Annonse
08:32 - 01. oktober 2018

Behov for endring i vitenskapelig publisering

Dagens system er lukket, komplisert og feilbarlig. Derfor trengs det et nytt. 

Annonse

Den vitenskapelige tidsskriftindustrien er blitt «big business». Bransjen, med en fortjenestemargin på 30-40 prosent, bygger på følgende forretningsmodell: den betaler ingen ting for råvarene (manuskriptene) og selger det lett bearbeidete produktet (vitenskapelige tidsskrifter) tilbake til råvareprodusentene. Altså, forskningsinstitusjonene finansierer forskningen, lønner forskerne som produserer forskningen, lønner forskere som fungerer som redaktører, lønner forskerne som vurderer manuskriptene gratis, og betaler stadig dyrere for de vitenskapelige tidsskriftene. I 2015 var inntektene i den akademiske delen av forlagsbransjen på 25,2 milliarder USD. Ca. 40 prosent av inntektene, det vil si 10 milliarder USD, kommer fra vitenskapelige tidsskrifter, hvorav ca. 75 prosent, det vil si 7‒8 milliarder USD, kommer fra abonnementsavtaler med akademiske institusjoner.

Det er imidlertid ikke bare økonomiske forhold som tilsier en reorganisering av vitenskapelig publisering. Også håndteringen av manuskriptene i tidsskriftene kan være problematisk. Tidsskriftenes redaktører mottar og vurderer manuskriptene, og kan innhente vurderinger fra andre forskere innen forskningsfeltet, såkalt fagfellevurdering («peer review»). Et hovedargument for å beholde ordningen med publisering av forskning i vitenskapelige tidsskrifter er forestillingen om at vurderingen som foretas av redaktører og fagfeller, sikrer forskningens kvalitet; manuskripter kan korrigeres og forbedres, og de som ikke holder mål, kan avvises. Men denne tjensteutsettingen er kostbar, langsom, ikke-transparent, ubalansert, ekskluderende, urettferdig, komplisert og unødvendig.

Pågangen til mange vitenskapelige tidsskrifter er stor, drevet av et stort publiseringspress blant forskere, jfr. uttrykket «publish or perish». Prestisje og karriere innen akademia er i stor grad styrt av antall publiserte artikler og av tidsskriftenes «impact factor». Forskerne tilpasser seg, noe som bl.a. kan gi seg uttrykk i artikler med svært mange forfattere. Det er vist at en liten «elite» på 1 prosent har sitt navn på 41prosent av alle artikler og på 87 prosent av de mest siterte artiklene.

­ Av kapasitetshensyn må redaktørene i dagens system avvise mange manuskripter, ofte uten hensyn til tid og ressurser som har gått med til forskningen. Kriteriene og grunnlaget for avvisning kan da bli noe vagt, med mulighet for å bli påvirket av trender, personlig smak og hensynet til tidsskriftets «impact factor». Negative kommentarer fra en fagfelle kan være et kjærkomment påskudd for en avvisning; i dette spillet synes fagfellen å være redaktørens foretrukne medspiller, ikke forfatteren. Det kan virke som om forskere er mer troverdig i rollen som fagfelle enn som forfatter. Eksempler på tvilsomme bidrag fra fagfeller finnes det mange av, f.eks. dette fra Richard Smith (2006):

Fagfelle 1: «I found this paper an extremely muddled paper with a large number of deficits»

Fagfelle 2: «It is written in a clear style and would be understood by any reader»

En av fagfellene kan ha rett, men neppe begge. Skal noen få anonyme fagfeller være en avgjørende faktor i skjebnen til en forskningsrapport? Mange fagfeller og redaktører gjør sikkert en god jobb, men beslutningsgrunnlaget blir for tynt og maktbalansen for skjev.

Internett muliggjør en enkel, rask og lett tilgjengelig publisering av forskningsresultater. Ønsket og kravet om at tilgangen skal være åpen («open access»), har bred faglig og politisk støtte, nasjonalt og internasjonalt. Digitale tidsskrifter som praktiserer «open access» baserer sin økonomi, ikke på leserne, men på forfatterne, som må betale et publiseringsgebyr. Dessverre er mange av dagens «open access» tidsskrifter av tvilsom kvalitet og seriøsitet. På nettstedet «Beall’s list» finnes en oversikt over useriøse «open access» forlag/tidsskrifter, såkalte «predatory publishers/journals». Det finnes hederlige unntak, f.eks. PLOS og BioMed Central, med publiseringsgebyr på 1500‒3000 USD. Basert på abonnementsutgiftene er kostnaden per publisert vitenskapelig artikkel beregnet til 4000‒5000 USD, altså høyere enn publiseringsgebyrene i mange «open access» tidsskrifter. Likevel, publiseringsgebyr kan virke diskriminerende og bør søkes redusert. I de tradisjonelle tidsskriftene kan forfattere «kjøpe fri» en artikkel for åpen tilgang, men da kreves et gebyr (1000‒5000 USD), dvs. at en i virkeligheten betaler dobbelt, både institusjonsabonnement og frikjøpsgebyr.

Her er en skisse til et rimelig, raskt, seriøst, kvalitetssikret, transparent, balansert, inkluderende, rettferdig, enkelt og funksjonelt system:

1. Det etableres web-servere der forskningsrapporter av ulik type, innretning, lengde og oppsett kan publiseres og være fritt tilgjengelige og søkbare. Web-servernes seriøsitet og kvalitet garanteres av ansvarlig myndighet/institusjon.

2. Forutsetning for publisering er at manuskriptet støttes av minst én kompetent og uavhengig fagfelle valgt av forfatterne selv. Støtten må være basert på en grundig evaluering av manuskriptet og på en direkte og uformell diskusjon med forfatterne. Manuskripter, forfattere og fagfeller sjekkes av en redaktør.

3. Forfattere betaler et publiseringsgebyr, f.eks. i størrelsesorden NOK 3000, per akseptert artikkel. Systemet restfinanieres av ansvarlig myndighet.

4. Etter publisering skal artikkelen kunne kommenteres og ev. graderes online av andre forskere.

5. Systemet skal være transparent med full åpenhet om navn og tilhørighet for forfattere, fagfeller, redaktører og kommenterende forskere.

For at det skisserte systemet skal fungere, er det avgjørende å sikre seriøsitet og kvalitet. Dette gjøres av støttende fagfeller og redaktør. Deres rolle er ikke å fremheve de få utmerkede manuskriptene, men å støtte alle de tilstrekkelig gode. Differensiering i kvalitet og betydning kan skje via kommenterende forskere og via forskningsrapportens videre skjebne. Dette vil bidra til en større grad av kritisk bevissthet og ansvar hos forskerne i sin tilnærming til og bruk av andres forskningsrapporter. Åpenhet vil bidra til å begrense utilbørlig samarbeid og vil gjøre det vanskelig å støtte dårlige eller uferdige forskningsrapporter. Når publisering kan skje raskt, kan grundighet i forskningen prioriteres. Det nåværende systemet er lukket, komplisert og feilbarlig. Det foreslåtte systemet er åpent, enkelt og feilbarlig, men gir totalt sett en grundigere og mer rettferdig behandling av forskningsrapporter.

Steinar Risnes

Professor emeritus, Universitetet i Oslo

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

«Utover sorgen og ubehaget føler jeg også på en genuin forbløffelse.»
«Kanskje det hadde gjort seg med litt større oppmerksomhet i klasserommet?»