Annonse
08:50 - 30. august 2018

Myten om nasjonal suverenitet

Allerede i 1918 beskrev Luigi Einaudi hva som venter Storbritannia etter brexit.

Politisk satire om brexit som her under en demonstrasjon i Düsseldorf i Tyskland der statsminister Theresa May får gjennomgå. Foto: Lukas Schulze/Getty Images
Annonse

Ut av nasjonalpopulismens mange uttrykksformer, fra Le Pen og Orban, til brexit og Trump, stiger det frem et gjennomtrengende budskap om å styrke den nasjonale suvereniteten: «Remettre la France en Ordre» (vi krever Frankrike tilbake), «Let’s take back control» og «America First». Tankene går lett tilbake til våre egne folkeavstemninger om EU, hvor det ble sagt mye om nasjonal selvråderett, spissformulert med slagord som «landet er vårt», «Norge eller Union?» og «Nei til salg av Norge», som det het i 1972.

I 1918 publiserte økonomen Luigi Einaudi, senere sentralbanksjef, visestatsminister og president i Italia etter andre verdenskrig, en serie artikler i Corriere della Sera om den skjebnesvangre myten om nasjonal suverenitet. Etter Einaudis mening var en europeisk fremtid i fred og frihet avhengig av at de store landene i Europa, med den ødeleggende verdenskrigen friskt i minnet, søkte et mer forpliktende samarbeid. Einaudis poeng var at en moderne verden, som var avhengig av at handel, kapital, valutaer, mennesker, jernbaner, telegrafi og telefoni krysser landegrensene på en smidig måte, måtte utvikle en ny forståelse av det enkelte lands politiske suverenitet. Einaudi ville til livs illusjonen om den absolutte nasjonale suverenitet, som han så som en stor fare for fremtidig fred, frihet og velferd i Europa.

Einaudi ville til livs illusjonen om den absolutte nasjonale suverenitet, som han så som en stor fare for fremtidig fred, frihet og velferd i Europa.

Einaudis gjentatte advarsler mot å fortsette i samme nasjonalegoistiske spor som før første verdenskrig ble i første omgang bare et rop i ørkenen. I stedet for å lytte til Einaudi, valgte både Italia og Europa heller å marsjere skritt for skritt inn i den absolutte nasjonale suverenitetens logiske konsekvenser: proteksjonistisk selvberging (autarki), nasjonal sjåvinisme, kollektivisme og krig.

Einaudi videreutviklet senere sine ideer om europeisk føderalisme, og er i ettertid tilegnet tittelen «The father of the fathers of Europe». Den samme Luigi Einaudi var opphavsmannen til både begrepet og konseptet om et «indre marked» i Europa, hovedarkitekten bak Italias liberale økonomiske reformer etter andre verdenskrig, og en av den nye italienske republikkens grunnlovsfedre.

Det Einaudi forsøkte å fortelle, allerede i 1918, var at et land som er interessert i å ta produktivt del i det internasjonale samfunnet er avhengig av å dele sin suverenitet med andre land på områder som berører grenseoverskridende aktiviteter. For Einaudi var det åpenbart at disse produktive internasjonale relasjonene krevde grenseoverskridende spilleregler. Hvis man som nasjon ønsket å ha reell innflytelse over de internasjonale spillereglene som egne borgere er avhengige av for å være sikret en fullverdig økonomisk handlingsfrihet, er det nødvendig å dele suverenitet med andre, og derfor utvikle internasjonale beslutningsprosesser, basert på betryggende demokratisk legitimitet i hvert enkelt land.

Myten om den suverene nasjonalstaten, som ikke trenger å bøye seg for noen andre, og som er i besittelse av suveren makt over seg og sitt, har også en annen slagside. Den leder til det fenomenet som økonomen Wilhelm Röpke, for øvrig en venn av Einaudi, en gang kalte et kunstig forsøk på å «nasjonalisere mennesket». Både Einaudi og Röpke forsto denne tendensen til å hyperkonsentrerte både makt og identitetsbegrepet i et oppblåst nasjonsbegrep som et destruktivt kompliment til internasjonal avgrensning og antagonisme. En tendens som, vel å merke, også står i et tydelig spenningsforhold til de politiske fellesskapene vi finner på lavere nivåer, som på regionalt og lokalt nivå. Disse lavere politiske nivåene ligger langt nærmere de naturlige fellesskapene som danner rammen rundt vårt dagligliv, og langt nærmere de mange relasjonene og affinitetene som definerer de viktigste dimensjonene i vår egen personlige identitet.

