Annonse
08:35 - 27. august 2018

Vi må tenke nytt om hjelp til barn som strever

I dagens system står vi i fare for å gjøre barn, som er symptombærere, til selve årsaken til problemet.

Når man som familie ikke har fått hjelp som faktisk hjelper, er det ikke så rart at man finner trygghet i en individuell rettighet, skriver Inga Marte Thorkildsen. Illustrasjonsfoto: Katinka Hustad
Annonse

Kunnskapsdepartementets ekspertgruppe, ledet av professor Thomas Nordahl, har utredet hvordan barn og unge med behov for spesialundervisning skal få et inkluderende tilbud av høy kvalitet. Deres konklusjon var ikke overraskende at det spesialpedagogiske tilbudet til barn og unge i dag er for dårlig. De foreslår omfattende grep for å bedre oppfølgingen av barn og unge med særskilt behov. Som byråd for oppvekst og kunnskap i Oslo, er jeg enig i behovet for å gjøre endringer i dagens system.

Aller først vil jeg si at jeg har stor forståelse for de familiene som er dypt bekymret for Nordahl-utvalgets forslag om å fjerne den individuelle retten til spesialundervisning. Ofte er rettigheter det eneste man kan klamre seg til når man opplever å kjempe en ensom kamp mot byråkratiet for å få oppfylt behovene til et barn som strever. Når man som familie ikke har fått hjelp som faktisk hjelper, er det ikke så rart at man finner trygghet i en individuell rettighet. Spørsmålet er om vi kan klare å rigge et bedre system der vi gir raskere og mer hensiktsmessig hjelp til både foreldre og barn.

Hovedspørsmålet som må stilles er hvilken forståelse vi legger til grunn når vi analyserer tilbudet som gis til barn og unge med særskilte behov. Tar vi utgangspunkt i det individuelle perspektivet eller det relasjonelle perspektivet?

Jeg er svært skeptisk og ikke så rent lite bekymret for den økte diagnostiseringen av barn. Først og fremst fordi det kan bidra til en overfokusering på at barnet er problemet, mens mulige alternative årsaker til barnas adferd og vansker kan bli borte i utredningen. En diagnose forteller oss jo ingenting om årsaker. I verste fall kan alvorlige forhold i barns liv gå under radaren, slik Barnevoldsutvalget dokumenterte i sin NOU «Svikt og Svik» (2017). Vi risikerer også at barn blir sykeliggjort og avviksstemplet i tidlig alder, at det for barnet fort kan bli slik at man er diagnosen sin. Dette kan bidra til å hemme barnets utvikling. Mange barn blir i tillegg medisinert fra de er ganske små, med uvisse konsekvenser.

Her er det verdt å ta en liten tur innom Stangehjelpa i Stange kommune i Hedmark. Ledet an av psykologspesialist Birgit Valla, representerer de et paradigmeskifte innenfor psykisk helsevern. De har én dør inn, der innbyggere selv tar kontakt uten henvisning og – det mest kontroversielle – de fatter hverken vedtak eller setter diagnoser. Det er den som kommer for å få hjelp som får definere behovene sine, og som sammen med den ansatte kommer frem til hva som vil være den beste og mest nyttige hjelpen. Stangehjelpa har skjønt at det som er viktig for folk er å få en forklaring, og få rask hjelp som faktisk hjelper. De ser mennesket i en helhetlig kontekst, og har forstått at problemer oppstår i et samspill, og må løses i en relasjon. Gjennom systematiske tilbakemeldinger fra den som mottar hjelp, tuftet på samarbeid og tillit, klarer Stangehjelpa å hjelpe 80 prosent flere for bare 15 prosent mer ressurser. De viser at effekten av terapi er langt mer avhengig av gode relasjoner og av å ta pasientenes behov på alvor, enn av profesjon, type utdannelse eller en bestemt metodikk. Dette er en tilnærming vi ønsker å overføre til Oslo.

Jeg er opptatt av at vi får på plass en langt bredere årsaksanalyse av problemene til barn og unge som har behov for spesialundervisning. Hva er det som fører til økt behov for spesialundervisning? Alt kan jo ikke handle om at det er barna det er noe galt med.

