Annonse
08:44 - 28. september 2018

Innvandringsforskningen som ble lagt bort

Aud Korbøls avhandling har kun eksistert som en stensil i et fåtall eksemplarer, stuet vekk i arkivene til Institutt for samfunnsforskning. Nå kommer den i bokform.

Oslo 14. august 1979. Pakistan Workers Welfare Union feirer pakistans 32. uavhengighetsdag i Folkets Hus i Oslo. Her er det servering av mineralvann. Foto: Bjørn Sigurdsøn / NTB scanpix
Annonse

Aktuell bok

Aud Korbøl med Arnfinn H. Midtbøen

Den kritiske fase. Innvandring til Norge fra Pakistan 1970-1973


Aud Korbøls forskning foreligger nå for første gang i bokform.

Arnfinn H. Midtbøen har redigert teksten i samråd med Korbøl.

Dette essayet er basert på Midtbøens forord til boken. 

Forfatter og statsviter Zeshan Shakar, og Aud Korbøl selv, har skrevet hvert sitt etterord.

Alle forskningsfelt har sine pionerer. De som gjorde nye oppdagelser, endret våre perspektiver på verden eller simpelthen var først ute med å studere nye fenomener. I norsk sammenheng er sosiologen Aud Korbøl en slik pioner. I 1970 begynte hun å forske på de pakistanske arbeidsinnvandrerne som så smått hadde begynt å komme til Norge. Mens det var 14 pakistanere i Norge i 1967, hadde antallet økt til 989 personer ved utgangen av 1971. I 1973, da Korbøl var i sluttfasen med arbeidet, var det 1439 pakistanere i Norge. I løpet av denne perioden hadde hun skrevet en imponerende avhandling på 500 sider, om den gradvise innstrammingen av innvandringspolitikken, pakistanernes samfunnstilpasning og det Norge som møtte dem.

I motsetning til mange andre samfunnsvitenskapelige pionerarbeider fra samme tid, ble Korbøls avhandling imidlertid aldri publisert i bokform. I offentligheten er hun mest kjent som skjønnlitterær forfatter, i forskningsmiljøene hovedsakelig som en referanse til et arbeid de færreste har lest. Deler av arbeidet har vært klausulert og avhandlingen har kun har eksistert som en stensil i et fåtall eksemplarer, stuet vekk i arkivene til Institutt for samfunnsforskning (ISF), der Korbøl arbeidet som forsker på 1970- og 80-tallet.

Hvorfor publisere dette arbeidet nå, 45 år etter at Korbøl måtte sette sluttstrek? Den kritiske fase gir et bilde av det norske samfunnet i en brytningstid, og viser hvordan den norske staten, fagbevegelsen, arbeidslivet og mediene håndterte det som ble ansett som et massivt press på grensene. I boken dokumenteres i stor detalj selve foranledningen for innføringen av innvandringsstoppen i 1975, og dermed det historiske bakteppet for den innvandringspolitikken Norge har ført siden. Samtidig er Korbøls analyse fremdeles relevant, selv om innvandringsbildet selvsagt har endret seg betraktelig siden 1973. Integrasjonsutfordringene hun beskriver har gjenklang i dagens debatter. Analysen av de menneskelige omkostningene ved forflytning over landegrensene og orientering i et nytt samfunn, peker på noen universelle trekk ved innvandring som fenomen.

Samtidig er Korbøls analyse fremdeles relevant, selv om innvandringsbildet selvsagt har endret seg betraktelig siden 1973.

Da Korbøl startet arbeidet med avhandlingen hadde innvandrere fra Pakistan blitt symbolet på den nye innvandringen til Norge. Det første tiåret etter andre verdenskrig hadde innvandringen hovedsakelig bestått av et begrenset antall flyktninger fra Øst-Europa. Etter etableringen av et felles nordisk arbeidsmarked i 1954 og en revidert og liberalisert fremmedlov i 1956, startet arbeidsinnvandringen, men da først og fremst fra de nordiske nabolandene og fra andre industrialiserte land. Det som ble oppfattet som det dramatiske vendepunktet var da innvandrere fra Pakistan, India, Marokko og Tyrkia begynte å komme på slutten av 1960-tallet. I løpet av få år etablerte pakistanerne seg som den største gruppen blant de nye innvandrere. I 1973 utgjorde de 25 prosent av «fremmedarbeiderne» i landet.

