Ole-Martin Ihle har tatt for seg 1980-tallet. Ihle skriver et sted at: «Det var under Reagan at mangelen på teoretisk kunnskap og boklig læring ble opphøyet til en amerikansk dyd. At dum ble det nye smart». Dette er en interessant vinkling, men det er bare en hake ved den; påstanden er en feilslutning, eller i verste fall mangel på kunnskap om amerikansk historie og amerikansk dypstruktur.
Jennifer Bailey skriver at enhver som krysser Atlanterhavet vil bli slått av forskjellene i politisk diskurs. Amerikanerne har alltid hatt en tendens til å betrakte verden som inndelt i to kategorier – det gode og det onde. Det gode er helt og udelt godt, og står i konstant fare for å bli tilsmusset av det onde. Opphavet til denne tankegang er John Winthrops forestilling om USA som et lysende eksempel på det gode for resten av verden, USA som det nye Jerusalem, som «a shining city upon a hill».
Ronald Reagan er det vi kan kalle en erkeamerikaner. Han var en livsglad fri sjel, uskolert og kunnskapsløs. Men ytterst ren av hjertet. Renheten hans var ikke besudlet av noe så farlig som boklig lærdom (frukten fra kunnskapens tre). Han var ekte, og derfor kunne han, som han selv mente, bli styrt av det guddommelige.
Reagan bidro til murens fall nettopp ved å «tråkke i salaten», det vil si ved å uttale i selveste Berlin «riv denne muren ned». Reagan hjelper oss på sporet av dypstrukturene i amerikansk tankegang. Det er i hans uskyld vi finner nøkkelen til en forståelse av det amerikanske mysteriet. Reagan fryktet forfall og besudling av et gudelig amerikansk samfunn. Denne frykten lå i kunnskap og akademisk skolering, ved at hjertets renhet blir besudlet og besmittet av akademisk lesning.
Ronald Reagan er det vi kan kalle en erkeamerikaner.
Bailey skriver at sosialantropologen Mary Douglas minner oss om dette i hennes ideer om renhet og urenhet. Det rene står alltid i fare for å bli besudlet. Reagan gir oss noe som kan være en nøkkel til avkoding av den amerikanske kulturen. Reagan trodde på at USA var bedre, annerledes og overlegen. Ronald Reagan siterte den siste franskmann amerikanere åpent sier at de liker, Alexis de Tocqueville: «Det var ikke før jeg gikk til kirkene i Amerika og hørte flammende rettsindighet fra deres prekestoler, at jeg forsto Amerikas storhet og ånd … Amerika er godt. Og om Amerika skulle slutte å være godt, vil Amerika slutte å være stort.» For Reagan var ikke kompromisser løsningen, jf. Neville Chamberlains kjøpslåing med Hitler.
Altså: det er ikke som Ihle sier at det var «dum-gjør-smart» som var ideen på 1980-tallet. Men «dum-gjør-ren».
Anders Skaiå