Annonse
00:00 - 14. september 2018

Er det riktig å si at Crispr-teknologien er mer presis?

Problemet med moderne bioteknologi er at den baserer seg på en essensialistisk forståelse av gener og genenes funksjon.

På ett brett: Bør vi la politikere få avgjøre hva som er sanne og usanne, sunne og usunne konklusjoner av et vitenskapelig arbeid, spør Svein Anders Noer Lie. Her er menneskelig genmateriale på seksti brett i Sanger Center in Cambridge, England.  Science Photo Library
Annonse

Nils Christian Stenseth og flertallet i teknologirådet hevder at vi bør endre det norske lovverket som regulerer genmodifiserte organismer på bakgrunn av det forskningsmessige gjennombruddet som Crispr-teknologien representerer. Grunnen er at man kan plassere eller fjerne uønskede gener langt mer presist enn tidligere.

Ser man på genteknologien fra et konsekvensialistisk perspektiv, så har problemet med denne teknologien egentlig aldri vært «teknologien i seg selv», men heller den oppfatningen av genenes rolle og funksjon i organismen som teknologien bygger på. Det er vanlig å anta at debatten «for og imot moderne genteknologi» dreier seg om en etisk uenighet. Jeg argumenterer for at den egentlig handler om ontologi: altså vår grunnleggende forståelse av virkeligheten. (Se Lie, Philosophy of Nature; Rethinking Naturalness, 2016, for en mer omfattende utlegging).

Problemet med moderne bioteknologi er at den baserer seg på en essensialistisk forståelse av gener og genenes funksjon. Man tenker seg at gener så å si produserer visse proteiner som med nødvendighet gir visse funksjonelle egenskaper på et biologisk nivå. Denne essensialistiske oppfatningen ble egentlig empirisk undergravd da The Human Genome Project konkluderte ved årtusenskiftet, men siden dagens genteknologi trenger en slik ontologisk modell for å være plausibel har ingenting skjedd i praksis.

Resultatet er at man fortsatt opererer med en svært problematisk definisjon av presisjon. For presisjon kan handle om noe annet. Legger man til grunn en alternativ relasjonell ontologi, handler ikke presisjon om hvor presist man er i stand til å plassere et gen på genomet, men om kunnskap om hvordan genet samvirker med andre gener. Og videre: «Hvordan gener samvirker» henger sammen med organismens møte med sine omgivelser, (jf. epigenetikk etc.). Genenes disposisjoner er ikke bestemt av en postulert essens, men av andre geners disposisjoner og av organismen som helhet, (jf. downward causation). Det er vist at «et gen» er involvert inntil 38000 ulike proteinfunksjoner. (jf. DSCAM). At man på forhånd, ut ifra en kunnskap om «genets essens» skal kunne forutsi hvordan et gen vil sam-kode i ulike sammenhenger er derfor en mer eller mindre farlig oppfatning sett fra alternativt ontologisk ståsted. Hvordan «genredigeringen» faktisk fungerer i ulike sammenhenger må testes in vivo.

Å hevde at en teknologi er mer presis har sin pris, fordi dette stiller strengere krav til at man kan styre unna ikke-intenderte effekter. En slik forsikring kan man enten «oppnå» på den, bokstavelig talt, billige måten ved å anta at gener har en essens, eller ved omfattende in-vivo testing og heuristisk modellering. Når Nils Christian Stenseth og flertallet i bioteknologirådet argumenterer for at presis plassering av genene betyr mindre testing og et enklere godkjenningsregime, så tyder det på at de er sterkt lent mot en essensialistisk ontologi.

Resultatet er at man fortsatt opererer med en svært problematisk definisjon av presisjon.

Det andre problemet som hefter ved Stenseths og bioteknologirådets oppfatning, er følgende: Når det hevdes at økt presisjon bør gjøre det langt enklere å sette anvendelser av denne teknologien ut i live, må man se for seg hvilket omfang en slik normalisering av genteknologiske inngrep vil kunne få på lang sikt. Tenk på alle de egenskapene vi kunne tenke oss å forandre! Er det i det hele tatt noe som en eller annen ikke kunne tenke seg å endre? Jeg ønsker meg større og søtere bringebær, mer nitrogenfikserende organismer i potetjorda, mere pigment i huden, større og mer lauvmakkresistente bjørketrær i Nord-Norge, mere bitevillig fisk i ørretvannene, organismer som kan fange CO2 og forsteine seg når de dør, etc. Hva ønsker du? Hvis Crispr gjør såkalt genredigering så enkelt som essensialisten påstår, så vil en slik massiv «normativisering» av naturen bli mulig for en billig penge. Det økonomiske potensial er enormt!

Man må også spørre seg: På hvilket grunnlag kan vitenskapere fremme en slik normativ påstand? Uttaler de seg som vitenskapere, eller uttaler de seg som jevnstilte borgere? Av alle de vitenskapere som for tiden presser frem denne teknologien, har jeg ikke sett en eneste som ikke bruker sin autoritet som vitenskaper i denne debatten. Skal vi da anta at disse også på andre områder mener skillet mellom vitenskap og politikk/etikk bør brytes ned? Bør vi la politikere få avgjøre hva som er sanne og usanne, sunne og usunne konklusjoner av et vitenskapelig arbeid? Vitenskapene verden over går i store demonstrasjonstog for å verne om vitenskapens integritet. Samtidig reiser stadig færre seg mot en prosess hvor vitenskap veves stadig tettere inn i økonomi og teknologisk innovasjon. Man må kanskje bestemme seg. Ønsker man å opprettholde de skillelinjer som har skapt grunnlaget for vitenskapens autoritet, eller ønsker man å bidra til å undergrave moderniteten ved å gjøre skillet mellom det normative og det deskriptive meningsløst?

Svein Anders Noer Lie

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.