En tekst blir levende når den blir lest, heter det. I en spalte i Klassekampen spurte jeg meg selv om mitt ubehag og mine meninger kom i veien for min egen lesning av romanen Lolita som «mesterverk». Denne teksten er blitt gjenstand for både debatt og misforståelser. Det som var skrevet (i hvert fall ment som) som en undrende tekst «hvorfor klarer jeg ikke å like den?», er blitt diskutert og misforstått som en appell der jeg tar til orde for sensur, for å kaste Nabokov på historiens skraphaug, for å aldri lese fra overgriperens perspektiv.
I tillegg til å komme med gode betraktninger om hvordan Lolita kan leses i vår tid, skriver Ane Farsethås at jeg tar til orde for å ikke lese romanen i forrige ukes avis. Det har jeg aldri sagt, ment eller skrevet. Misforståelsen stammer kanskje fra Morgenbladets egen overskrift til et intervju med meg i en tidligere avis.
Jeg kjenner mange feminister som mener at Lolita er en god bok. Selv har jeg personlige problemer med å like den, og er helt ærlig forundret over kontroversen i det.
Misforståelsen tvinger meg til å oppklare om mitt ståsted: 1) Kan og bør det skrives om noe som er tabubelagt, noe man ikke liker – også fra et usympatisk perspektiv? Ja, fiksjon er en utmerket inngang. 2) Kan det samtidig være god litteratur? Ja. 3) Er forfatteren nødt til å stå til ansvar for sin hovedpersons holdninger og handlinger? Nei. 4) Må all kunst være «politisk korrekt og moraliserende» for å være god, eller for at jeg skal like den? Nei. Det mener jeg ikke.
Jeg har tross alt lest boken allerede, ingen har tvunget meg til det.
Kan godt hende jeg er blant dem førsteamanuensis Anne Dwyer snakker om i samme avis som ville kjent på ubehag ved å ha Lolita på pensum. Det betyr ikke at jeg ville ha gått ut av, eller boikottet forelesningen, eller stilt spørsmål ved om den i det hele tatt burde leses, som Morgenbladets journalist går langt i å legge mellom linjene. La meg være krystallklar: Det ville jeg ikke. Jeg har tross alt lest boken allerede, ingen har tvunget meg til det. Jeg ville kanskje derimot ha foreslått flere perspektiver enn Humberts på pensumlisten – tolk det gjerne inn i en debatt om postkolonialisme med det samme, om du vil. Det skrives og snakkes nemlig mye om «importerte debatter» for tiden. I dette tilfellet veves mine meninger inn i en amerikansk debatt fra et college jeg aldri har hørt om.
Jeg skrev i det opprinnelige innlegget at Lolita som roman om overgrep hadde en slags parallell til en da pågående debatt om rasisme, til hvilke perspektiver som syntes viktige. Kanskje var det sleivete formulert, kanskje var det lett å misforstå om man så ønsket, men jeg nevnte aldri «no-platforming» i min tekst. Det var det også Morgenbladet som trakk inn i saken.
Det må være lov til å stille spørsmål ved hvilke perspektiver som er viktige i litteraturen. Kanon formes av hvem som leser, hvem som har autoritet til å bedømme, hvordan kriterier for hva som er «godt» blir til. Manglende interesse for, irritasjon og ubehag eller rett å slett å være lei av alltid bli avkrevd å «tåle det ubehagelige», er også gyldige opplevelser i møte med litteratur, og er vel verd å diskutere åpent etter min mening. Det er ikke det samme som å mane til sensur.
Hanne Linn Skogvang