Annonse
00:00 - 03. august 2018

Skogen trenger hugst

Annonse

«La skogen stå» var overskriften på lederartikkelen i Morgenbladet 20. juli, med oppfordring om å «verne» mer skog, heller enn å ta ut mer tømmer. Skribenten har vel den vanlige holdningen til skog: At den bare blir stående, hvis den får være i fred.

Undertegnede har utdannelse med skogfag og et yrkesaktivt liv i skogen bak seg, og har sett mye som har skjedd der: Noe av det mest dramatiske var kulingen på deler av Østlandet høsten 1969, som rammet en «forsiktig» bonde i Odalen hardere enn andre: Han gikk i fjøset hver dag, og tjente så bra på melkeproduksjon at han ikke trengte å ta ut tømmer fra skogen. Dermed ble granskogen ikke bare hogstmoden, men også overmoden, så annethvert tre var sterkt skadet og svekket av rotråte, og ble felt av vinden den høsten. Oppryddingen i den skogen krevde og kostet mye, og mye av tømmeret kunne bare bli brensel. Dermed var sparingen av den granskogen et godt forsøk på å spare seg til fant!

Dermed var sparingen av den granskogen et godt forsøk på å spare seg til fant!

Særlig langt fra veiene ble mange vindfall liggende, og ble gode yngleplasser for barkbiller. I 70-årene ble det flere somrer med lite nedbør, med tørkestress som svekket granskogen. Veldig mange grantrær ble drept av barkbiller, og med mye tørrgran i skogen ble skogbrann alvorlig trussel: Både vindfall, barkbiller og tørke var nok medvirkende årsaker til en stor skogbrann sydover fra Heddal i Telemark!

Det jeg vil frem til er at granskog ikke er en robust del av naturen: Mange steder svekkes vitaliteten til grantrærne før de blir hundre år gamle, så de blir sårbare for rotråte og andre kalamiteter. Det er egentlig en dårlig idé å frede hogstmoden granskog; men fredning er naturligvis bra for nedbrytende organismer som råtesopper og barkbiller. Det verste med fredning er at arealer med mange halvdøde og døde grantrær kan bli arnesteder for barkbilleangrep og skogbranner, som neppe vil stanse på grensen for fredningsarealet!

Furuskog er en relativt robust del av naturen, som tåler noe sterkere vind og noe hardere sommertørke enn granskog, og med trær som kan bli flere hundre år gamle. Dermed har det mye mer for seg å frede furuskog enn granskog. Dette også fordi karbon som er lagret i furuskog kan bli værende der helt til klimakrisen er over, mens karbon i hogstmoden granskog ikke kan bli værende der særlig lenge.

For hundre år siden var det en skogprofessor som gjerne brukte spissformuleringer: «Blinkeøksa er skogens beste venn», sa han, og la til at den må brukes med vett og forstand. Han sa også at «skogen i Norge går med stormskritt mot undergang». Med det mente han vel at skogen (for hundre år siden) var så utglisnet etter plukkhogster at en storm kunne felle også mye av det som var igjen av den.

Jo Heringstad

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 10 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse