Kronikk

Tre politiske myter om det norske skolesystemet

Skolestart! Arbeidsvaner, gode karakterer og samarbeid mellom skole og hjem er ikke avgjørende for å lykkes.

Det er på tide å slipe hjernecellene, styrke immunforsvaret og sette rustningen på den mentale helsen. Enda et år med strenge fraværsregler og karakterjag venter deg. Fraværsregler som er satt for å hindre dropout og karakterjag som skal sikre deg en god utdannelse. Du skal gjerne rekke å jobbe litt også, trene og ta deg godt ut i sosiale medier. Samfunnet forventer det. Du ser imidlertid at varsellampene blinker, men hvorfor ser ikke samfunnet at det er i ferd med å svikte en hel generasjon?

Svaret er komplekst, særlig når mange ikke ser at utfordringene er der, når de ansvarlige ikke vil innse at dagens unge har en tøffere skolehverdag i Norge enn på mange tiår. Forklaringen er blant annet å finne i de tre politiske mytene om vårt skolesystem, vår tids «urban legends», holdt i hevd av politiske partier og høyt utdannede rektorer og skolebyråkrater. Politiske myter som er i ferd med å ødelegge for svært mange barn og unge.

Myte nr. 1: «Gode arbeidsvaner fra tidlig alder, vil gi mindre frafall senere.» Dette er en påstand som presenteres av skolesystemet, av skolebyråkrater, av politikere, uten vitenskapelig eller erfaringsmessig belegg. Ikke bare mangler påstanden innsikt i barn og unges evne til å lære under lek. Påstanden mangler også en grunnleggende forståelse og respekt for individet. Politikere og skolen har riktignok tatt inn over seg at barn og unge kan ha ulike evner og talenter – vel og bra, men de som selv har lyktes med gode arbeidsvaner synes å være blinde for den realitet at mange av oss faktisk lykkes uten.

Vi har et pertentlig samfunn der det er pinlig å ta bladet fra munnen og si: «Jeg har dårlige arbeidsvaner, men lykkes likevel!» Men vi sier det nå – på vegne av journalisten som alltid er ute i siste sekund, på vegne av advokaten som forbereder seg natten før rettsmøtet, men vinner likevel: Noen av oss jobber best på den måten, vi hater skrivepulter og møter, elsker skyggen fra nattbordslampen, og er lykkelige og lykkes. Men som barn i dagens skolesystem ville mange av oss bukket under, gått lei, kanskje endt opp hos Nav – fordi skrivepultlivet i skolen ville holdt motivasjonen, kreativiteten og energien nede i altfor mange år.

Myte nr. 2: «Godt samarbeid mellom skole og hjem er viktig for å oppnå gode resultater.» Påstanden serveres friskt og ligger til grunn for foreldremøter, utviklingssamtaler, uendelig mange skole-sms-er, samt foreldrepassord til overvåkning av barna i diverse læringsplattformer. Det å «oppnå gode resultater» er en uklart definert størrelse som gjør det enkelt å hente vitenskapelig belegg for myten gjennom bestillingsforskning, særlig hvis målet er gode karakterer, heller enn kunnskap og psykisk helse. Halvparten av alle jenter i 10. klasse mener selv de sliter med depresjon – resultatene vi oppnår i samarbeidet skole-hjem er ganske enkelt katastrofale!

Rektor passer på at lærerne maser på foreldrene, som igjen må mase på barna – ellers er vi dårlige foreldre.

Kontakten mellom grunnskolen og hjemmet har tatt helt av. Når barn og unge kommer slitne hjem fra skolen, der de har sittet altfor lenge stille, kanskje kranglet med venner eller fått berettiget eller uberettiget kjeft av grinete lærere, så forventer skolen at mor og far følger opp, at lekser gjøres, at barnet kommer uthvilt og motivert til skolen neste dag, blid og fornøyd med livet, har spist en god frokost, at mor og far har snakket positivt om skolen og overhørt barnets negative innsigelser, lært det lykkelige barnet å pakke gymtøyet sitt selv, sørget for hårstrikk (!) til matstelltimen – og indoktrinert henne til alltid å være høflig med lærere og rektorer selv om de er troll tilbake. Frisonene finnes ikke lenger, de voksne har rottet seg sammen, rektor passer på at lærerne maser på foreldrene, som igjen må mase på barna – ellers er vi dårlige foreldre.

