En gang hvert år markerer organisasjonen Global Footprint Network noe som kalles Earth Overshoot Day. Som navnet hinter om, er dette den dagen da vi har forbrukt klodens årlige produksjonskapasitet, resten av året tærer vi strengt tatt på fremtidens ressurser ved for eksempel å senke grunnvannsnivået, forårsake jorderosjon, tære på restarealer av urørt natur et cetera. Også karbon-avtrykket er med, det bidrar med drøyt halvparten av indeksen (og andelen øker stadig). Årets Earth Overshoot Day falt på 1. august. Kvelden før stiger en illevarslende rød fullmåne opp av havet på Santorini. Det brenner på fastlandet, slik det brenner i Skandinavia, i California og mange andre steder. Luften er full av små sotpartikler – derav rødfargen. Omtrent hvert kvarter går et nytt fly med turister inn for landing foran månen. Med skam å melde er jeg en av dem. Jeg sykler, kildesorterer, handler lite og reiser minimalt, men jeg er altså her, og det burde jeg ikke ha vært. Med en gjennomsnitts nordmanns skostørrelse ville det globale fotavtrykket gitt Overshoot Day den 16. april, resten av året lever vi strengt tatt på ressurser vi har tyvlånt fra kommende generasjoner.
Dette er jo gammelt nytt, rent prinsipielt. Kanskje kan skogbranner, varmerekorder, tørke og avlingsskader ha nådd et nivå hvor erkjennelsen av farene ikke bare blir retorisk, men det er mer sannsynlig at vi rasjonaliserer våre avlatshandlinger og forbruker som før. Siden fokus nå er plast, et velsignet konkret problem i forhold til klima, kan vi legge vår reise til «plastfrie hoteller». Som VG skriver i en reportasje samme dag: «Opptatt av miljøet mens du er ute på tur? Her er hotellene du kan bo på med god samvittighet.» Noe av schizofrenien omkring klima og reiser illustreres også samme dag på Aftenpostens nettsider, der en sak om hvor klimatisk ekstrem denne sommeren har vært står side om side med omtale av fantastiske strender i Spania – som man selvsagt bør reise til. Som Peter Wessel Zapffe sa det i Barske glæder: «Alt for få nyter den betagende ensomheten i Ørnedalen. Det blir bedre når vi får vei dit ut.» Turisme er nå beregnet å utgjøre åtte prosent av de årlige CO2-utslippene, med en fire prosent årlig økning (Lentzen et al. Nature Climate Change 8: 2018)
Denne sommeren har fyrt opp dystrere scenarioer for klimautviklingen. Mye av dette knyttes til tilbakekoblingsprosesser i karbonsyklus. De ekstreme skogbrannene, for eksempel, betyr ikke bare tapt skog (med biologisk inventar), det betyr også massive utslipp av CO2 (norsk skog tar hånd om nær halvparten av våre nasjonale utslipp). Etter at skogen er brent, tar det mange år for ny skog å vokse opp og binde CO2 som monner. I mellomtiden vil jorda lekke ut mye av sitt karbon – det meste av C i boreal skog befinner seg under bakken. Tilsvarende tilbakekoblinger finner vi i forhold til is og havnivåstigning. En fersk artikkel med utspring i Stockholm Resilience Center tar for seg noen worst-case-scenarioer når det gjelder disse selvforsterkende mekanismene – scenarioer mot en badstue-klode som ikke lenger fremstår som helt urealistiske. Med en mulighet for at vi passerer klimatiske vippepunkter, kan vi risikere globale temperaturøkninger langt over to grader, dramatisk havnivåstigning – og sommerens ekstremsommer kan bli en del av normalen. Ingen kan si noe sikkert om sannsynligheten for dette, men slik forsikringsbransjen handler etter prinsippet om at risiko er lik sannsynlighet ganger konsekvens, slik bør vi også forholde oss til klimautviklingen.