Det kan eksempelvis dreie seg om mangel på fagfolk til å se hvert enkelt barn, om at undervisningen ikke gir rom for ulike måter å lære på, om at normalitetsbegrepet i dagens skole er for snevert, om at skoledagen preges av for mye stillesitting, og om at omfanget av testing og kartlegging i dagens skole skaper for stort negativt stress. Det kan med andre ord dreie seg om at skolens rammevilkår og innretning gir en utfordrende læringssituasjon for en del elever.

Det samme gjelder for barnehagene. En omfattende gjennomgang av internasjonal forskning, utført av professor i utviklingspsykologi Dion Sommer, viser at målrettet læring i barnehagen virker mot sin hensikt – barn lærer ikke på den måten. Veien til barns læring går gjennom leken. Jo tidligere man begynner med målstyrt læring, jo mer urolige, mindre motiverte og preget av prestasjonsangst blir barna, og jo dårligere går det for dem i skole og utdanningssystemet senere. Å se barnets behov og vite hvordan man skal ivareta dem på en best mulig måte innenfor den ordinære barnegruppen, er noe alle ansatte i barnehager jobber med hver dag. Med det vi vet i dag om barnas utvikling, trenger vi imidlertid et felles kompetanseløft.

Fra hjerneforskningen vet vi nå hvordan kronisk stress bidrar til å ødelegge konsentrasjonen og motivasjonen, og dermed hindre læring. En kronisk stresset hjerne, klarer ikke å lære. Slikt negativt stress kan påføre alvorlige skader hos barn, og alvorlige mangler i et barns skolegang. I alle klasserom sitter det barn og ungdommer med ulike erfaringer som påvirker «skolehjernen» på grunnleggende måter: Alvorlig sorg, traumer, mobbing, foreldres rusbruk, krangling eller psykiske lidelser, vold, seksuelle overgrep, fattigdom, trangboddhet osv. I noen skoler, for eksempel i Oslo, er mange av barna i slike situasjoner. Det stiller barnehagene og skolen overfor en formidabel oppgave. Derfor trenger vi å ta et felles ansvar for å undersøke hvorfor så mange barn og ungdommer sliter og har behov for særskilt tilrettelegging. Uten å vite hvorfor, kan fort alle tiltak bidra til at ungene våre får eller blir feilen. Om man får vite hvorfor, kan de mange tusen gode og dyktige ansatte i PPT, barnehagene og skolene våre få brukt sin kompetanse og sitt engasjement til å utøve yrket sitt bedre.

Fra hjerneforskningen vet vi nå hvordan kronisk stress bidrar til å ødelegge konsentrasjonen og motivasjonen, og dermed hindre læring.

Det er nettopp dette perspektivet som gjør at vi ser behov for dels store endringer i dagens PPT. Vi ønsker at Oslo skal være forsøkskommune for å teste ut et nytt pedagogisk støttesystem, et støttesystem som i langt større grad ser barna i en kontekst, ved å være til stede der barna er.

Det individrettede systemet vi har i dag, med sakkyndige vurderinger som foretas utenfor barnas naturlige miljø som munner ut i et vedtak, ofte med en henvisning til Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP) for å få en tilhørende diagnose, fører til et overdrevent individualiserende fokus på det enkelte barn. I tillegg fører systemet til at mye av den spesialpedagogiske kompetansen blir sittende med papirarbeid på kontorer langt unna barna, mens de som faktisk skal gi undervisningen ofte er assistenter. Altfor mange får ikke den hjelpen de har behov for.

I stedet bør vi ha et breddesyn i møte med barn med særlige behov, med fokus på relasjoner og årsaker. Når man oppdager særlige behov hos barn, bør fokuset være på hvordan vi, de voksne, skal bidra til at barnet skal ha det bra og leve et godt liv. Fokuset bør ikke være på at det er noe feil med ungen. I dagens system står vi i fare for å gjøre barn, som er symptombærere, til selve årsaken til problemet.

Inga Marte Thorkildsen

Oslo-byråd for oppvekst og kunnskap (SV)

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.