Annonse
15:59 - 27. september 2018

Mindre moral, mer politikk, skriver Bernd Ulrich.

Mangelen på politisk handling får moralen til å vokse vilt, skriver Bernd Ulrich.

Mener Tyskland er moralsk oppblåst: «Noen hisser seg opp over utakknemlige flyktninger, andre over SUV-sjåfører. Indignasjon  på alle kanter. Det finnes imidlertid en vei bort fra denne overmoralen», skriver Die Zeit-redaktør Bernd Ulrich. Bildet viser syriske flyktninger i gang med opplæring på en yrkesskole i Moritzburg, Tyskland. Foto: Monika Skolimowska / NTB scanpix
Annonse

Det var ikke så mye snakk om moral før i tiden. Og da mener jeg ikke at folk handlet mer umoralsk til andre tider. Det jeg mener, er at det moralskes rekkevidde – altså mengden av det som i det hele tatt blir utsatt for en moralsk bedømmelse eller diskusjon – ser ut til å ha økt raskt den siste tiden. Spising, drikking, røyking, selvsagt, forholdet mellom kjønnene – mellom alle kjønnene – hvordan man forflytter seg, hva man sier og hvordan man kikker. Overalt blir vi møtt med «du bør», «du får ikke lov», «du må».

Ti bud? Nei, tusenvis!

Spesielt Tyskland er et moralsk oppblåst land for tiden. Offentlige debatter preges av voldsomme moralske krav og gjensidige beskyldninger. Men siden moral egentlig er noe som er for verdifullt til at vi bør sløse med den, vil vi her besvare to spørsmål: Hvordan har det seg at det ble for mye? Og hva kan vi gjøre med det?

La oss bare slå fast først som sist at årsaken til moralistenes overmakt i Tyskland ikke har noe som helst å gjøre med at tyskerne er mer moralske, utviser større godhet eller er mer harmløse enn andre sammenlignbare nasjonaliteter. Vi så et blaff av humanitær raushet under flyktningkrisen for to og et halvt år siden, men i dag har vi hardnet til i vår håndtering av flyktningene. Og for hver dag som går, blir vi enda hardere. Det samme gjelder tysk våpeneksport og verdensmesterskapet i eksport, som vi lenge har gitt oss i kast med, med all den nasjonale egoismen vi kan oppdrive. Og enda mer påfallende er det hvordan Tyskland, som etter hvert har utviklet seg til å bli en økonomisk stormakt, forholder seg til bilindustriens smale interesser. Hva det enn er vi grønnsnakker, er den tyske realiteten i 2018 at det finnes stadig flere biler, stadig mer bebygget landareal og stadig flere klimamål som vi har bommet på.

Det har seg altså sånn at det moralske oppbudet ikke nødvendigvis stimulerer til handling. Stort sett må vi ta til takke med ord.

Vi skal nærme oss fenomenet overmoral med en litt annen begrunnelse, som riktignok er importert fra USA. Ifølge denne begrunnelsen er det universitetene og venstresiden som belærer det tyske offentlige ordskiftet om hva som er rett og galt. Argumentet går ut på at venstresiden og de liberale i høy grad har fjernet seg fra den klassiske politikken og nå bare bedriver en ren identitetspolitikk. Fra en etnisk eller kjønnsmessig helgardert synsvinkel som per definisjon ikke lar seg angripe med bedømmelser utenfra, lar de seg presse moralsk av resten av samfunnet. Ett eneste feil ord, så bryter helvete løs.

Ett eneste feil ord, så bryter helvete løs.

Dette er nok et utpreget fenomen i USA, der spesielt eliteuniversitetene genererer temmelig tilspissede spesialkulturer som griper massivt og provokativt inn i resten av samfunnet. Her i Tyskland finnes det ingen eliteuniversiteter, og det akademiske miljøets innflytelse på det offentlige ordskiftet, er oversiktlig. Det berømte tredje toalettet, pissoaret som utgjør manifestasjonen av den kjønnsbalanserte moralen, finnes neppe i virkeligheten. Heller ikke asterisken som ble foreslått brukt som en markør mellom et substantivs stamme og hunkjønnsendelsen, for å gjøre kvinner synlige i det tyske skriftspråket (Kolleg*innen – oversetters merknad), er å finne i noen av de største tyske avisene. Faktisk benytter de ikke engang kjønnsmarkøren «I» fra 1990-tallet som skulle markere det samme (KollegInnen – oversetters merknad). Du vil også komme til å lete forgjeves etter veganske matspalter.

