I Morgenbladet går Sigve Indregard i rette med NHO og statsviterne Yascha Mounk og Roberto Stefan Foa for deres bruk av statistikk, der det skulle påvises at andelen av befolkningen som svarer at det er «essensielt» å leve i et demokrati, er fallende, særlig blant de yngre. Også Faktisk.no har kritisert statistikkbruken. Konklusjonen deres er at det bedrives noe i nærheten av statistikkjuks: Det er lite eller ingenting som kan påvise en slik fallende tendens.
Jeg har ikke tenkt å bedrive tallknusing, noe som er langt utenfor min kompetanse. Når det gjelder tallmaterialet hvis bruk Indregard kritiserer, har Mounk og Foa svart på denne i New York Times. At Indregard likevel kan ha gode poenger er selvsagt ikke utelukket.
Men Indregards kommentar begir seg etter hvert ut på ville veier. For mens han erkjenner at demokratiene er på vikende front mange steder, holder han fast på en forestilling om at unge mennesker i hovedsak er progressive og frihetlige, underforstått at med de unge vil verden gå stadig fremover i riktig retning. Indregard harselerer med det han kaller statistisk alarmisme: «Frykten for at dagens unge er historieløse barbarer går som en konservativ tråd gjennom historien. Lite tyder på at det er sant.»
Nå vet ikke jeg hvor forskere og kommentatorer som advarer mot fallende oppslutning om demokrati blant de unge står politisk, men at de alle skulle bidra til en «konservativ tråd gjennom historien» har jeg vanskelig for å tro. Mounk kommer for øvrig til Oslo for å holde foredrag for Tankesmien Agenda og Bård Vegar Solhjell er blant dem som har skrevet om funnene hans.
I en artikkel der Indregard går i rette med det han mener er upresise tolkninger av fakta og selektiv lesing av statistikk, blir det egentlig litt … selektivt. Indregard burde tatt seg bryet med å undersøke andre tall og statistikker før han fastslo at oppslutningen og forståelsen av demokrati står klippefast blant de unge.
Det er i det hele tatt et rikt utvalg av undersøkelser som viser klare tendenser til fallende demokratioppslutning blant unge. Disse undersøkelsene fremkommer i Mounk og Foas svar på kritikken de fikk i kjølvannet av en New York Times-artikkel i 2016.
I en artikkel der Indregard går i rette med det han mener er upresise tolkninger av fakta og selektiv lesing av statistikk, blir det egentlig litt … selektivt.
Generelt er det svakheter ved det man som tilsvar kan kalle «kvantitativ optimisme». Akademikere som Steven Pinker har gjort det til sin livsgjerning å måle frihet og velstand opp mot tidligere tider, og derfra konkludere med at alt stadig går fremover. Det sier på sett og vis seg selv, men det blir også rotete, særlig om man skal «måle» demokrati.
Bildet blir særlig skjevt hvis det er liberalt demokrati som er målestokk. Jo da, verden er mer liberal i dag enn for tredve år siden. Det skulle da bare mangle, etter kommunismens og den kalde krigens sammenbrudd. Vi lever i tiden for hybridregimer og autoritære demokratier. De nye autoritære har «lært» seg å turnere demokratiet til egen fordel, kall det gjerne at de er gode til å simulere demokrati. For å si det enkelt, er moderne despoter mye mer liberale enn despoter i gamle dager, men liberale er de slett ikke. Det er jo åpenbart at Kina er mer liberalt i dag enn under Mao. Tiden for de mest brutale diktaturene og totalitære regimer er nesten over. I Vesten er det nesten utenkelig for et (ytter) parti å fremme eksplisitte antidemokratiske ideer. I stedet pakkes det inn i formuleringer om «mer demokrati», eller «å lytte til folket». Det høres da rimelig ut, gjør det ikke?
I det omfattende forskningsprosjektet Institusjonell endring i demokratiske samfunn, der Institutt for samfunnsforskning har deltatt, blir det påvist at mange ungdommer i velfungerende demokratier er likegyldige til viktigheten av demokrati: «De nordiske ungdommene er betydelig mer likegyldige til å leve i et demokrati enn de eldre i samme land. Men det er viktig å understreke at Norden er en del av Europa hvor demokratiet verdsettes høyt. Nordiske ungdommer verdsetter derfor demokratiet mer enn mange andre europeiske ungdommer», fortalte en av Europas ledende demokratiforskere, professor Hanspeter Kriesi ved European University Institute i Firenze, til IFS.
