Debatt

Åpne døren!

Det blir fort høy temperatur når forfattere og litteraturfolk krangler om skrivekunst. Kreative folk har mange morsomme måter å la være å møte seg selv i døren på. Dessuten stiger temperaturen fordi dette er et ganske homogent sosialt sjikt. Vi koker best blant våre egne.

Når det koker på Facebook og i Morgenbladet, heter det for eksempel at Aftenpostens kritiker Preben Jordal er en litteraturhater. Det virker litt merkelig å beskylde en som har viet tyve år av sitt liv til å tjene litteraturen – som kritiker, oversetter og redaktør – for å hate litteratur, men dette er som sagt en gjeng som lett lar seg hisse opp. Også var det dette med å møte seg selv i døren, da.

Preben Jordal har altså uttalt at det bare utgis tre virkelig gode romaner i Norge hvert år. Det er naturligvis umulig for ti av årets romanforfattere å svelge den påstanden. Riktig svar er ti.

I tillegg har Jordal pirket borti mytene rundt skriveprosessen. Bøker skrives riktignok av oss forfattere, men vi skriver ikke i et vakuum. Vi får hjelp og råd underveis. Vi har redaktører som bidrar med tips, ideer, strykninger og innfall. Den ferdige boken er ikke et hjerte rått revet ut av skriverkroppen, men et gjennomreflektert produkt. Ofte har det fått en helt annen form enn forfatteren i utgangspunktet trodde var mulig. Det vi forfattere opplever som vårt innerste, er noe vi har kommet frem til ved hjelp av andre, i en fruktbar dialog.

I noen tilfeller, som for eksempel Shakespeares, Brechts og sannsynligvis også Sofokles’ og Evripides’, har denne dialogen vært så tett at arbeidet må forstås som et samarbeid. Dette hindrer ikke på noen måte verkene deres fra å trenge dypt inn i den menneskelige erfaring. Ikke mister de noe av forfatterpersonligheten heller – den individuelle stil, de særegne tankemønstrene, de faste formene som utvikles i løpet av forfatterskapet, den særegne stemmen.

I likhet med mindre skrivende mennesker kan også forfattere være noen ytterst ubehagelige typer.

På den annen side finnes det forfattere som dyrker frem sine verk i tilnærmet isolasjon. Ta for eksempel Samuel Beckett. Men mot slutten av livet jobbet også Beckett mye på teatret, og han begynte å høre på sine skuespilleres forslag. Det gjorde ikke oppsetningene mindre beckettske. Snarere tvert imot. Det er altså ikke så enkelt som noen vil ha det til, dette med vårt innerste.

Vårt dypt personlige indre er alt annet enn uproblematisk. Jeg kommer på et vers fra en gammel sang, hvor det heter at alle rasshøl kommer innefra. I likhet med mindre skrivende mennesker kan også forfattere være noen ytterst ubehagelige typer. Vi kan lyve og bedra. Når vi omtaler noe som foregår ute i den virkelige verden hender det at vi vrir og vrenger på det. Ikke alt er en god vri. Noe er platt og tåpelig, noe er totalt uforsvarlig. For å peke på slikt er det nødvendig med oppegående kritikere som tør å si fra – og åpne den døren forfatterne prøver å smelle igjen etter seg.

Øyvind Berg

Mer fra Debatt