Debatt

«Nyordet» dybdelæring

Gudmund Hernes kommenterer dybdelæringsbegrepet og de politiske prosessene som ligger til grunn for fagfornyelsen i Morgenbladet 3. august. Som sedvanlig fører han pennen godt, med politiske overtoner i både overskrift og brødtekst.

Som Hernes påpeker, kan opprinnelsen til dybdelæringsbegrepet knyttes til utviklingen av kunstig intelligens. Tankegodset kan derfor sies å ha et digitalt arnested. Dybdelæringstermen er imidlertid også intimt knyttet til pedagogisk tenkning og skoleforskning.

En av de fremste eksponentene for dybdelæring i internasjonal skoleforskning er Michael Fullan. Hans dybdelæringsbegrep bør ses i lys av den internasjonale trenden med å utforme globale kompetanser for fremtidens borgere. Fullan står for en begrepsutvidelse som står i en rikere pedagogisk tradisjon enn hva Hernes hevder.

Dybdelæring kan, som Hernes skriver, bli oppfattet som en forenklet motsetning til overflatelæring. At det er et angrep på humaniora, derimot, finnes det neppe belegg for å hevde. En fullansk tilnærming til begrepet vil være et forsvar for alt Hernes uttrykker en frykt for. Fullan gjør sitt ytterste for å koble samfunnets behov for kompetanse i fremtidens samfunn, med den enkelte elevs behov og interesser. I dette møtet ligger et potent (dybde-)læringsbegrep som har elevens og menneskehetens beste som både utgangspunkt og mål. Det er et ideal som kan realiseres gjennom et fornyet læringsbegrep: elevene arbeider med virkelige problemstillinger som engasjerer dem, de har stor medinnflytelse og, ikke minst, de får opplevelsen av å være morgendagens medborgere. I dag.

Et flertydig, uavklart læringsbegrep kan ikke overlates til seg selv som en form for selvoppfyllende overskrift. Begreper er et resultat av sosiale forhandlinger, etymologisk opphav, den aktuelle samtiden og den fremtiden man ser for seg. Det er derfor viktig at vi gjør oss kjent med erfaringene andre har gjort seg med dybdelæring, og foreliggende empiri på området. Da kan vi stå på andres skuldre og videreutvikle en pedagogisk term vi alle er forpliktet til å realisere, i tråd med fagfornyelsen.

Dybdelæring kan, som Hernes skriver, bli oppfattet som en forenklet motsetning til overflatelæring.

Dette krever felles begrepsforståelse hos myndigheter og pedagoger. Bare slik kan nyord finne sin plass i fag- og profesjonsterminologien, og slå gjennom som ny og tidsriktig praksis. Da må det jobbes frem en dyp innsikt i hva dypere læringsprosesser betyr i skolen. Dette er metaperspektiver utdanningssystemet vårt må ta fatt på. Hvis en reduksjonistisk forståelse får fotfeste og materialiserer seg i skolen, risikerer vi at vyene i revidert læreplan ikke realiseres, og at dybdelæring blir en floskel, snarere enn fruktbar pedagogikk.

Dybdelæring er det motsatte av å tenke stykkevis og delt. Det er uforenlig med hodeløse vurderingsregimer og angstskapende testkulturer. Dybdelæring forutsetter at elevenes behov og interesser blir tatt på alvor i faglig og tverrfaglig arbeid. Dypere læring krever at de får arbeide med det de oppfatter som meningsfylte, virkelige problemer av lokal og global art. Elevene våre trenger å oppleve at institusjonalisert læring – i skole og barnehage – er meningsfylt, interessant og aktuelt for dem i hverdagen. De trenger å oppleve tilhørighet i klassen, på skolen, i lokalsamfunnet og globalt.

Elevene våre er klar over at verden står overfor enorme problemer på en rekke områder. Samtidig har ethvert menneske (les: elev) et innebygget behov for å hjelpe andre og hverandre. Pedagoger og myndigheter må erkjenne at elever må møte autentisitet i sine læringsprosesser. Det krever et delt, bevisst læringssyn som er tilpasset det 21. århundre.

Det vil være et avgjørende bidrag at alle skolefolk som skal jobbe med og under revidert læreplan, forstår rekkevidden av den. Vi må også forstå skadevirkningene av det motsatte, som på mange måter er beveggrunnen for at fagfornyelsen i det hele tatt ble sjøsatt.

Et tidssvarende læringssyn må vokse frem, uavhengig av hvorvidt vi er realister, lingvister, røde eller blå, eller hva vi nå foretrekker å titulere oss.

Frantz T. Gregersen

Mer fra Debatt