Annonse
00:00 - 10. august 2018

Tinder og tøymykner

Det er noe med kjemien. Tåler jeg ham?

Annonse

En gang drømte jeg om den perfekte mannen – jeg hadde en smørbrødliste – nå vil jeg bare ha en kjæreste jeg tåler. Jeg følger jo med, og har fått med meg at Tinder er en bruk og kast-app. Et sted for resirkulering av menn – og kanskje også kvinner – hvor jeg sannsynligvis vil bli utsatt for ghosting. Jeg må regne med å bli sveipet videre før eller siden. Men det finnes jo unntak.

Så for en som bokstavelig talt blir syk av det moderne samfunnet, og som ikke har mulighet for å møte opp på de tradisjonelle sjekkearenaene, representerer Tinder en gylden mulighet. Når man ikke tåler parfyme, ikke i noen form, hverken i små mengder eller tilsatt i vaskepulver eller hårsjampo, da må man til og med holde seg unna turistforeningens hytter. Ikke engang i skogen er man helt trygg, med mindre man er mutters alene. Sånt blir det ikke kjæreste av.

Jeg lager en profil på Tinder hvor jeg er tydelig på at skal det være noe vits i å sveipe til høyre (det er det man gjør når man ønsker kontakt med noen), så må man være parfymefri, eller villig til å bli det (vasker man mange nok ganger, forsvinner jo parfymen etter hvert). På den måten har jeg fått luket bort en del ugress i form av mislykkede treff, riktignok sammen med en del prydeksemplarer, men det må man tåle når man tross alt er en avviker. De som sveiper til høyre nå, tenker jeg, de burde være sånn nogen lunde trygge i hvert fall.

Det krever sitt å skulle møte både den ene og den andre. Det kan absolutt bli hyggelige møter, men alle som har forsøkt nettdating vet at man sjelden treffer blink på første forsøk. Så en møter jeg i parken, en ved bryggekanten, en på en tur i skogen, og så sees vi aldri igjen. Er jeg riktig heldig, møter jeg en ytterst på et svaberg en sommernatt i måneskinn. Der snakker vi om eksistensielle ting – stjerner og planeter – ikke astrologi selvfølgelig – vi er begge interessert i astrofysikk. Vi ler sammen, den enes hånd kommer borti armen til den andre, han smiler og jeg ønsker inni meg at det skal vare lenge – selv om … Så drar vi hver til vårt.

Han sender en melding dagen etter. Han skriver morsomme ting, flørter, takker for en magisk date, og spør om vi skal treffes igjen – allerede samme kveld.

Men jeg ligger på sofaen med kraftig hangover fra kvelden før. Ikke på grunn av for mye vin, jeg kjørte tross alt bil, nei fordi han bruker (litt) tøymykner i klesvasken. Jeg kjente den svake, svake duften hele kvelden, men trosset plagene som trengte seg på. Hele dagen blir jeg liggende og tenke på hva som kunne ha blitt. Jeg vil svare «ja, jeg vil møtes igjen», men i stedet svarer jeg at jeg allerede har lagt andre planer for lørdagskvelden, og legger inn noen passende emojis.

Alt han eier, til og med mobiltelefonen hans har rester av tøymykner.

Det er ikke usant – planen er å bli liggende til jeg greier å stå på bena igjen. De neste dagene er jeg utmattet – tøymykner har den effekten. Jeg vet også en ting til; tøymykner er umulig å få bort igjen når det først har satt seg, og jeg vet av erfaring – etter å ha slitt med dette i ti år – at hele huset hans er infisert. Alt han eier, til og med mobiltelefonen hans har rester av tøymykner. Jeg vil ikke være sånn, jeg har forsøkt å late som jeg ikke er det, men jeg blir like herlig syk av det.

Så hvordan sier jeg det til han? Ghoster jeg? Later jeg som jeg ikke er interessert? Forteller jeg hvordan han gjør meg dårlig? Foreslår jeg at han blir tøymykner-fri (noe som kanskje innebærer å bytte ut det meste av det han eier, og som tar år)? Vi sender nå morsomme meldinger til hverandre daglig.

Tenk om alt som ligger i veien for et lykkelig kjærlighetsliv mellom to realister med samme sære interesse, er noe så unødvendig som tøymykner, tenker jeg. Jeg tenker mer enn noen gang på hvorfor et så spesifikt produkt, som lager så store begrensninger hos enkelte folk, finnes i butikkhyllene. Et forbud ville gjort livet så mye lettere for alle som lider av kjemisk miljøintoleranse. Så tenker jeg at jeg snart er frisk og rask igjen, skal jeg forsøke å treffe han en gang til?

Miljøhemming

Miljøhemming beskrives som en «skjult funksjonshemning» og er en samlebetegnelse for tilstander med en eller annen slags overfølsomhet for noe i miljøet som fører til så uttalt sykdom og plager at miljøet blir utilgjengelig. Symptomene er individuelle og avhenger av dagsform og tålegrense. De omfatter hodepine, kvalme, svimmelhet, hukommelsestap og følelsen av å være full, etterfulgt av total utmattelse og «influensa». 

Kilde: Aas, K. (2011). Miljøhemming: En skjult funksjonshemning. Oslo: Kolofon

Jeg tar initiativet. Jeg sender en melding hvor jeg skriver at jeg er opptatt med familie til helgen, men dersom han vil treffes igjen, er jeg ledig hele uken. Det er onsdag. Vi setter oss på en høyde hvor vi har utsikt over byen, han har tatt med Prosecco og små plastkopper. Jeg forteller om temaet for masteroppgaven jeg skriver på for tiden; om menneskene som ikke tåler parfyme, og legger til litt sånn tilfeldig at tøymykner er verst. Hittil har samtlige informanter oppgitt tøymykner/skyllemiddel (med duft) som det aller verste de kan bli utsatt for. «Jeg bruker ikke tøymykner», sier han fort, og skyter brystkassa frem mens han bretter ut armene som ørn i svevet, «bare lukt på meg», sier han.

Så var det ikke han. Kanskje var det han som sto bortenfor oss med fiskestanga den natta, hvis jeg tenker hardt, kan jeg kanskje minnes om vindretningen gikk den veien. Kanskje var det han som brukte skyllemiddel. Proseccoen gjør meg ør, sola går ned, og jeg kjenner etter. Nei, jeg føler meg helt fin nå.

Pia Aimée Tordly

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Ideer

«Forteljinga handlar om at vi har behov for å høyre til eit fellesskap og bidra med noko meiningsfullt.»