Annonse
09:19 - 29. september 2018

Skal jeg drikke dialogkaffe med folk som kaller meg kakerlakk, spør Nora Mehsen

Skal jeg drikke dialogkaffe med folk som kaller meg kakerlakk, spør Nora Mehsen.

Annonse

KJØNNSLIV

Kjønnsliv er en spalte om kultur og biologi, feminisme og anti-feminisme, kjærlighet og kjærlighetskamp. 

Spaltistene er Kristin Fridtun, Espen Ottosen, Nora Mehsen og Kyrre Wathne.

«Fuck her right in the pussy»! Dette mente David Klemetsen det var en god idé å bryte ut til Feministisk Initiativ (FI) sin styreleder, Maria Archontoulis, mens hun ble intervjuet på direkten om hvorfor hun stemte på partiet i det svenske valget. «Det var et veldig bra eksempel det vi så her nå», repliserte Archontoulis til reporteren.

Selv var jeg ikke kjent med at det å avbryte kvinner i direktesendinger med den lite sjarmerende strofen var et utbredt internettfenomen, før Klemetsen selv forklarte det som bakgrunn for fremstøtet. Men det jeg derimot er kjent med, er å bli behandlet slik Archontoulis ble av denne fremmede mannen – avbrutt og forsøkt delegitimert – kun fordi vi er kvinner som bruker stemmen vår.

Hver gang jeg ytrer meg i offentligheten, må jeg regne med å få sexistiske, men også islamofobe, rasistiske og homofobe, tilbakemeldinger. Gjennom årene jeg har vært aktiv i samfunnsdebatten, har jeg fått høre at jeg skal straffepules, blitt karakterisert som kakerlakk og mottatt trusler om at jeg skal steines til døde. Blant annet. Kommentarene har sjeldent gått på innholdet i ytringene mine. De har gått på at jeg er den jeg er. Mesteparten har kommet fra menn, den hvite varianten.

Det er viktig å presisere at jeg mottar langt mer konstruktiv og oppmuntrende respons enn den som er usaklig og hatefull. Allikevel, grumset mange kvinner og andre fra utsatte grupper mottar ved å delta i demokratiet, er verdt å gå etter i sømmene. Spesielt siden toleransen for ytterliggående meninger som rammer de som tilhører disse gruppene har økt i det offentlige ordskiftet de siste å rene. Dette bekreftes blant annet av forskerne Elisabeth Stubberud og Helga Eggebø, i en rapport som sammenfatter et bredt spekter av forskning på hat og diskriminering.

Gjennom årene jeg har vært aktiv i samfunnsdebatten, har jeg fått høre at jeg skal straffepules, blitt karakterisert som kakerlakk og mottatt trusler om at jeg skal steines til døde.

Ofte kommer disse dypt problematiske meningene til uttrykk i et ganske annet format enn Klemetsens – mange argumenter formidles på tilsynelatende «saklige», «siviliserte» og «ryddige» måter. Populistisk og høyrevridd mudder som rammer sårbare grupper er ikke bare noe som finnes på alternative medier og i lukkede nettforum. Holdningene lever i beste velgående i nasjonalforsamlinger og regjeringskontorer – i Norge, store deler av Europa og mange andre steder i verden.

«Troll sprekker i solen». Dette er et argument som ofte trekkes frem for å legitimere hvorfor aktører vi ikke hadde tolerert i samfunnsdebatten for kort tid siden nå skal oppsøkes med mikrofoner. «Vi må få meningene opp og frem, slik at de kan utfordres». Dette er et syn som blant annet Klassekampens Mari Skurdal frontet i en leder med tittelen «Kneblingsparadokset».

Samtidig er det én ting å spørre seg hvilke konsekvenser det har for haterne å bli invitert inn på etablerte plattformer der de kan nå ut til et massepublikum – sprekker de eller begynner de å formere seg? Et annet spørsmål det virkelig er verdt å undre seg over er: Hvilke konsekvenser har hatet for dem som hatet er rettet mot?

Når man bruker stemmen sin gjør man seg i praksis til fritt vilt, tilgjengelig for både saklig og usaklig kritikk, heiarop og hets. Det finnes ikke noe «safe space» i offentligheten. Mange samfunnsdebattanter har fått innsyn i dette faktumet på den harde måten, blant annet min medsøster – og nå også medspaltist – Sumaya Jirde Ali. Det som trengs i dagens polariserte ytringsklima, er en økt bevissthet om prisen de mest utsatte må betale, når det aktivt besluttes å gi en talerstol til ytterliggående meninger.

For noen ganger er det faktisk ikke mulig å få både i pose og sekk. For mange som deltar i det offentlige ordskiftet er det en urimelig forventning at de skal gidde å drikke dialogkaffe med og snakke med innestemme til noen som oppfatter deres rene eksistens som ulyd. Noen ganger er det slik at man bytter inn en stemme mot en annen. Hvilken har vi i så fall minst råd til å miste?

Justis- og beredskapsdepartementet har i disse dager ute en høring om en ekstern utredning som omhandler det strafferettslige diskrimineringsvernet. I utredningen foreslås det blant annet at kjønn, i tillegg til kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk, skal inngå i straffelovens hatkriminalitetsbestemmelser. Dersom forslaget går igjennom, vil mange av de grovt sexistiske og transfobe ytringene flere utsettes for karakteriseres som skjerpende og straffbart. Det er på høy tid, og det minste man kunne gjort for å beskytte de menneskene som så ofte blir gjort til skyteskiver i samfunnsdebatten.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

«Problemet er større enn som så, og heller ikke særnorsk.»
«At klassiske kunstnere selger så godt er mer en myte enn en realitet.»