Og vi har visst det lenge. Den samme 1. august har New York Times en usedvanlig dyster artikkel med tittelen «Losing Earth: The decade we almost stopped climate change», som beskriver alle de tapte muligheter til å endre en utvikling vi har kjent til i flere tiår. Konklusjonen om en tapt planet må imidlertid forstås metaforisk. Planeten vil overleve, og gradvis vil de biogeokjemiske og biologiske prosessene kjølne kloden – men det vil ta tusener av år. Trolig også med et sterkt endret artsinventar, men fortsatt med mennesket om bord. Vi går ikke utfor stupet, men ned i en mørk og dyp dal.
Markedet, det er oss.
Spørsmålet er om vi med disse utsiktene kan mobilisere også mentale og sosiale vippepunkter, samfunnsmessige normendringer og tilbakekoblinger som raskt får fossil teknologi, klimatisk avlats- og symbolpolitikk – og flyturer til Santorini, til å fremstå som så utrendy. Et åpenbart vippepunkt er når grønn teknologi blir mer lønnsom enn brun teknologi, men det trengs mange flere lokale, nasjonale og globale analogier til røykeloven. Først motarbeidet som helt urealistisk, mens i etterkant var det eneste spørsmålet hvorfor dette ikke ble gjennomført tidligere.
Et gjennomgangstema i Yuval Hararis bestselgende bøker om menneskenes fortid og fremtid er om utviklingen i det hele tatt lar seg styre. I årets ferielektyre, «21 tanker for det 21. århundre», gjentar han sine mildt dystopiske visjoner om at algoritmene vil overta, nær sagt uansett hva vi gjør. Maskinlæring og bioteknologi er en del av selve systemet, en ustoppelig lavine hinsides kontroll. Han penser også innom klodens fremtid, mer overfladisk riktignok, men er tvilende til vår evne til å håndtere utviklingen her også. Hvis vi da ikke får hjelp av de berømte algoritmene til å ta de rasjonelle valg vi nå åpenbart ikke helt klarer å komme i gang med. Hans nest siste kapittel handler om mening. Harari dekonstruerer våre trøstefulle fiksjoner, uten å bli nihilist: «Universet gir ingen mening. Det er jeg som gir mening til universet. Dette er mitt kosmiske kall». Det kan man jo mene hva man vil om, men at mening i en eller annen form er essensielt i våre liv er åpenbart. Mening er uløselig knyttet til tidsperspektivet. Det er nok vanskelig å finne mening under evighetens tidsperspektiv, men det gir mening å stå på for at menneskeheten – og andre arter – fortsatt skal eksistere under akseptable betingelser i en tidshorisont som i alle fall strekker seg utover mot «evigheten».
---
AKTUELL LÅT
«Bad Moon Rising» ble utgitt i april 1969 som første singel fra Creedence Clearwater Revivals kommende album Green River.
Skrevet av John Fogerty. Er senere blitt spilt inn i en lang rekke coverversjoner.
---
Etter litterært selskap med Harari på dagtid forsterkes en murrende uro på kvelden av en blodrød måne som stiger opp av havet, rett etter måneformørkelsen. «Bad Moon Rising», John Fogertys dommedagstekst fra 1969: «I fear rivers overflowing / I hear the voice of rage and ruin … Looks like we’re in for nasty weather.» Endringer må skje i et samspill mellom politikk, produsenter og marked. Markedet, det er oss. Det er oss flyene flyr for og det globale fotavtrykket er nå en gang summen av alle individers skostørrelse. Og ja, det er positive utviklingstrekk, men det er for halvhjertet og går for langsomt. Problemet med rasjonelle valg, og spesielt de langsiktige, er at øyeblikkets innskytelser overkjører «fornuften» – kampen mellom «thinking fast and slow» som Daniel Kahneman beskriver. Årets sommer er knapt noen vekker, kanskje tvert imot. Det trengs mer «nasty weather» før vi for alvor ser Fogertys måne.