Annonse
13:11 - 10. september 2018

Stygge ingen adgang

Et tiltalende utseende kan være viktigere enn kvalifikasjoner på CV-en. I Chicago hadde man en lov egen lov for stygge mennesker helt til 1974.

Utseendefiksering: Franske slankemaskiner anno 1965. Troen på en sammenheng mellom hvordan folk ser ut og hvordan de er, kommer ikke bare til uttrykk i litteratur og film, men også i det virkelige liv, skriver Lars Gruve. Foto: Keystone/Getty Images
Annonse

Kalokagathia, eller ideen om den iboende sammenhengen mellom moralsk godhet og et vakkert utseende har i tusenvis av år stått sterkt i vår kultur. Kanskje særlig innenfor religiøs determinisme fordi dette er en sammenheng gitt av gud. Opprinnelig var kalokagathia en del av tenkningen i den greske antikken, for eksempel hos Platon. Den greske poeten Sappho uttrykker det slik at den som var pen å se på, ville også være god, og den som var god, ville også bli pen å se på. Selve ordet kalokagathia er satt sammen av to greske ord som betyr noe sånt som vakker og god. Ofte blir denne kulturelt overførte «sannheten» benyttet når vi beskriver og omtaler andre mennesker.

Et menneskes fysiske egenskaper blir både brukt som markører for å understreke denne personens moralske kvaliteter, eller for å understreke personens forskjellighet, utenforskap eller ondskap. Kjente historiske eksempler på dette siste er Victor Hugos skikkelse Quasimodo (Ringeren i Notre Dame) og Shakespeares figur Richard den tredje. I boken Cinema of Isolation viser den amerikanske medieprofessoren Martin Norden at funksjonshemmede og andre som har et utseende eller en væremåte som pirker i normalitetens grenser, er blitt og fortsatt ofte blir negativt portrettert i film. Hans poeng er at fremstillingene trekker på en kulturelt betingede oppfatning om at det er en sammenheng mellom hvordan folk ser ut og hvilke indre kvaliteter de har. Mennesker med et «avvikende» utseende er ofte isolerte og utenfor fellesskapet fordi de er onde, ikke som oss andre. 

Et av de klareste historiske eksemplene på kolakagathia brukt i film er kanskje Tod Brownings Freaks fra 1932. Der har hovedkarakterene store kroppslige skavanker, og de er onde alle som en. Troen på at det er en klar og tydelig sammenheng mellom hvordan folk er og hvordan de ser ut, kommer ikke bare til uttrykk i litteratur og film, men også i det virkelige liv. Det er særlig i forståelsen av forbryteren at sammenhengen har fått sine klareste uttrykk. 

Rundt 1900 var det vitenskapelig enighet om forståelsen av en stabil menneskelig konstitusjon der indre og ytre egenskaper var nært knyttet sammen. Den mest kjente forkjemperen for denne forståelsen var legen og kriminologen Cesare Lombroso (1835-1909). Han kombinerte kunnskap fra fysiognomi, eugenikk, psykiatri og sosialdarwinisme til å utvikle en teori om antropologisk kriminologi. Lombroso mente at kriminelle representerte en mennesketype som hadde tydelige trekk fra aper og andre primater. Det man derfor skulle se etter når man skulle finne frem til forbryterne blant oss, var ørenes størrelse, armenes lengde, kraniets form og så videre. Avvik her kunne signaliserte et mer eller mindre fordervet indre. I tillegg til sin kriminelle natur følte disse menneskene mindre smerte enn andre og de var ganske forfengelige. Særlig var de glad i tatoveringer! 

Freaks: I Tod Brownings film har hovedkarakterene store kroppslige skavanker, og de er onde alle som en. Foto: Dr. Macro

Lombrosos ideer ble fanget opp av den amerikanske kirurgen Maxwell Maltz som hadde klokketro på kalokagathia og dermed på at forbrytere kunne rehabiliteres ved hjelp av plastisk kirurgiske inngrep som forskjønnet eller i det minste normaliserte deres utseende. Man kunne ved hjelp av kirurgi faktisk skape nye mennesker med sunn moral og gode karakteregenskaper. Maltz fikk blant annet i gang et prosjekt ved San Quentin-fengslet der forbrytere skulle rehabiliteres gjennom kirurgi, og han skrev boken: New Faces, New Futures: Rebuilding Character with Plastic Surgery (1936). Boken ble for øvrig begeistret omtalt i The New York Times. Det ble trukket frem at selv om nye medikamenter, som kunne påvirke innsattes gemytt, nå var under utprøving, kunne disse kjemiske midlene neppe være like virkningsfulle som for eksempel en ansiktsløftning, når det gjaldt å få forbrytere på rett kjøl. En av Freuds mest kjente elever, Alfred Adler, skrev et begeistret forord til Maltzs bok. Grunnen til begeistringen var at Adler hadde utviklet sin teori om mindreverdighetskomplekset og også her var det en klar og tydelig sammenheng mellom utseende og hvordan man var som menneske.