Moraliseringen som den tyske republikkens utsettes for, kan altså neppe spores tilbake til de venstrevridde universitetene. De egentlige årsakene er så mye mer komplekse enn som så.

I dagens fremskredne, liberale samfunn får alle kreve sin rett og gehør for sine avvikende moralske holdninger. Samtidig gir internett og sosiale medier alle og enhver midlene de trenger til å gjøre nettopp det, akkurat når de måtte føle for det. Kommunikativt sett har offentligheten aldri vært så egalitær som den er i dag. Det alene gjør at det finnes mer moral i det offentlige rom enn tidligere. Den viktigste konsekvensen er imidlertid ikke at folk nå for tiden kan gå offentlig ut å påpeke overfor topplederne at lønningene deres er uanstendige, overfor røykerne at de er asosiale, nei, ikke engang at menn må unnskylde seg for sitt nedarvede patriarkat – den mest avgjørende konsekvensen er at de rådende forholdene mister sin selvfølgelighet. Hyppige flyturer, kvinnelige og mannlige privilegier, drepe og spise millioner av dyr hver dag, og ikke minst venstresidens definisjonsmakt over hva som er tabu, og hva som ikke er det … Alt dette er forhold vi gjennom flere tiår ikke hadde behov for å begrunne. De var innhyllet i selvfølgelighet. Det normale erstattet langt på vei det normative.

I våre dager tapper derimot det offentlige ordskiftet det alminnelige stadig mer for normativt innhold. Hevder vi at det ikke er legitimt å drepe dyr for smaken av dem, må vi også sette ord på det som enklere lot seg svelge usagt: Jo, det er legitimt å drepe dyr bare for smaken av dem. Hevder vi at det ikke lar seg forsvare moralsk at kvinner tjener mindre menn, om det så bare er én øre mindre, må vi begrunne grundig hvorfor dette har noe som helst å gjøre med prestasjon eller natur. Med andre ord: På sett og vis får denne utviklingen samfunnets etiske permafrost til å tine på bred front, og det som tidligere var normalitet, blir plutselig moral.


Les også Sten Inge Jørgensens kommentar «La oss snakke mer om løsninger enn moral».

Det rådendes paradis er det selvfølgelige. Derfor er det nå så mange som tar til motmæle. Derfor har det oppstått en helt egen divisjon i journalistikken som forsøker å forsvare de gamle kravene mot de nye. Det eneste vi oppnår på denne måten, er at vi tidvis vinner argumenterende terreng. Noen ganger er det maskulinistene som har en god dag, andre ganger feministene. Noen ganger er det miljøvernerne, andre ganger klimaskeptikerne. Er det noe som uansett forblir uoppnåelig, er det en tilbakekomst til paradis. Mange debatter har vært preget av harme, ja, av fortvilelse. Se bare på metoo- og metwo-debatten. Det har seg sånn at vi gjerne må kritisere kvinner og innvandrere. Vi kan til og med gjøre narr av dem eller skjelle dem ut, men aldri mer vil vi kunne glemme eller viske ut det de har sagt.

Mange forsøker nå å bekjempe utbredelsen av de moralske argumentene ved å gå det moralske i strupen. I den tapte normalitetens sted får vi dermed «realismen». Det kan imidlertid ikke fungere fordi også fordømmelsen av det moralske er et moralsk argument, noe som igjen øker den totale moralen. Og hver og en kan selvsagt gjøre krav på «realismen». På moralens felt er alle og enhver en kong Midas. Alt vi rører ved, blir uvegerlig til moral.

Kritikk av økologenes ideologi fjerner ikke ett eneste milligram nitrat fra grunnvannet. Kritikk av de konservatives ideologi løser ikke ett eneste flyktning- eller migrasjonsproblem.

