. Kanskje bør de sees på forargelse over tilrøvelsen av et vagt, og dermed kraftfullt, men flertydig politisk symbol. Det spørs uansett hvor tjent kvinnesaken egentlig er med denne typen reaksjoner. For jenter vil fortsatt gå lettkledt på halloween, og på en ironisk måte bekreftes bekledningsreglene fra Gilead.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Vi er mange som ikke er «gudløse», enten vi er sosialdemokrater eller ikke.