Jeg husker at mor og jeg handlet over disk i kolonialbutikken. En liter melk, takk. Vi kunne velge sur eller søt. Et såpestykke, takk. Vi kunne velge mellom tre-fire typer: Dr. Greve, Palmolive, Lano og Lux. Og en kilo poteter, takk. Det var én type potet. Og én flaske pils, takk. (Mor med et unnskyldende smil til nabofruen, det er jo tross alt lørdag.) Hos slakteren kjøpte vi ett hekto servelat i løs vekt, eller salami. Og tre røkte pølser, takk. Så gikk vi hjem med varene i et lite handlenett. Så gikk årene, og gradvis vokste alt. Vi fikk supermarkedet. Selvbetjeningen. Handlevognene på hjul. Hyllemeter med varer. Ble vi lykkeligere? Egentlig, ja. Det var dødsflaut hos kolonialhandler Granli. Alle hørte hva vi bestilte, alle visste hva vi skulle vaske oss med, spise, drikke. Valgmuligheter ga oss privatliv og frihet. Men hadde vi ikke hatt den gradvise overgangen til dagens virkelighet, ville vi fått sjokk. Å komme rett fra kolonialen på 50-tallet til Meny i 2018 ville gitt oss hjerteinfarkt. I dag, når jeg styrer den digre handlevogna forbi kjøledisk etter kjøledisk, hylle etter hylle, tenker jeg ikke lenger over at det er så mye å velge i. Jeg vet jo hva jeg skal ha og blir ikke distrahert av tre hundre typer ost, jeg skal ha vellagret Sveitserost, og jeg går rett bort i hyllen med olivenoljer. Og oppvaskmiddel? Grønn Zalo. Intet annet duger. Av alle de tusenvis av varer som finnes i den digre butikkhallen på Bryn, velger jeg bort nesten alle, uten stress, fordi jeg vet hva jeg liker, i tillegg er jeg et vanedyr. Folk rundt meg går like rolig rundt og plukker ned i vognene sine, ingen besvimer av overveldelse foran haugene med ulike brødtyper, kaffe eller tannpasta.
Men hva skjer når denne overveldelsen og variasjonsrikdommen løftes over til felter vi ikke mestrer så godt, der vi er litt mer amatører? Valg av strømleverandør? Av mobiltelefon? Kjøkkeninnredning? Bankspareprodukter? Eller en å elske? Hva om jeg var en kjæresteløs dame, på strevsom jakt langsetter hyllene, søkende etter en hjertens kjær? For slike hyller finnes, i overført betydning, på Match.com, Møteplassen eller Sukker.no. For ikke å snakke om på sjekkeappen Tinder. Det er disse stedene som tilbyr kjærlighet i dag, og utvalget er nærmest uendelig. Men valgfrihet er et gode, også på kjærlighetsfeltet, vi er lykkelige i vår del av verden fordi vi ikke er henvist til ett eneste alternativ og blir påprakket en partner som andre har plukket ut for oss. Men hva er haken?
Foran meg har jeg psykologistudent Halldis Krossøys blodferske hovedoppgave med tittelen: Online dating og valfridomens paradoks. Når tilgang til all fisk i havet endar i ingenting [2]. Oppgaven undersøker hva slags psykologiske prosesser som trer i kraft når et individ blir konfrontert med choice overload, altså en overflod av valg, enten det gjelder sjokoladetyper, pensjonsforsikringer eller kjæreste-emner. Skaper overfloden valgvegring, og i så fall hvorfor? Hvem blir vegrende, og hvem blir det ikke? Hva trengs av videre forskning? Etter å ha pløyd gjennom store deler av den forskningslitteraturen som har beskjeftiget seg med variabler knyttet til beslutningstaking, er konklusjonen hennes selvsagt ikke entydig, men mye tyder på at både en overflod av valgalternativer og mangel på et klart dominant alternativ som stikker seg ut, gjør det komplisert for mange å ta en beslutning. Likeledes dersom den som skal velge føler seg utsatt for tidsbegrensning, noe mange brukere av dating-apper gjør – det som kalles selvindusert tidspress. Jeg kan tenke meg at det for noen handler om å være redde for å gå glipp av den rette som kanskje finnes på neste sveip og som helst ikke må snappes av en annen, derfor må man skynde seg til neste mulighet.
