Annonse
17:12 - 08. august 2018

Oljens ansikter

Er det norske oljeeventyret tuftet på nordmenns kjærlighet for naturen?

Særnorsk identitet: «Oljen nødt til å være «god», «klimavennlig» og «norsk» for å passe til den norske selvforståelsen». Her slepes oljeplattformen Bredford Dolphin til land.  Foto: Per Eide / NTB scanpix
Annonse

Når man i Norge snakker om olje, betegnes den som «god», «klimavennlig», og ikke minst «norsk». Når man i Danmark snakker om olje og gass, er debattene stort sett alltid forbundet med argumenter om gode forretningsferdigheter og en pragmatisk «nå har vi den jo – så hvorfor ikke hente den opp». I Danmark er olje og gass debattert og utfasing av olje og gass er politisert. Men i Norge fungerer oljen som en identitetsmarkør som er med på å definere hva det vil si å være norsk. Hva skyldes denne forskjellen?

I et større forskningsprosjekt om energisikkerhet i Norden har vi intervjuet sentrale aktører og fulgt debattene i de nordiske landene. Disse landene ser som oftest på hverandre som veldig like, men det er faktisk store forskjeller å finne på energiområdet. I Danmark for eksempel kjernekraft et veldig betent tema, som med bakgrunn i et lovforslag ble utelukket fra all fremtidig energiplanlegging fra midten av 1980-tallet. Hvis man da snakker om kjernekraft bryter man med et tabu som ingen, med ønske om å bevare sitt (politiske) liv, har lyst til å ta del i. Dommedagsprofetier og latterliggjøring av å i det hele tatt nevne kjernekraft som en mulighet er de mest vanlige reaksjonene i den danske befolkningen. I Norge er spørsmålet om kjernekraft ikke like følelsesladd. Etter å ha blitt spurt om synet på bruk av kjernekraft, svarer en sentral politisk rådgiver at det ikke er «noe vits å begynne å snakke om, vi har nok kraft». Kjernekraft er et slags ikke-spørsmål i Norge, mens andre energiressurser er nært sammenflettet med Norges identitet og (unge) suverenitet.

Hvis man ser grundig på statsbygningsprosessen i Norge og i Danmark, er det en klar sammenheng mellom energispørsmålet og selvstendighet i Norge. Som blant annet Iver Neumann har argumentert, så har Norges selvstendighet alltid vært tett forbundet med det norske territorium og den norske naturen. Hvilken nordmann kjenner ikke til gleden av å bruke naturen – på ski eller på gåtur – og stoltheten som svulmer i brystet over den storslåtte norske naturen? Dette er forankret i den historiske formasjonen av norsk identitet. For å kunne være selvstendig, skulle ikke Norge bare administrativt fungere som en selvstendig stat, men territoriet skulle også bebos av nordmenn. Dette aspektet påvirker i hovedsak Norges energiressurser. Hvis man ser på et kart over vannkraftstasjoner i Norge, så er det tydelig hvordan denne innstillingen har gjennomsyret norsk energipolitikk. Ved å utnytte vannkraften på hele territoriet, fikk man også spredd nordmenn over hele det norske området. Da oljen så kom til – for den har jo tross alt kun en omtrent 50 år lang historie – så endret Norges økonomiske situasjon seg voldsomt. Men oljen i seg selv var ikke det som grunnla sammenhengen mellom energi og norsk identitet. Det var vannkraften.

I Norge fungerer oljen som en identitetsmarkør som er med på å definere hva det vil si å være norsk.

Dansk identitet er ikke i så høy grad bygget opp omkring den danske naturen og de danske naturressursene. En danske kan godt gå en tur i skogen eller glede seg over de danske strendene. Men Danmark er formet av å ha vært en regional stormakt som har tapt det meste i en rekke kriger og forhandlinger frem til 1920. Danmark har derfor blitt en pragmatisk og skeptisk miniputtstat som tradisjonelt har holdt en lav internasjonal profil. Bønder og «alminnelige mennesker» ble helt sentralt for definisjonen av det å være dansk. «Folket» og blodets bånd ble den viktigste markøren for å forstå dansk identitetspolitikk. Lene Hansen skriver at folket gikk fra å være «bøndenes folk» til å bli «arbeidernes folk», som formet den nye velferdsstaten gjennom manuelt arbeid. Territoriet og naturen hadde ikke, og har enda ikke, en selvstendig identitetsbærende funksjon.

Oljekrisene i 1970-årene fikk stor betydning for Danmark. Landet ble hardt rammet av mangelen på energi og omleggingen til fornybar energi – primært vindkraft – oppsto i stor grad på bakgrunn av dette eksterne sjokket. Over en periode var også kjernekraft vurdert som en viktig faktor i Danmark, og man kom så langt som å utpeke steder hvor kjernekraftverk kunne etableres. Men så ble kjernekraftmotstand en folkelig bevegelse. Terje Haaland, en av dem bak bevegelsen mot atomkraft i Danmark (OOA), forteller i et intervju til historiker Søren Hein Rasmussen at en gruppe opprørske, unge mennesker gjerne ville være imot noe, og snakket om «det der EDB, som vist nok skulle blive meget farligt på et tidspunkt». Men til slutt falt valget på kjernekraft. Det ble en utrolig suksessfull bevegelse som førte til den nåværende danske holdningen til kjernekraft som tabu. Folket hadde talt. Samtidig som denne utviklingen fant sted, hadde Danmark boret etter olje i lang tid. Første gang man fant hydrokarboner i Nordsjøen var i 1966, og den første oljen ble utvunnet i 1972. Danmark var selvforsynt med olje og gass i 1996.

Oljekrisene rammet også Norge hardt, men her var svaret heller utbygging av den allerede eksisterende vannkraften. Man bygget ut så mye at det oppsto demonstrasjoner i 1980- og 1990- årene, fordi vannkraftinstallasjonene truet den norske naturen og ikke minst den norske fiskebestanden. Men omorganiseringen fra olje og gass til elektrisitet var en realitet. Og oljen brukes i dag lite intern i Norge. Men Norges unike (økonomiske) situasjon er ikke kun bygget på et heldig oljefunn, den er bygget på et element av norsk identitetspolitikk: Den norske naturen. Og derfor rammer det Norge hardt hvis olje og gass blir sett ned på i den nåværende internasjonale klimadagsordenen. Hvis oljen bryter ned det allmenne livsgrunnlaget, så er det faktisk Norge som bryter det ned. Derfor blir oljen nødt til å være «god», «klimavennlig» og «norsk» for å passe til den norske selvforståelsen og fortellingen. I Danmark er det nok at den er «lønnsom». Og folk som mener noe annet, betegnes uten videre som «de frelste». Og på dansk er ikke dette en pen betegnelse.

Teksten er researchet og oversatt til norsk av Sandra Sørensen.

 

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Ideer