Det følger av den liberale tanken om å bygge samfunnet nedenfra-og-opp, fra det enkelte menneske og sin nærmeste familie, til lokalsamfunnet og kommunen, fylket, nasjonen og det internasjonale samfunnet – den egentlige føderale grunntanken basert på nærhetsprinsippet (subsidiaritetsprinsippet) – at ansvaret for offentlige oppgaver bør legges til det laveste effektive nivået, hvilket i mange sammenhenger ikke er på nasjonalstatsnivået.

Tendensen til å ville «nasjonalisere mennesket» som samfunnsborger skaper dermed et dobbelt problem. Samtidig som det motarbeider viktigheten av på enkelte områder å dele suverenitet oppover til et overnasjonalt nivå, motarbeider det også delegering av politisk makt til lavere nivåer i samfunnet. Konsekvensen av dette dobbeltproblemet er dysfunksjonell maktkonsentrasjon på det nasjonale nivået.

I vår tid er vi vitne til at det nasjonale problemet er blitt stadig tydeligere i to viktige land, som begge har hatt rollen som ubestridelige stormakter, Storbritannia gjennom 1800-tallet til 1914, og USA etter andre verdenskrig. Mens brexit-Britain drømmer om å vende tilbake til svunnen storhetstid, bærer USA preg av en form for politisk krampetrekning som minner en del om noe den indiske handelsøkonomen, Jagdish Bhagwati, i en kritisk artikkel fra 2000 rettet mot de stadig sterkere proteksjonistiske tilbøyelighetene i amerikansk politikk, kalte «The Shrinking Giant Syndrome».

Sosialpsykologisk er det kanskje også intuitivt lett å forstå at det å avgi, eller rettere sagt dele, politisk suverenitet med andre land kan være aller vanskeligst å svelge for en supermakt som har vært vant til å se på seg selv som suveren og uovervinnelig.

Noen vil sikkert også tenke på en annen «krympet kjempe», nemlig Russland. Her finner vi et eksempel på at territorialtapet etter Sovjetsamveldets implosjon er blitt omformet til et kollektivt nasjonalt traume – og til et objekt for maktpolitisk reversering. Putins parti heter da også betegnende nok «forente Russland», og den røde tråden gjennom regimets propaganda synes å være nasjonal samling om et sterkt og uovervinnelig Russland.

Brexit-tilhengerne, spesielt de som forfekter et resolutt brudd med EU lever tilsynelatende i en tilstand av nostalgisk beruselse av tanken på å vende tilbake til det uovervinnelige og ufeilbarlige Great and Global Britain. «Rule Britannia…….never, never, never shall we fail». Det er bare et spørsmål om å løsrive seg raskest mulig fra Brussels åk – «with a brave face», eller «go whistling», som en av de avgåtte Brexit-ministrene uttalte i forbindelse med et tidligere forhandlingsmøte med EU.

Problemet er at verden har endret seg en hel del siden 1914. Eksempelvis har globaliseringen fått et ganske annet, og langt mer finmasket innhold. Britisk næringsliv og finansindustrien i London er, etter mange års medlemskap i EU, blitt særlig tett integrert i grenseoverskridende verdikjeder, med sitt desiderte tyngdepunkt i EUs indre marked, og i land som EU har handelsavtaler med. Denne stadig dypere økonomiske integrasjonen, som Storbritannia har tjent så mye på, er kritisk betinget av et omfattende regelverk som sikrer fri bevegelse for varer, tjenester, kapital og arbeidskraft i det indre europeiske markedet. Dette regelverket utgjør kjernen i EU-medlemskapet, et regelverk som de mest ytterliggående Brexit-tilhengerne vil løsrive seg fra, nærmest for enhver pris.