Korbøls tema var de pakistanske arbeidsinnvandrernes erfaringer, tilpasningsbestrebelser og overlevelsesstrategier. En viktig inspirasjonskilde var Sverre Lysgaards teori om «de underordnedes sosiologi», slik den er beskrevet i Arbeiderkollektivet (1961), og mer allment aksjonsforskningen som hadde vokst frem som et ideal i deler av det samfunnsvitenskapelige miljøet i Norge. Premisset for aksjonsforskningen var at forskning som etterstrebet objektivitet og verdinøytralitet ikke var mulig og heller ikke politisk ønskelig. Isteden skulle forskningen bidra til å endre samfunnet nedenfra ved å artikulere konfliktene mellom storsamfunnet og konkrete, menneskelige fellesskap.

Korbøl var utvilsomt preget av disse ideene i sitt arbeid: Avhandlingen bærer sterkt preg av den ideologisk-politiske orienteringen som var typisk for 1960- og 70-tallets radikale samfunnsforskning, der engasjementet og sympatien for «de underordnede» og deres kamp for rettferdighet var det dominerende hensyn. I analysen er det imidlertid ikke offerfortellingene Korbøl er mest opptatt av, men å forstå pakistanernes tilpasning i lys av de ytre rammebetingelsene som situasjonen i Norge og opphavet i Pakistan ga dem. I dette viser hun sitt nære slektskap med sosialantropologen Fredrik Barth, som mente at mennesket er i stand til å handle fritt, strategisk og selvstendig, men bare innenfor det strukturelle mulighetsrommet som til enhver tid foreligger.

Korbøl forklarer hvordan innstrammingene i britisk og dansk innvandringspolitikk førte til at Norge tidlig i 1970-årene fremstod som en attraktiv destinasjon for pakistanske arbeidssøkere. Et annet viktig forhold var at deler av det norske arbeidslivet, særlig industrien og servicenæringen, etterspurte «billig, villig og mobil» arbeidskraft – en situasjon ikke helt ulik den som kjennetegner etterspørselen etter arbeidsinnvandrere fra Øst-Europa i dagens norske arbeidsmarked.

Korbøl forklarer hvordan innstrammingene i britisk og dansk innvandringspolitikk førte til at Norge tidlig i 1970-årene fremstod som en attraktiv destinasjon for pakistanske arbeidssøkere.

Imidlertid førte aldri Norge noen aktiv «gjestearbeiderpolitikk», slik for eksempel Tyskland gjorde. Det innebar at det krevdes mange ressurser for å komme til Norge. Betydelige ressurser hadde da også mange av pakistanerne som kom: Korbøl dokumenterer at i mars 1971 hadde ni av ti pakistanere i Norge minst åtte års utdannelse og at omlag 20 prosent hadde 12 års skolegang eller mer. Mange av pakistanerne i pionergenerasjonen tilhørte dermed et elitesjikt i landet de reiste fra, noe som nok er en viktig årsak til at etterkommere av pakistanske arbeidsinnvandrere presterer svært godt i det norske utdanningssystemet.

At mange hadde gjennomført lengre skolegang, betyr selvsagt ikke at alle hadde det. Ressurser tilegnet gjennom skole og utdanning i én kontekst kan dessuten ikke uten videre omsettes i en ny. Korbøl var sterkt kritisk til hvordan det norske «systemet» – fremmedmyndighetene, arbeidsgiverne, boligvertene, fagbevegelsen og mediene – behandlet arbeidsinnvandrerne tidlig i 1970-årene. Samtidig var det nettopp problemene de møtte som la grunnlaget for deres sosiale organisering: Pakistanernes erfaringer med utstøtning, statusfall og avmakt – beskrevet i detalj i boken – var avgjørende for overlevelses- og tilpasningsstrategiene de utviklet.

At disse opplevelsene er dokumentert, er viktig. Beskrivelsene gir førstehånds innsikt i hvordan pakistanerne selv erfarte møtet med Norge, og erfaringene som gjengis har nok en klangbunn også hos andre innvandrergrupper – da som nå. Virkelig original blir likevel Korbøl først når hun analyserer pakistanernes mestringsstrategier. I tiden etter forflytningen fra ett samfunn til et annet, er det avgjørende for selvoppholdelsesdriften at man utvikler «marginale sammenligningsgrunnlag», argumenterer Korbøl. Med marginale sammenligningsgrunnlag sikter hun til personer eller grupper som det er naturlig å sammenligne seg med – og som har det verre enn en selv. Eksempler kan være folk som lever i fattigdom i hjemlandet eller mennesker som i motsetning til dem selv ikke har lyktes i å få arbeidstillatelse i Europa og nå befinner seg i en utrygg tilværelse. Sammenlignet med slike skjebner kan ens egen situasjon, som langt fra svarer til håp og forventninger om «det gode liv», fungere som en buffer – for eksempel mot opplevelsen av et forsmedelig statusfall. Ideen om marginale sammenligningsgrunnlag er til forveksling lik det som i migrasjonsforskningen senere har blitt kjent som «doble referanserammer», og som peker på at nyankomne migranter ofte er villige til å akseptere dårligere arbeids- og boligforhold enn andre, fordi de har situasjonen i hjemlandet som en viktig del av sitt sammenligningsgrunnlag.

