Annonse
10:15 - 01. oktober 2018

Jens Arup Seip ville fortsatt kjent seg igjen i dagens norske samfunn, skriver Gunnar C. Aakvaag.

Jens Arup Seip ville fortsatt kjent seg igjen i samfunnet, skriver Gunnar C. Aakvaag.

Det eneste virkelig nye Terje Tvedt kan vise til, er en ny basisinstitusjon i form av et «humanitær-politisk kompleks» med tett kobling til staten. Foto: Tore Sætre / Wikimedia
Annonse

Med boken Det internasjonale gjennombruddet har Terje Tvedt gitt et originalt og tankevekkende bidrag til forståelsen av norsk etterkrigsmodernitet. Som samtidsdiagnose har boken imidlertid en klar svakhet: den overdriver samfunnsendringene de siste 50 årene.

Tvedts bok handler om bistand og innvandring. Men den er også noe mer: en samtidsdiagnose. Tvedt har nemlig, som han sier, villet lage en «sammenhengende fortelling om landets utvikling» som bryter med den spesialiserte «bindestrekshistorien».

Tvedts samtidsdiagnostiske tese om det internasjonale gjennombruddet er nå godt kjent. Fra omkring 1960 møter Norge den store verden: dels «ute», i form av bistandsprosjekter og fredsarbeid, og dels «hjemme», i form av masseinnvandring fra ikke-vestlige land. Resultatet er at Norge som nasjonalstat og samfunn blir «radikalt endret». Vi får en ny samfunnselite, nye kollektive selvbilder, en ny sekulær statsreligion (menneskerettighetene) og en ny multikulturalistisk statsbyggingsideologi.

Så endret er Norge, at Jens A. Seip ikke ville kjent seg igjen i dagens samfunn. Hans kjente foredrag «Fra embetsmannsstat til ettpartistat», holdt i 1963, er ifølge Tvedt «arkaisk» og «grunnleggende utdatert». Seip skildrer et Norge som «ikke lenger finnes».

Mon det? Hvis Tvedt har rett i at bruddet i samfunnsutviklingen er så omfattende at Seip anno 1963 ikke ville kjent seg igjen, må vi forvente å finne radikale endringer i enten det norske samfunnets institusjonelle basis eller kulturelle overbygning – eller helst begge. Gjør vi det?

La oss begynne med institusjonene. Norges institusjonelle infrastruktur består av mange relativt selvstendige basisinstitusjoner, som økonomi, vitenskap, politikk, rett, utdanning, helse, kunst, religion, idrett og media. Disse ivaretar ulike oppgaver for oss, som å produsere varer og tjenester (økonomi), løse konflikter (rett), forebygge og kurere sykdom (helse), informere (media) og (ut)danne befolkningen (utdanning).

Videre har basisinstitusjonene sitt sentrum i politikken og staten, som «passer på» – overvåker, regulerer og finansierer – dem, gjerne i samspill med organiserte grupper fra institusjonene, med trepartssamarbeidet i økonomien som det mest kjente eksempel. Målet er å sikre velferd og livskvalitet til alle via arbeid, konsum, utdanning, helsetjenester, kunstopplevelser, nyheter osv.

Dette systemet går helt tilbake Schweigaard og Stang, embetsmannsstatens nasjonale strateger, som brukte statens økonomiske og politiske muskler til å bygge opp et moderne samfunn tuftet på basisinstitusjoner som økonomi, rett, vitenskap, kunst og utdanning.

Og det har blitt styrket de siste 50 årene. Staten bruker stadig mer makt og penger på å styrke og koordinere basisinstitusjonene, som nå tilbyr mer utdanning, behandling, inntekter, konsum, kunstopplevelser osv. enn noen gang. Det eneste virkelig nye Tvedt kan vise til, er en ny basisinstitusjon i form av et «humanitær-politisk kompleks» med tett kobling til staten. Altså mer av det samme.

Hva så med norsk kultur? Har ikke «universalistiske» menneskerettigheter, vår nye statsreligion, og multikulturalismen, vår nye statsbyggingsideologi, radikalt omdannet norsk kultur, slik Tvedt hevder? I så fall må vi spørre hva norsk kultur er.

Norsk kultur – våre kollektive selvbilder og verdier – er, i god europeisk opplysningstradisjon, tuftet på individets frihet, men i en egalitær variant: Frihet er noe alle skal nyte godt av, ikke bare eliten. Denne egalitære frihetskulturen går tilbake til 1814. Som grev Wedel sa, Norge skal være et «frihedens tempel». Frihetskulturen er så blitt videreført og bygget ut særlig av bondebevegelsen, arbeiderbevegelsen og kvinnebevegelsen.

Er menneskerettigheter og multikulturalisme et brudd med norsk frihetskultur? Menneskerettighetene opplagt ikke, siden de beskytter viktige individuelle friheter. Men hva med den mer omstridte multikulturalismen? Som Tvedt viser, har Norsk multikulturalisme vært styrt av ideen om at kultur og religion er viktig for mennesker. Multikulturalismen er derfor et forsøk på å tilpasse norske frihetsverdier i møte med en ny gruppe individer hvis frihet skal respekteres: fjernkulturelle innvandrere. Igjen finner vi kontinuitet og ikke brudd.

Hvis jeg har rett, ville derfor ikke bare Seip, men også Wedel, Schweigaard, Stang, Sverdrup, Michelsen og Gerhardsen kjent seg igjen i dagens Norge. Samfunnets institusjonelle basis og kulturelle overbygning er intakt. Tesen om et internasjonalt gjennombrudd bør forkastes som samtidsdiagnose.

Så har ikke Norge endret seg de siste 50 årene? Jo, selvfølgelig. Demografisk er Norge et annet og langt mer flerkulturelt samfunn i 2018 enn i 1963. Således står vi nå overfor en fjerde inkluderingsutfordring. Etter bønder, arbeidere og kvinner er turen kommet til ikke-vestlige innvandrere og deres etterkommere. Og igjen mobiliserer vi våre egalitære frihetsverdier og problemløsningskapasiteten i basisinstitusjoner som arbeid og utdanning. Hvorvidt det går denne gangen, er et åpent spørsmål.

Men i kampens hete er det viktig å huske på at den norske samfunnsmodellen er langt mer robust og tilpasningsdyktig enn Tvedts bok gir inntrykk av. Og godt er det.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

«Forfatterforeningen har beklaget den formen æresrettens arbeid tok.»
«En æresdom kan, i motsetning til en landssvikdom, ikke sones.»
«Det er ikke treffende å karakterisere forslaget som masseovervåkning av egne innbyggere.»
«Det er både trist og provoserende at Kyrre Wathne tillater seg å si noe så historieløst og reduserende.»
«Roar Hagen unnlater konsekvent å forholde seg til hva forskningen på klasse egentlig går ut på.»