I et slikt samfunn er det nærliggende at skoleflinke elever som føler prestasjonspresset puste i nakken hvor enn de snur seg, til sist møter veggen av depresjon, angst og eksistensiell krise. Like nærliggende som at de mindre skoleflinke hopper av og viser fingeren til verden. Men i stedet for å stille den samfunnsdiagnosen det er behov for, roper politikerne i kor på flere helsesøstre. Hensikten er å diagnostisere og sykeliggjøre friske ungdommer som ikke lenger orker å få sine bevegelser styrt etter klokke og kommando, ulykkelige over at hjemmet ikke lenger er et fristed for sjel og tanke.

Myte nr. 3: «Gode karakterer og gode arbeidsvaner gjør deg bedre rustet til å ta høyere utdanning.» Egne erfaringer fra Det juridiske fakultet i Oslo gjennom snart 30 år som student, underviser eller sensor, gir ingen indikasjoner på at denne myten er sann. Dagens studenter kommer fra en skole der tilstedeværelse er viktigere enn forståelse, kunnskap er erstattet med læringsmål, svaret er satt foran undring og karakteren er påvirket av om to streker under svaret er uteglemt. De kommer fra en skole som i stadig større utstrekning preges av byråkrater, skjemavelde, statistikker og evalueringer. Men i møtet med universitetet og det virkelige arbeidsliv betyr denne læringen nesten ingenting.

Karakterer eller arbeidsvaner spiller liten rolle for hvor flink du blir i utøvelsen av ditt yrke.

Dagens ungdommer er flinke, snille og samvittighetsfulle, men ikke trent til å være selvgående, til egenrefleksjon, kritikk, undring eller problemløsning. Altfor mange venter på at læreren eller arbeidsgiver (eller mamma!) skal gi dem oppgaver å løse. De har ikke lært at i den virkelige verden forventes det at de selv ser hvilke utfordringer de står overfor, at de selv finner oppgavene som må løses, at utfordringer ofte kan angripes på flere måter, og at valg må treffes – på egen hånd. Bare innsikt, mot, egenrefleksjon og erfaring setter oss i stand til mestring. Kommer du dit, enten du er snekker, elektriker, lærer eller jurist – det er da det er moro å jobbe. Karakterer eller arbeidsvaner spiller liten rolle for hvor flink du blir i utøvelsen av ditt yrke. Det er du selv som er avgjørende for egen suksess, den indre driven, ansvarsfølelsen og interessen for det du gjør. Mens skolen – den er blitt en oppbevaringsanstalt, der byråkratene spøker i gangene og drukner elever og gode lærere med fraværsskjemaer, læringsmålsskjemaer, evalueringsskjemaer, drop-out-skjemaer – you name it-skjemaer!

Slik er kortversjonen om de tre politiske mytene. Myter folk tror på, uten vitenskapelig eller erfaringsmessig belegg. Myter som gjør at vi aksepterer at halvparten av alle 15-årige jenter er deprimerte. Varsellampene blinker av nedtrykt ungdom i skolen, i helsevesenet, i utdanningssystemet, i Nav. Likevel nekter samfunnet å forstå at hovedproblemet ligger i samfunnets egen forståelse av hva et vellykket samfunn er. Men det er kanskje ikke annet å forvente. Den innsikt man får gjennom erfaring og egenrefleksjon om samfunnet rundt seg, den kan nettopp bare erfares og reflekteres over. Og til det trenger man en helt annen skolering enn det dagens skolesystem tilbyr.

Mer fra Kronikk