Virkelig original blir likevel Korbøl først når hun analyserer pakistanernes mestringsstrategier.

Kjernespørsmålet i Korbøls avhandling er hvordan vi kan forstå de pakistanske arbeidsinnvandrernes tilpasningsmønstre. Tilgjengelige britiske studier av arbeidsmigrasjon fra Pakistan til Storbritannia konkluderte gjerne med at pakistanske innvandrere så ut til å være spesielt motvillige til å la seg integrere i det nye samfunnet: De levde sosialt segregert, var overrepresentert i dårlig betalte lavstatusyrker, og boligområdene der de var konsentrert stod i fare for å utvikle seg til ghettolignende slum. Årsaken til segregeringen ble funnet i kulturelle og religiøse forhold – The Muslim way of life. Antakelsen var at pakistanerne hadde små muligheter til å endre sin situasjon dersom de ikke solidariserte seg med den britiske arbeiderklassen som som de kunne ha felles interesser med.

Dette er velkjent tankegods også i dagens integrasjonsdebatter. Korbøl argumenterte imidlertid for at man må se på samspillet mellom storsamfunnets evne og vilje til å inkludere nye medlemmer i sine felleskap på den ene siden, og innvandrernes valg av tilpasning på den andre. Integrasjon kan være risikosport for enkeltmennesket: Ved full integrasjon risikerer man å miste koblingen til eget miljø og nettverk. Ved å holde fast på egen kulturelle identitet risikerer man utstøtning og isolasjon fra storsamfunnet.

Korbøl var tvilende til om betingelsene var til stede for et interessefellesskap med den norske arbeiderklassen: Dersom arbeidsinnvandrerne benytter seg av sine doble referanserammer for å forstå og håndtere problemene de møter, og dette gir dem den trygghet og de ressurser de behøver for å leve et godt (nok) liv, vil dyrking av egenkultur og et svakt fellesskap med nordmenn være et mer sannsynlig resultat på lang sikt. En slik tilbaketrekning kan dessuten føre til en ytterligere avvisning fra storsamfunnet, noe som vil forsterke isolasjonen ytterligere. På den annen side: Innvandrere gis ikke uten videre muligheten til å tre inn i et slags «samfunnets arbeiderkollektiv». Forskjeller i språk og kulturell bakgrunn er viktige hindre. Problemene innvandrerne står overfor er dessuten gjerne mer akutte og personlige enn den øvrige arbeiderbevegelsens kollektive og langsiktige mål, noe som hindrer identifikasjon og felles problemforståelse. På toppen kommer nordmenns mer eller mindre velbegrunnede fremmedfrykt og skepsis. Alle disse forholdene taler mot sjansen for å finne felles grunn og kan ha kulturell og sosial segregering som utilsiktet konsekvens – og kan være like relevante i analyser av nyankomne innvandrere i dag som av pakistanerne på begynnelsen av 1970-tallet.

Med tanke på den grunnleggende transformasjonen av det norske samfunnet som har skjedd i kjølvannet av innvandringen er det klart at Korbøls studie fortjener en plass blant de samfunnsvitenskapelige klassikerne i Norge. Avhandlingen er en studie av den spede begynnelsen på nyere norsk innvandringshistorie. Den beskriver den samfunnsmessige og politiske konteksten som innvandringen fant sted innenfor, og den formidler i detalj hvordan situasjonen opplevdes for de første pakistanerne som kom til Norge. I dag har om lag 38 000 nordmenn bakgrunn fra Pakistan. Nesten halvparten av dem er barn og barnebarn av pionergenerasjonen, født og oppvokst i Norge, uten direkte erfaring med – og kanskje heller ikke så mye kjennskap til – hva den kritiske fase tidlig i 1970-årene egentlig innebar. Korbøls avhandling gir et unikt innblikk i det som også er deres historie.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Ideer

«Forteljinga handlar om at vi har behov for å høyre til eit fellesskap og bidra med noko meiningsfullt.»