Lombrosos ideer fikk bred oppslutning rundt om, ikke minst hadde de innflytelse på norsk strafferett på begynnelsen av 1900-tallet. Men også hos den vanlige kvinne og mann ble «kunnskapen» om hvordan en persons utseende kunne fortelle det meste om denne personens indre, en del av grunnlaget når man skulle vurdere andre mennesker. Blant annet var Allers Familie-Journal nr. 35 1926 i sin helhet et spesialnummer med tittelen: «Hvorledes kan man bedømme et menneskes karakter efter hans ytre?» Selv om det står «hans» i tittelen var det også enkelte eksempler på hvordan kvinner kunne vurderes etter utseende. Journalen gir mange og illustrerende billedeksempler på hva slags mennesker som på en eller annen måte er intellektuelle eller moralske minusvarianter, mennesker som man nok bør holde seg unna. Det kan ikke ha vært lett å være potensiell svigersønn (eller datter) dersom de mulige svigerforeldrene trodde på Lombroso og Allers Familie-Journal. Ikke å være arbeidssøker for den saks skyld, dersom arbeidsgiveren var tilsvarende orientert.

Kanskje finnes det spor av de samme ideene i dag også. Ikke bare hos kommende «svigerforeldre» og potensielle arbeidsgivere, men hos oss alle. Det fleste av oss kan vel være raske til å trekke ganske omfattende slutninger om hva slags person vi har foran oss, bare ved å se på ham eller henne i noen sekunder eller minutter.

I alle fall er det nok sånn i en del land, kanskje særlig i Sør-Korea, som har rundt 4000 klinikker for plastisk kirurgi. I hovedstaden Seoul har rundt 60 prosent av unge jentene i 20-årene kirurgisk forskjønnet sitt utseende. Mange av dem ønsker å få et «vennligere» utseende som signaliserer at de er gode og positive kvinner – og arbeidstagere. I en dokumentar på NRK (20. juni) ble det hevdet at et vennlig og pent utseende på cv-en var en viktigere forutsetning for å få jobb enn hvilken utdanning man hadde. Store firmaer som Samsung bruker også spesialister på «lesing» av ansikter og kroppsspråk for å finne frem til gode medarbeidere. Her lever altså ideen om kalokagathia i beste velgående.

Et av de mest dramatiske og bisarre utslagene av ideen om sammenheng mellom det ytre og det indre, mellom fysiognomi og moral om en vil, var de såkalte «ugly laws» som ble innført ulike steder i USA fra 1860-tallet og utover. Den første loven ble innført i San Fransisco i 1867 og hadde som siktemål å kontrollere hvem som skulle ha adgang til byens offentlige rom. De som ikke skulle ha adgang, var de som brukte sine «deformerte» og ødelagte eller stygge utseende til tigging. Slike mennesker skulle ikke visuelt få forurense tilværelsen for andre. I loven ble det gjort et skille mellom de som «bare var stygge» og de som var ødelagt på grunn av sykdom, mellom verdige og uverdige trengende. Uansett denne forskjellen, ble begge grupper luket ut og plassert i fattighus der disse fantes. Sistnevnte gruppe ble ikke straffet på samme måte som førstnevnte, som ble behandlet som kriminelle. Ikke alle steder der slike lover ble innført, var de eksplisitt knyttet opp mot tigging eller annen uønsket adferd. Ofte var det nok bare å ha et utseende som ble sett på som stygt. I Chicagos variant av loven, som ble innført i 1881, heter det for eksempel:

Any person who is diseased, maimed, mutilated, or in any way deformed, so as to be an unsightly or disgusting object, or an improper person to be allowed in or on the streets, highways, or public places in this city, shall not therein or thereon expose himself to public view, under the penalty of a fine of $1 for each offense.

Videre heter det at personen skal tas hånd om av politiet inntil det er ledig plass på nærmeste fattighus. Det hører med til denne spesielle historien at det først var i 1974 at Chicago kvittet seg med sin ugly law. I et større perspektiv representerer disse lovene en brutal måte å definere samfunnets grenser på for hvem som faller innenfor normalitetens grenser og hvem som ikke gjør det.

Nå skal man selvsagt ikke trekke altfor klare paralleller mellom USAs ugly laws og hendelser i vår egen tid, men det kan likevel være nyttig å ha disse lovene i mente når vi leser om funksjonshemmede som blir dårlig behandlet. Vi kan rett som det er fortsatt lese om funksjonshemmede som blir nektet å komme inn på utesteder, fordi deres tilstedeværelse kan skape ubehag hos andre gjester. Vi kan også lese om at utenlandske tiggere skal forbys fordi det er ubehagelig (for oss andre) å ha dem rundt oss når vi beveger oss rundt i det offentlige rom.

Kalokagathia er trolig fortsatt med oss som en uløselig (?) del av vår kulturarv, noe som jo er et aldri så lite paradoks siden denne kulturarven også bygger på ideer om nestekjærlighet, at alle mennesker er like, og like mye verdt, uansett hvem de er, og hvordan de ser ut.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Ideer

1 av 5 heltidsstudenter jobber så mye at det går ut over den tiden de bruker på studiene.