00:00 - 28. september 2018

Nybø bygger luftslott

Iselin Nybø har nylig foreslått 200 timer obligatorisk pedagogikkurs for lærere ved universitet og høgskoler, samt mer «undervisningsgøy». Forslaget er skuffende billig – i dobbelt forstand: Ikke vil det fremme kvalitet i undervisningen og ikke vil det koste statsråden en krone. God og tett oppfølging av studenter koster tid og penger. Ingenting tyder på at statsråden er opptatt av kvalitet.

Obligatorisk pedagogikkurs er for lengst innført ved de fleste læresteder. Ved Det juridiske fakultet utgjør dette i dag 150 timer. Det skal godt gjøres å narre professorer og studenter til å tro at det blir bedre forelesninger med et tillegg på 50 pedagogikktimer. Dette betyr i realiteten en uke til på skolebenken med pedagogikk-teori, tips om Prezi, summegrupper, gode historier, Kahoot, litt tøy og bøy, samt at eksempler bør medbringes til undervisningen (for eksempel Lovsamlingen!).

Forslaget vitner om at Nybø og embetsverket lider av manglende bakkekontakt og dialog. Når har departementet snakket med meg eller mine kollegaer om hva vi tenker kan heve kvaliteten? Svaret er ikke flere pedagogikkurs. Svaret er mer ressurser til smågruppeundervisning og mindre administrering og utfylling av rapporter, søknader og skjemaer pålagt oss fra, ja nettopp, administrasjonen. Undervisernes største tidstyv er utvilsomt byråkratene, men så lenge de er styringskåte og døve for det som skjer på gulvet, eser byråkratiet ut som boller i en ovn, mens det blir stadig lengre og lengre mellom rosinene. Også betegnet som «Brussel-syndromet»: Fremfor å sette inn penger der verdiskapningen skjer, bygger de ut eget byråkrati. Resultatet er et gigantisk pengesluk i statlig forvaltning.

Når skal jeg ha tid til å skrive søknader til Forskningsrådet eller ha åpen dør for 3000 studenter?

Et eksempel illustrerer problemet: Da mine foreldre jobbet ved lærerhøgskolen i Tromsø på 1970-tallet, hadde skolen 400 studenter, 40 lærere og 4 administrativt ansatte. Det juridiske fakultet har i dag 3000 studenter, omtrent 100 ansatte lærere og 150 administrativt ansatte. Penger til forskning må søkes fra Forskningsrådet, en institusjon med 400 ansatte. Å få på plass en forskningssøknad innenfor skjemaveldet, tar i snitt to arbeidsuker for en jussprofessor. Suksessraten er omtrent 5 prosent. En gjennomsnittlig jussprofessor må altså søke 20 ganger for å lykkes, totalt 40 arbeidsuker! Det beste tiltaket for å spare penger og øke undervisningskvaliteten, er derfor utvilsomt å legge ned Forskningsrådet.

Samtidig består jussprofessorens arbeidsdager av mer enn undervisning: Mange e-poster, utarbeiding og retting av kurs- og eksamensoppgaver, kontakt med pressen, «networking» nasjonalt og internasjonalt, utredninger for departementene, arbeid med tidsskrifter, gjennomføring av forskningsprosjekter, veiledning til master- og doktorgrad, rapporteringer, og endeløse møter om studie- og eksamensplanlegging, forskningsstrategier, digitalisering. Når skal jeg ha tid til å skrive søknader til Forskningsrådet eller ha åpen dør for 3000 studenter? Å slenge på 50 timer ekstra pedagogikkurs synliggjør bare en dårlig virkelighetsforståelse.

I mellomtiden sitter Nybø med kortere arbeidsdager enn meg, trygt i lomma på byråkratene, der hun har lært seg politikkens fremste retoriske knep – å bygge luftslott.

Benedikte M. Høgberg

 

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 50 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

«Arbeidsgruppens rapport vil diskuteres på åpent og demokratisk vis»