Kronikk

Krigen mot terror er tapt

Stadig nye angrep i Afghanistan viser at terrororganisasjonene ikke blir borte, selv om de taper i Syria og Irak.

Onsdag 7. september rammet to dødelige selvmordsaksjoner den vestlige delen av Kabul, og etterlot seg 20 sivile tap, og skadet mer enn 70 personer i en sportsklubb. Terrororganisasjonen IS påtok seg ansvaret for angrepet. 9. september mistet 7 personer livet og 13 personer ble skadet etter en selvmordsaksjon i Kabul. Samme dag ble over 20 afghanske regjeringssoldater og 10 politibetjenter drept av Taliban i andre provinser i Afghanistan. Tirsdag 11. september utførte IS enda en terroraksjon i Nangarhar-provinsen som rammet en demonstrasjon. 68 sivile mistet livet og over 165 personer ble skadet.

Nesten to tiår etter 11. september-angrepet og USAs påfølgende intervensjon i Afghanistan, hevder stormakten å ha vunnet krigen mot terror i Afghanistan. Taliban og transnasjonale terrorgrupperinger er blitt nedkjempet. Men dagens politiske bilde i Afghanistan forteller noe annet. I dag er Afghanistan mer enn noensinne et ideelt sted for terrorgrupperinger. Talibans fremmarsj flere steder i Afghanistan, økt aktivitet fra terrorgrupperinger tilknyttet al-Qaida, og tilstrømmingen av nye terrorgrupperinger inn i landet viser at krigen mot terror er tapt. Den internasjonale koalisjonen med USA i spissen møter fortsatt hard motstand fra ulike opposisjons- og terrorgrupperinger.

Så langt er over 2200 amerikanske soldater blitt drept i Afghanistan, mens USA har brukt mer enn 840 milliarder dollar i den såkalte krigen mot terror i landet. Det betyr, ifølge estimater fra The New York Times, at den afghanske krigen er mer kostbar enn Marshallplanen, som bidro til å gjenoppbygge Europa etter andre verdenskrig.

Taliban anser tilstedeværelsen av utenlandske styrker med USA i spissen i Afghanistan som hovedårsaken til konflikt i landet. De anser den afghanske regjeringen som en illegitim regjering innsatt av USA. Det er derfor Taliban ikke godtar forhandlinger med regjeringen, men i stedet krever direkte forhandlinger med USA. Som følge av dette er den afghanske regjeringen sammen med utenlandske styrker legitime mål å angripe. Målet er å skape så mye ustabilitet og tap som mulig for både utenlandske styrker og den afghanske regjeringen til de enten trekker seg ut av landet eller godtar direkte forhandlinger med denne opposisjonsgruppen.

Den afghanske krigen er mer kostbar enn Marshallplanen.

Rapporter og statistikk fra de siste årene viser at Taliban stadig vinner og kontrollerer flere territorier. I dag anslår USA at den afghanske regjeringen effektivt kontrollerer eller påvirker 56 prosent av landet. Men The New York Times forteller at statistikken er misvisende fordi den afghanske regjeringen i mange provinser i hovedsak kontrollerer distriktets hovedkvarter og områder rundt militærbaser, mens Taliban kontrollerer resten. Avisen forteller også at amerikanske myndigheter i sine egne rapporter gir ukorrekte tall. USA hevder for eksempel at Taliban kontroller 44 prosent av distriktene, mens rapporter fra militæranalytikere viser at 61 prosent av distriktene er kontrollert av grupperingen. Dette betyr at den afghanske regjeringen i praksis har mye mindre kontroll enn USA liker å tro.

Siden 2017 har Taliban tatt kontroll over flere territorier enn noen gang siden den amerikanske intervensjonen i Afghanistan. Også tallet på drepte har økt. I løpet av én uke i august drepte Taliban rundt 200 afghanske politibetjenter og soldater, og tok over to store militære baser og Ghazni-byen.

Allerede i 2015 dannet IS en såkalt provins for sitt såkalte kalifat, kalt «Wilayah Khorasan» med noen titalls medlemmer i den østlige delen av Afghanistan. Men det er først etter at IS møtte nederlag i både Irak og Syria at deres aktivisme i Afghanistan utviklet seg dramatisk. IS’ mål strekker seg lenger enn kun angrep på utenlandske styrker og den afghanske regjeringen, og inkluderer også Taliban og sivile afghanere. Hvorfor IS nå er aktiv i Afghanistan er ikke så enkelt å svare på. Men en rekke forklaringer kan kanskje gi en bedre forståelse for deres økt aktivitet i det landet.

