Debatt

«Jeg kjenner frustrasjonen boble»

Sumaya Jirde Ali svarer Klassekampen-redaktør Mari Skurdal i Resett-debatten.

Hvordan diskuterer man med et menneske som undergraver din menneskelighet? Gå i dialog, undersøk, finn og frem argumenter, sier de, men hvordan gjør jeg det med en part som har et fundamentalt negativ syn på folk som meg? Hvordan får jeg fiendebildene til å vakle, hvordan avkler jeg de farlige, løgnaktige diskredigeringene? På hvilken måte kan jeg best mulig fortelle at jeg ikke utsender «fatwaer», ikke er et spyd kastet inn i det norske samfunn, ikke er en Nav-snylter, en negerfitte, en giftig sopp av en muslim som avsenderen av hatmeldingen ikke helt vet om han kan sette seg ved siden av på T-banen? Hvor langt må jeg strekke meg, bære frem et villig og søkende sinn som ikke viker unna, som hverken blir skremt eller paranoid? Er det virkelig feigt å ikke lenger ønske å forsvare egen menneskelighet? Og hva gjør da disse ytringene, ikke bare med individet, men også med storsamfunnet?  Må jeg akseptere ytringer som skaper en debatt der ytringsfriheten paradoksalt nok bidrar til rasistiske diskurser som vil frata folk som meg sine ytringsrom og enda verre, vår plass i samfunnet?

Etter at min kritiske spalte om Klassekampen som inviterte Resett til debatt kom på trykk, er det mange som har gått langt i å misforstå meg. Jeg fremstilles som den fremste tilhenger av konseptet «no-platforming», og det insinueres at jeg er for utestengelse eller knebling. Dette er en stråmann: Jeg har hverken tatt til orde for knebling eller faktisk utestengelse av Resett.

Det jeg har skrevet, er derimot at mellom marginaliserte gruppers rett til å ikke utsettes for hets, og intolerante gruppers rett til å spy ut edder og galle, så velger jeg førstnevnte. Ikke forstår jeg hvorfor det er kontroversielt å ta parti for de undertrykte fremfor undertrykkeren. Jeg har videre hele veien insistert på at det var Klassekampens forsvar av egne redaksjonelle valg som provoserte meg, ikke selve invitasjonen. Og jeg har skrevet at det er legitimt å invitere alternative medier til debatt om alternative medier, samtidig som jeg har vært tydelig kritisk til hvilket alternativt medium man endte opp med. Avstanden mellom Klassekampens ord og handlinger er med andre ord lang: De kan ikke skrive på seg arbeid for antirasistisk politikk når de i samme slengen deler mikrofon med aktører som daglig fremmer rasistisk tankegods.

På hvilken måte kan jeg best mulig fortelle at jeg ikke er en Nav-snylter, en negerfitte, en giftig sopp av en muslim som avsenderen av hatmeldingen ikke helt vet om han kan sette seg ved siden av på T-banen?

Jeg kjenner frustrasjonen boble når jeg ser hvor mange som ikke ser ut til å forstå at det er forskjell mellom Klassekampens journalistiske plikt som riksdekkende avis til å dekke det som rører seg i samfunnet, intervjue kontroversielle aktører eller få frem grumsete holdninger, og det å invitere til debatt hvor man selv er ansvarlig for alt fra paneldeltagere til premissene for debatten. At man ikke konfronterer og gjerder inn Resett for deres uredelige, skitne taktikker når de sitter villig ved ens bord, sier mye om hvor lite gjennomtenkt dette fremstår. Og offentlig debatt er sjelden dialog, det er en orkestrert forestilling hvor målet ofte er å fremstå tiltrekkende for publikum, gjøre bedre figur enn meddebattanten. Eller som vi sier i antropologien: å kontrollere inntrykkene vi mennesker som performers etterlater hos audience. Og vipps så sitter man der: Publikum tror deltagerne spiller på like fot, samtidig som de ekstreme standpunktene og fremgangsmetodene blir underkommunisert. Klassekampen skal selvsagt ikke få i oppgave å endre Resett, men at de ikke sendte et tydelig signal når de hadde muligheten, sitter dårlig hos meg.

Et annet underkommunisert aspekt ved slike debatter er for øvrig variasjonen av risikonivået: hvordan ikke alle som deltar og mener noe i slike debatter, støter på like reaksjoner. Ikke alle risikerer represalier i form av hetskampanjer slik jeg og andre med minoritetsbakgrunn gjør. Resett som hevder seg kneblet, som trekker det misforståtte ytringsfrihetskortet, forsøker altså å hetse kritikere til taushet. Og det fungerer, jeg kjenner flere som ikke tør kritisere dem. Vi burde videre snakke om hvordan viljen til å imøtegå ekstreme holdninger er farget av vår bakgrunn, hvilket ståsted vi snakker ut ifra og hva slags privilegier det medfører. Skurdal skrev en betimelig tekst i februar, med tittelen «Hudfargen teller». Har hun glemt den?

Jeg har hverken tatt til orde for knebling eller faktisk utestengelse av Resett.

Skurdal bommer når hun avviser at Klassekampen legitimerer Resett. Hun fokuserer på at det ikke er intensjonen deres å legitimere grumset på nettsiden og gå god for det, men uansett intensjon så er resultatet det samme: Resett fremstår mer seriøse og verdt å høre på når Klassekampen inviterer Helge Lurås til debatt.

I en tid hvor rasismen blir mer og mer tydelig, hvor vi i Danmark ser offentlige registre av såkalte «ghettoer», hvor fremmedfiendtlige Sverigedemokraterna har gått frem, og hvor vi i juli leste stortingsrepresentant Per-Willy Amundsen skrive at «folkevandringen fra muslimske land bør opphøre», er det underlig at norsk presses eneste selverklærte antirasistiske avis har ikledd seg språkdrakt tilhørende liberale fra høyresiden. Det hjelper fint lite å spørre hvordan man best kan bekjempe rasisme først etter noe slikt. Lederen med den underlige tittelen «Kneblingsparadokset» var avisens mulighet til å vise at de kan bedre, men teksten hadde skuffende lite annet å fortelle enn at det er nettopp Klassekampen som skal avgjøre hvor mye rasisme vi må finne oss i før en eventuell grense kan settes ned. Jeg må videre uttrykke uenighet med dem som slutter å abonnere på avisen som følge av dette, det er ikke den riktige veien å gå, men jeg forstår og kjenner på den samme frustrasjonen, og derfor er Klassekampen heller ikke lenger «min avis» i hjertet.

Jeg skriver denne teksten vel vitende om den risikoen jeg tar, de hatske reaksjonene som vil komme. Jeg skriver ikke dette fordi «det er ikke slik at de beste tekstene skrives når ytringsklimaet er godt» – jeg lurer for øvrig på om man prøver å provosere med slike selvfølgeligheter, om man har reflektert over hvordan det oppleves å lese det som en som kjenner klimaet på kroppen – slik Skurdal skrev i sin leder, men fordi jeg må. For der, midt mellom hersketeknikkene til de som tar til orde for avslutning av abonnement, og de abstrakt tenkendes enkle avfeiing av debatten, står vi som betaler prisen for den enes manglende seriøsitet og den andres tilsynelatende misforståtte aksept. Og vi står ikke her frivillig, det skal jeg si deg.

Mer fra Debatt