De som kjemper for en avmoralisering, påkaller gjerne filosofen Arnold Gehlen som på midten av 1960-tallet gjorde ordet «hypermoral» populært. Under inntrykk av det gryende studentoppgjøret og den gryende feminismen beklaget han moralens nye overmakt. Fra hver samfunnsgruppe og fra overalt i verden finner innsikten om dårlige forhold veien til den tyske offentligheten. Dårlige forhold som man har å interessere seg for i en klasse- og grenseoverskridende gjerning av fjernestekjærlighet. Men siden dette krever for mye av folk, oppstår det en moral som kun er et spørsmål om holdninger og ikke lenger krever handlinger. Bedømmelsen er nok i seg selv. Gehlen har også straks identifisert agentene for denne hypermoralen. Den opplagte relevansen for vår tids debatt om den tyske «løgnpressen» gjør det verdt å sitere ham utførlig her: «Privilegerte kretser […] som ikke må stå til ansvar for konsekvensene av sin agitasjon, fordi de av mangel på realitetskontakt slett ikke kan bedømme eller tillate seg alt. De utgjøres av […] forfattere og redaktører, teologer, filosofer og sosiologer, altså ideologiserende grupper, store deler av lærer- og studentstanden og ikke minst dem som generelt nyter godt av samfunnets overbærenhet: kunstnerne og litteratene.»

Nå var Arnold Gehlen selv både filosof og tidvis en som generelt nøt godt av nazistenes overbærenhet, men det alene motbeviser jo ikke grunntanken: Når fjernestekjærligheten utsettes for en moralsk overbelastning, oppstår det en kaste av privilegerte moralprester som har samfunnsmessig makt, men intet praktisk ansvar. (Noe de kritiseres for av likeså privilegerte og ansvarsfrie motprester.)

Mange som argumenterer som Gehlen i dag, befinner seg åndelig sett et sted til høyre for Angela Merkel. Det Gehlen ikke kunne vite, men som dagens kritikere av en angivelig hypermoral imidlertid bør ha fått med seg, er at graden av neste- eller fjernestekjærlighet – eller rettere sagt graden av ansvar – ikke kan forklares med et samfunns moralske metthetsfølelse. Snarere bør et samfunns ansvar og moral strekke seg omtrent like langt som de materielle virkningene av det. Det er dette moralske saksforholdet vi kaller økologi. Når nesten alt vi gjør – hva vi spiser og drikker, hvordan vi forflytter oss og hvilke produkter vi kjøper – har en avgjørende global virkning, oppstår et moralsk ansvar for konsekvensene av disse handlingene.

Vi kan enten akseptere det økologiske imperativet eller fortrenge det aggressivt, men uansett hvor mye vi skjeller ut teologene eller redaktørene, vil det ikke forsvinne. Det er iallfall helt sikkert at det ikke forsvinner om alt vi foretar oss, er å prate.

Likevel er det det vi prøver på, om og om igjen. For en stund siden så vi en paradigmatisk demonstrasjon fra den tidligere ordføreren i Berlin-Neukölln. I sin Bild-spalte spurte Heinz Buschkowsky: «Er jeg en KLIMAKILLER hvis jeg GRILLER KJØTT?»  Det saklige og enkle svaret lyder: «Ja.» (Men kanskje ikke mer enn at det ville la seg bøte på ved å la bilen stå i en uke og ta sykkelen i stedet.) Dette er trolig Buschkowsky klar over. Derfor fyrer han av det gehlenske angrepet på «de selvutnevnte ekspertene: bilhaterne, flymotstanderne, de sosialt rettskafne, verdensborgerne og de som forstår alt». Disse usedvanlige menneskene ønsker å ødelegge grillmoroa for normale folk, som Buschkowsky selv.

Dette er naturligvis et moralsk koppetriks. Man tar et materielt saksforhold (kjøttkonsum, fly, biler skader miljøet), forvandler det til en moralsk påstand (verdensforbedrerne ønsker å oppdra oss), tar forarget avstand fra denne påstanden og får på denne måten det materielle saksforholdet til å forsvinne.

Dermed er det ikke bare jordatmosfæren som blir opphetet, den økologiske debatten blir også moralisert. Mer interessant og mer avmoraliserende ville det være å finne ut av hvilke tanker Buschkowsky gjør seg om hvordan vi fortsatt skal kunne spise våre daglige kjøttrasjoner uten at den globale oppvarmingen øker med mer enn to grader.