Det som er klart er følgende: Ingen tenkelige former for Brexit-løsning vil kunne gi britisk næringsliv en bedre løsning enn den landet har i dag, som fullverdig EU-medlem. Fra en økonomisk synsvinkel er derfor ingen brexit den beste «Brexit-løsningen». Hvis Storbritannia faktisk forlater EU, noe som ennå ikke er helt sikkert, og hvis landet fortsatt vil være en frihandelsnasjon, vil drømmen om å ta tilbake kontrollen over eget land før eller senere komme til å kollidere med en ubehagelig virkelighet: tett i underkant av 400 handels- og investeringsavtaler må inngås, bare til erstatning for eksisterende avtaler via EU, fra en svakere forhandlingsposisjon, og med garantert dårligere vilkår for 60 prosent av landets handel, som er med EU og land som EU har avtaler med. Alle de nye avtalene vil selvfølgelig også innebære avståelse av nasjonal suverenitet. Den eneste forskjellen er at avståelsen typisk vil være på bilateral, og ikke på multilateral basis, hvis vi ser bort fra deltagelsen i WTO.

Bilateralisme er en logisk løsning for alle land som ser på internasjonal handel som et nullsum-spill. Interessant nok var det Storbritannia som opprinnelig ledet verden inn på det positive sumspillet, og det dertil hørende multilaterale sporet, gjennom sin unilaterale frihandelspolitikk på 1800-tallet. Denne britiske frihandelspolitikken, som ikke minst Norge har så mye å takke for, ble etter hvert tilført en såkalt mestbegunstigelsesklausul. Det vil si at avtalepartneren skulle sikres den til enhver tid gunstigste markedsadgangen som noe annet enkeltland ble innrømmet. Denne glidende overgangen til en de facto multilateralisme ble reversert i den proteksjonistiske mellomkrigstiden, men gjenoppsto med ny kraft etter andre verdenskrig, i kjølvannet av Bretton Woods, Marshall-hjelpen og etableringen av den multilaterale handelsorganisasjonen GATT, forløperen til våre dagers WTO. Denne gangen var det USA som ledet an i den internasjonale institusjonsbyggingen, og som dessuten støttet tydelig opp om arbeidet med å etablere et tettere europeisk samarbeid. Nå har USA en president og en regjering som både heier på brexit, som innfører stadig flere proteksjonistiske tiltak basert på en nullsum-forståelse av internasjonal handel, som undergraver WTO og foretrekker bilaterale avtaler ut fra mellomkrigstidens ødeleggende maktkamplogikk.

Det samme USA ser på Kina som en «strategisk konkurrent» i det internasjonale samfunnet, men har samtidig valgt å tre ut av TPP-avtalen med en rekke asiatiske land, unntatt Kina, samt TTIP-avtalen med EU. På toppen av det hele legger Trump-regjeringen opp til en formidabel økning i underskuddet på statsbudsjettet for kommende år, hvilket nødvendigvis vil øke handelsunderskuddet ytterligere, samt gjøre landet stadig mer avhengig av at Kina gir stadig større lån til USA gjennom kjøp av amerikanske statsobligasjoner. Her er det med andre ord ingenting som henger på greip, og alt er selvmotsigende og selvødeleggende. Derfor risikerer også USA å gjøre sin nylig oppblåste nasjonale suverenitetsdrøm til det motsatte i konfrontasjon med en stadig mer ubehagelig virkelighet: at landets administrasjon styrer mot et selvforskyldt suverenitetskollaps, grunnet en «krympende kjempes» vrangforestillinger om hvordan verdensøkonomien ser ut og fungerer anno 2018.

landets administrasjon styrer mot et selvforskyldt suverenitetskollaps

Hva Luigi Einaudi ville tenkt om brexit og Trump er ikke så vanskelig å forestille seg. Trolig ville han også sett på Norges valg om å stå utenfor EU som et misforstått og kortsynt perspektiv på reell nasjonal, parlamentarisk suverenitet.

Lars Peder Nordbakken er økonom i Civita

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.