Debatt

Manglende oppgjør med Libya-krigen

Det norske Libya-utvalget har hverken undersøkt påskuddet for Libya-krigen eller konsekvensene av den.

I 2011 foretok norske politikere en historisk beslutning. Vi skulle gå til angrep på det nordafrikanske oljelandet Libya. Fra den andre verdenskrig og frem til da, hadde Norge sluppet til sammen 6 bomber over andre land. I Libya-krigen slapp Norge 588 bomber på noen få uker, nesten 10 prosent av alle bombene som ble sluppet i hele Nato-operasjonen.

I 2017 vedtok Stortinget at det skulle settes ned et utvalg for å evaluere den norske krigsdeltagelsen. Torsdag denne uken presenterte utvalget sine funn. Ett av dem var at de norske myndighetene «i liten grad hadde en selvstendig forståelse av situasjonen i Libya» da beslutningen om å gå til krig ble fattet 23. mars 2011. Det i seg selv er høyst urovekkende.

De norske myndighetene hadde «i liten grad en selvstendig forståelse av situasjonen i Libya».

Påskuddet for Libya-krigen var påstander om at Gaddafi hadde en plan om å slakte sivilbefolkningen i Benghazi, hvor hovedsakelig islamistiske opprørsgrupper hadde tatt kontroll. Det britiske parlamentets rapport om Libya-krigen fastslår at krigen bygget på feilaktige antagelser og mangelfull forståelse av bevis. Det fantes rett og slett ikke belegg for påstanden om et kommende folkemord. Derimot referer rapporten til at en rekke av påstandene som ble brukt til å rettferdiggjøre bombing, var desinformasjon.

Det norske utvalget har latt være å undersøke om påskuddene for krigen stemte med virkeligheten eller ikke. Derfor fremstår også utvalgets frikjenning av beslutningen om å bombe helt uten troverdighet.

Men rapporten viser i tillegg at den rødgrønne regjeringen valgte å holde avgjørende informasjon skjult for det norske folk.

9. mai 2011 sa daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre at den pågående intervensjonen mot Libya «ikke omfatter regimeendring påført utenfra» og at Gaddafi ikke var et «legitimt mål». Libya-utvalget fastslår imidlertid at Norge, omtrent på samme tid som Støre kom med disse forsikringene, bombet Gadaffis bolig i Tripoli.

Utvalget skriver at norske myndigheter på et tidlig tidspunkt må ha vært klar over at «regimeendring var en mulig konsekvens av den militære operasjonen», og at Støres uttalelser til Stortinget «ikke nødvendigvis var helt dekkende eller i samsvar med følgene av den operasjonsplan Norge hadde vært med på å vedta i Natos råd».

En rekke av påstandene som ble brukt til å rettferdiggjøre bombing, var desinformasjon.

Alt tyder derfor på at den norske regjeringen visste at vi deltok i en regimeskiftekrig, men holdt denne informasjonen skjult for Stortinget og det norske folk ved å hevde det motsatte.

Det som gjør saken enda mer alvorlig er at norske myndigheter fra før var fullt klar over at regimeskiftekrig mot Libya med høy sannsynlighet kunne få katastrofale følger for det libyske folk. En uke før Norge gikk inn i krigen advarte Støre fra Stortingets talerstol, om at det å gå inn i Libya-konflikten «for å fjerne regimet, kan bringe en situasjon som blir langt, langt verre».

Dessverre fikk Støre rett. Natos regimeskiftekrig har påført det libyske folket lidelser som vi i Norge knapt er i stand til å fatte. Etter bombingen har Libya vært en konstant humanitær tragedie preget av kaos, vedvarende krig, islamistisk terror, etnisk rensing og samfunn i total oppløsning. Landet har rast 49 plasser på FNs levekårsliste.

Opprørerne, som norske politikere fremstilte som demokratiforkjempere, var i stor grad islamistiske ekstremister. Mange av dem hadde bånd til al-Qaida. Nato og Norge hjalp islamistiske terrorister å innta hovedstaden Tripoli, og en kommandant fra en kjent libysk al-Qaida-enhet ble utropt til hovedstadens øverste militære leder.

Nato støttet seg også på regelrette rasistmilitser i sin krig for regimeskifte. Etter at Natos bombing hjalp gruppen «Misrata-brigaden for utslettelse av slaver» med å ta kontroll over det nordvestlige Libya, ble byen Tawerga ble byen rensket for sine 30.000 mørkhudede innbyggere. Human Rights Watch uttalte i 2012 at den etniske rensingen i Misrata-området så ut til å være «så utbredt og systematisk at det kan utgjøre forbrytelser mot menneskeheten».

Men disse lidelsene sier rapporten knapt noe som helst om. Det er ikke blitt gjort noe seriøst forsøk på å finne ut hvor mange som ble drept eller lemlestet av de norske bombene, eller om disse angrepene mot sivile områder brøt med folkeretten. At al-Qaida var en vesentlig del av opprørsgruppene Nato allierte seg med, og at både al-Qaida og IS har fått fotfeste i Libya og brukt landet som base for angrep både i Afrika og Europa, nevnes knapt.

Hvorfor bærer den norske Libya-evalueringa så stort preg av å være et bestillingsverk for å renvaske den katastrofale krigen og den norske maktelitens delaktighet? Noe av svaret ligger trolig i hvem Solberg-regjeringen valgte til å lede og sitte i utvalget og sekretariatet: Utvalgsleder Jan Petersen var en av svært få norske politikere som ville at Norge skulle delta i den folkerettsstridige Irak-krigen. I tillegg kommer en offiser som jobber i NATOs hovedkvarter i Brussel, en avdelingsdirektør i Forsvaret og en oberstløytnant som var stabsoffiser i Forsvarsdepartementet da Norge bombet Libya. Det er vanskelig å forestille seg et mindre uavhengig utvalg enn dette.

Nå vil Rødt ta saken videre. Vi var det eneste partiet som gikk klart mot Libya-bombingen i forkant, da det virkelig telte. Nå jobber vi for å få alle fakta om bombinga på bordet. Det er helt avgjørende at vi lærer av denne katastrofale krigsdeltagelsen og får på plass skikkelige, politiske mekanismer, slik at vi ikke begår samme feil igjen.

Bjørnar Moxnes

Mer fra Debatt