Etter hvert som IS ble drevet ut av deres tidligere kontrollerte områder i Irak og Syria, strømmet flere titusener av deres medlemmer inn til Afghanistan. Hvordan de ble flyttet til Afghanistan, og med hjelp av hvilke aktører, er enda et mysterium. Men forskning viser at ustabilitet i et land, myndighetenes manglende evne til territoriell kontroll og korrupsjon er blant de største faktorene bak terrororganisasjoners oppblomstring og økt aktivisme. Denne teorien viser også at dersom myndighetene stabiliserer seg og styrker sin territorielle kontroll så reduseres terrorvirksomhet, og terrororganisasjoner søker til nye ustabile områder for å reorganisere seg.

Haqqani-nettverket har stått bak en rekke brutale terrorangrep mot både sivile, den afghanske regjeringen og utenlandske styrker i Afghanistan.

Man så for eksempel at etter den arabiske våren og den påfølgende perioden som var preget av økt ustabilitet og nye, svake myndigheter, utnyttet både al-Qaida og IS situasjonen og markerte seg med økt aktivisme i regionen. Men etter hvert som myndighetene stabiliserte seg og fikk reell kontroll over sine territorier, ble andelen terroraksjoner kraftig redusert. Tunisia og Egypt er gode eksempler. Dermed ble Libya, Jemen, Irak og Syria naturlige steder for terrororganisasjoner å flytte til. Ettersom Irak og Syria stabiliserte seg, ble Afghanistan den neste basen for IS. Landet var preget av økt ustabilitet og korrupsjon som følge av den afghanske regjeringens feilslåtte og svake politikk, samt manglende evne til territoriell kontroll over store deler av sydlige og østlige deler av landet.

Haqqani-nettverket ble dannet i Afghanistan under krigen mot Sovjetunionen og ble, ifølge en artikkel publisert av Stanford University, støttet av USAs CIA, Pakistans ISI og Saudi-Arabia. I samarbeid med USA og Pakistan, sto nettverket også for mesteparten av rekrutteringen av fremmedkrigere til Afghanistan på den tiden. Osama bin Laden er blant dem som først sluttet seg til dette nettverket og mottok militærøvelser i deres baser. Denne gruppen var, og er fortsatt, tilknyttet al-Qaida, opererer både i Afghanistan og Pakistan, og har forbindelser med terrororganisasjoner som opererer fra Pakistans grenser, inkludert Tehrik Taliban Pakistan (TTP).

De har stått bak en rekke brutale terrorangrep mot både sivile, den afghanske regjeringen og utenlandske styrker i Afghanistan i tillegg til flere dødelige terroraksjoner i Pakistan. Haqqani-nettverket har et lignende politisk mål som Taliban og er først og fremst fokusert på utenlandske styrker og den afghanske regjeringen. Men deres terrortilknytning til al-Qaida og Pakistan-baserte terrororganisasjoner har ført til flere terrorangrep også mot sivile. Det betyr at al-Qaida fortsatt er aktive i Afghanistan.

Spørsmålet nå er hva som må til for å forbedre den politiske situasjonen i Afghanistan. Hva kan og bør USA gjøre for å få en slutt på det politiske kaoset i landet? Kan USA skape en politisk mulighet for at afghanerne selv former en regjering som de anser som legitime som er sterk nok til å bringe stabilitet og være i stand til å kontrollere Afghanistans territorier og dermed redusere terrororganisasjoners oppblomstring i landet? Er afghanere i stand til å forme en representativ regjering for hele landet på egen hånd? Hvilke aktører skal i så fall inkluderes i en slik regjering? Bør USA sitte ved forhandlingsbordet med Taliban? Hvilke politiske implikasjoner vil en slik avgjørelse ha for supermakten? Vil Taliban være i stand til å forkaste sin militante agenda og delta i det politiske spillet gjennom legitime midler? Vil afghanere flest kunne legge Talibans historie bak seg og akseptere en fremtidig regjering som også inkluderer denne opposisjonen? Den politiske situasjonen i Afghanistan og spørsmålene knyttet til landets fremtidige løsning er karakterisert av motsetninger og dilemmaer.

Men en ting er klart: Slik dagens politiske bilde i Afghanistan ser ut, er den USA-ledede internasjonale koalisjonens krig mot terror tapt.

Sayed Sohaib
Master, Midtøsten-studier, UiO

Mer fra Kronikk