Annonse
00:00 - 24. august 2018

Noe ingen har bedt om

Kritiker Preben Jordals temmelig litteraturfiendtlige uttalelser føyer seg inn i en bekymringsverdig tendens der behovet for å skape støy går på bekostning av å si noe vektig om kunsten. 

Hva er det å skrive? Jeg synes Vigdis Hjorth skriver så presist og klart om kunstens pris. Det speiler min egen erfaring, etter å ha jobbet tett på forfattere og skriveprosessen i rundt tyve år, skriver Ingeri Engelstad. Foto: Ellen Lande Gossner
Annonse

I høst er det tyve år siden jeg for første gang gikk opp den blå trappen og kom inn på Forlaget Oktober. Jeg vil si det var som å tre inn i et slags strukturert kaos. Daværende forlagssjef Geir Berdahl gikk barbent og med oppbrettede skjorteermer, utover bord og stoler og sofaer lå manussider og bilder og håndskrevne lapper til noe som skulle bli en av høstens utgivelser, og vær så god, det var bare å begynne å jobbe. Jeg var relativt fersk, nyutdannet litteraturviter da jeg begynte i forlaget, og følte nok at her måtte jeg vise hva jeg var god for. Men jeg hadde ikke jobbet særlig lenge før det gikk opp for meg at det ikke var meg, men bøkene – og forfatterne som skriver dem ­– det handler om.

Hva er det å skrive? «Romanane er ikkje gåver, dei er det som ingen har bede om», skriver Ingrid Z. Aanestad i Kva hender i romanen?. Å skrive handler om å skape noe ingen har bedt om, og, vil jeg tilføye, noe som ingen vet at de vil ha. All litteratur kommer fra et sted; for at den ikke skal bli hul og tom, må erfaringen klinge med. Og det kan fordre en erkjennelse eller selverkjennelse den som skriver ikke nødvendigvis er klar for eller ønsker, på tross av at den kunstnerisk sett er nødvendig.

Jeg hadde ikke jobbet særlig lenge før det gikk opp for meg at det ikke var meg, men bøkene – og forfatterne som skriver dem ­– det handler om.

En annen som skriver og tenker klokt om kunst og litteratur, er Vigdis Hjorth. I essayet «Ettertanker etter Handke» skriver hun om forfatteren og forfatterens rolle i samfunnet, og om forholdet mellom liv – erfaring og erkjennelse – og litteratur. Om forfatteren skriver hun: «Hun bedriver en uopphørlig selvgransking med fare for å bli selvopptatt og selvhøytidelig, dissekerer sin tankeverden, sitt hjerte og sine kroppslige fornemmelser på måter som kan ligne selvskading eller selvforelskelse, dissekerer sine omgivelser og sine medmennesker på måter som kan minne om mishandling, utsetter seg for alle slags erfaringer og ødeleggende eksperimenter for å få ny innsikt og vinne over diskrepansen mellom liv og språk.» Det er ikke en spesielt sympatisk virksomhet, sier Hjorth, og ofte får forfatteren ikke til det hun håper på. «Kunsten er undersøkende og uregjerlig i sin natur», skriver hun videre, «dens veier er uransakelige og dens virkninger uforutsigelige … [Forfatteren] er innforstått med at [verket] like gjerne kan vekke avsky som lyst, men også at det kan levere livsforandrende erkjennelse, som filosofen Giorgio Agamben skriver et sted, at det finnes grunnlag for endring i kunsten fordi det skjønnlitterære språket kan kortslutte det tradisjonelle og legge stivnede vendinger døde, og dermed åpne for nye måter å tenke og skrive på.»

Jeg synes Vigdis Hjorth skriver så presist og klart om kunstens pris og hva det kan koste når det er mennesket og det menneskelige man gransker og søker en sannferdig innsikt om. Det speiler min egen erfaring, etter å ha jobbet tett på forfattere og skriveprosessen i rundt tyve år. Derfor lot jeg meg forbause da jeg leste et intervju med den nytilsatte anmelderen i Aftenposten, Preben Jordal. Han mente det var på tide å avromantisere skriveprosessen. «Når en bok utgis i Norge, står det ikke en enslig, skjør forfatter bak. Det er en industri», kunne jeg lese i dette intervjuet, i tillegg til at norsk litteratur er humørløs, og at det bare er et par–tre bøker i året det er verdt å diskutere – en merkelig og temmelig litteraturfiendtlig måte å presentere seg som nyansatt litteraturkritiker på i en av landets største aviser. Dette føyer seg inn i en bekymringsverdig tendens, der behovet for å skape støy og debatt går på bekostning av det å si noe tydelig og vektig om kunsten og litteraturen, hva den gjør med oss og hvorfor vi – og samfunnet – trenger den.

Det å møte et verk – og arbeidet som ligger bak – med en grunnleggende respekt, basert på dialog, selvrefleksjon og jevnbyrdighet, må man gå ut fra at er uløselig forbundet med respekt for eget virke, hvis man har valgt seg litteraturkritikken som sin yrkesvei. En som har en helt annen måte å snakke om litteratur på, og som tar både litteraturen og litteraturkritikken på det største alvor, er den britiske litteraturkritikeren James Wood. I essayet «Using Everything» skriver han om litteraturkritikken som en lidenskapelig gjenskriving som handler om å skrive gjennom bøkene, ikke bare om dem. Når kritikeren bedriver en slik aktiv gjenskriving, i samspill med refleksjon og vurdering av det litterære verket, blir hun selv en medskaper, som skaper det Wood kaller sameness of vision.

«Den tause poeten» kalte William Wordsworth broren sin John. Vi er kanskje alle tause poeter, sier Wood, og i alle fall er vi alle tause kritikere, for det å vurdere er en grunnleggende menneskelig handling. Og den innlevende identifikasjonen med en litterær karakter er noe forfatteren og leseren deler, det er forfatteren som skaper verket, men det blir også til i møte med leseren. Det å skrive og det å lese har kanskje det til felles at det kan minne om en samtale, der du tenker tanker og gjør erfaringer du ikke ville gjort helt på egen hånd, og nye rom åpner seg. Det krever at vi stiller oss åpne – lyttende og spørrende – til det teksten vil si oss. For litteratur handler om erkjennelse.

 

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.