Ideologikritikken i Tyskland benytter seg av samme metode, bare med akademiske begreper. Politiserte syklister avsløres som radikale, veganere som misjonærer og økologer som folkeoppdragere. Eller uansett hva de måtte ønske å være. Det avgjørende er likevel deres økologiske bidrag miljøet, og deres kritikeres bidrag, til en fordragelig utvikling av miljøet. Kritikk av økologenes ideologi fjerner ikke ett eneste milligram nitrat fra grunnvannet, vekker ikke én eneste humle til live og får ingen regnskoger vil å vokse opp igjen. Men det går begge veier: Kritikk av de konservatives ideologi løser ikke ett eneste flyktning- eller migrasjonsproblem.

De ideologiske spillene fra forrige århundre har iallfall tapt mye av sin betydning. For til syvende og sist er det ingen ny fascisme som truer, dagens høyreekstreme klarer seg uten en sammenhengende ideologi, intet nytt økodiktatur truer, iallfall ikke fra økoideologenes side, siden resultatet ville bli en økologisk stat i unntakstilstand i og med at konsekvensene av våre handlinger i dag ikke lenger kan håndteres på noen annen måte.

I forrige århundre fungerte ideologikritikk som en måte å gjøre virkeligheten fri på, i dag benyttes den i overveiende grad til å fade virkeligheten ut.

Hvordan er det så mulig å avmoralisere det offentlige rom? Hvordan skaper vi et større handlingsrom med større takhøyde? Det første vi må gjøre, er å akseptere moralens uunngåelige katalysatorer – fordrivelsen fra selvfølgelighetens paradis og vårt økologiske mandat. Tar vi til motverge eller hisser oss opp over dem, vil det bare forsterke effekten. Det andre vi må gjøre, er å snakke mer om sakene enn om luftspeilingene av dem, som oppstår ute i moralens ørken. Vi må arrangere en løsningskonkurranse. Det tredje punktet er imidlertid det viktigste: Vi må forvandle moral tilbake til politikk.

De seneste årene har det oppstått en kløft mellom størrelsen på de reelle problemene – innenfor digitalisering, migrasjon, klima og mange andre områder – og størrelsen på politikken som føres av De tyske unionspartiene (CDU/CSU) og Det tyske sosialdemokratiske partiet (SPD). Inn i dette mellomrommet er det moraldebattene strømmer. Når den store tyske koalisjonen ikke handler, eller nærmest avstår fra å handle, øker presset på forbrukerne, bilistene og flypassasjerene, spesielt i økologiske spørsmål. Moraliseringen over private handlinger er en direkte gjenspeiling av avpolitiseringen i politikken. For å si det rett ut: Det er mye som ganske enkelt må forbys eller i det minste reguleres så tydelig gjennom lover og forskrifter at samfunnet blir avlastet for etiske debatter. Det er ikke så enkelt å sette punktum for moralske debatter, de forutsetter heller ingen kompromisser. Politikken har derimot begge deler: kompromisser og beslutninger. På denne måten påtar politikken seg en byrde og letter samtidig en sten fra samfunnets bryst. Det er dette som er politikkens oppgave.

Kan hende er hovedkilden til overmoraliseringen i USA å finne ved eliteuniversitetene. Her til lands er den å finne i den store tyske koalisjonens årevise krymping og forhaling av politikken. Sånn sett hadde Arnold Gehlen rett: Mangelen på handling får moralen til å vokse vilt. Dette er neppe teologenes og redaktørenes skyld, men politikkens.

Oversatt av Merete Franz for GLOBALscandinavia.

DIE ZEIT 37/2018

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

«Myndighetene må legge til rette for at utenlandske studenter kan forfølge karrieremuligheter i Norge.»
«Moralsk ansvar kan lede til større politisk handlingsvilje globalt. Men så er det veien dit, da.»
«God behandling reduserer antall uføretrygdede og brukere av sosiale tjenester.»
«De som i første rekke rammes, er de mange muslimer som modig tar til orde for en gjennomgripende reform.»