Dette siste er særs interessant og det er kanskje her utfordringen og problemet ligger. Mange undersøkelser viser at oppslutningen om demokrati er stor blant unge i Europa (men at trenden er fallende). Men funnene viser også at ungdommer kan være likegyldige til hvordan demokratiet er innrettet.
Spørsmålet vi kan stille oss, er hva som er intuitivt ved demokrati? Hvordan står det til med kunnskapen om demokratiet som styreform hos respondentene?
Når folk på gata eller elever i et klasserom blir spurt om hva demokrati er, vil svaret ofte være «at folket bestemmer», «flertallet bestemmer», eller «at vi har stemmerett og ytringsfrihet.»
Det er flere årsaker til at mange ikke har reflektert særlig nøye over hvordan det liberale demokratiet vi lever i, er innrettet. En årsak er at liberalt demokrati er komplekst og kjedelig, og at det derfor ikke er gitt at folk vet så veldig mye i detalj om hva det innebærer. En viss grad av overflodssamfunn spiller nok også inn.
For mange fremstår kanskje autoritært demokrati, med majoritetstyranni og nedbygging av maktfordeling intuitivt, og det stemmer for så vidt også overens med den allmenne forståelsen av demokrati: Flertallet bestemmer. Hvorfor ikke gi regjeringen frie tøyler til å utøve den makt som er gitt dem av folket?
Spørsmålet vi kan stille oss, er hva som er intuitivt ved demokrati? Hvordan står det til med kunnskapen om demokratiet som styreform hos respondentene?
Det er her faren ligger, nemlig i at den nye autoritære trenden selger seg inn som reelle demokrater, folkets røst osv. Her virker selvsagt den kulturelle biten inn, altså den underliggende, etter hvert opprivende konflikten mellom det nye og det gamle som har ligget og ligger og ulmer, og som radikale populister hiver seg over som hyener.
Håpet er i så måte fremtidsoptimisme på vegne av de unge, at sinnet og misnøyen over identitetspolitikk, innvandring og overnasjonalitet dør ut med de eldre generasjonene. Det er ikke uten videre gitt. Dessuten hviler den på et noe paternalistisk premiss, nemlig at misnøyen og uroen vi opplever i vesten, langt på vei er rene fantasier som vil forsvinne gjennom opplysning.
Litt historisk og gubbeforklarende: Forestillingen om at unge mennesker er fremoverlent, tolerante og kule stemmer nemlig ikke med all erfaring. Tendensen har også vært at unge mennesker er utålmodige og dermed lettere mottagelige for demagogi. Utålmodighet er med andre ord ikke et entydig gode. Det kommer an på hva som kan gå tapt. At for eksempel nazistene gjorde et godt valg i 1930 skyldes et godt stykke på vei at unge velgere ble radikalisert, noe som førte til et rekordstort antall førstegangsvelgere, mye i favør NSDAP. For dem som kjenner til den kinesiske kulturrevolusjonen, besto den i høy grad av unge fanatikere med stjerner i øynene, som lot seg fange av Maos vanvittige ryddeprosjekt. I forbundsrepublikken høstet terrorgruppen Baader-Meinhof støtte blant 25 prosent av de vesttyske ungdommene.
Nå er det selvfølgelig ikke slik at alt kan sammenlignes med all slags pompøsitet. Går vi til våre dager, behøver vi ikke å se oss langt tilbake. I Hellas, Tyskland og Frankrike gjør de høyreradikale det stort blant ungdommen. I Polen ble ikke en eneste fra venstresiden valgt inn i parlamentet i siste valg. Ser vi til Kina i dag, er unge mennesker blitt materialister. De er ikke opptatt av demokrati overhodet (ungdommer kan være konforme også). Trump fikk mange stemmer blant de unge, drøye 40 prosent. Gitt hypotesen om at unge er mer liberale og vidsynte enn eldre, fikk jo Trump overraskende mange stemmer blant disse.
Ungdom er ikke nødvendigvis så annerledes enn andre når det kommer til politiske preferanser. I Sverige er Sverigdemokraterna nest størst blant unge velgere, bare slått av Moderaterna. De følger altså den samme trenden som i den øvrige befolkningen. Det gjør nok ofte unge mennesker andre steder også. Ungdommer har ulike livserfaringer, de som alle andre. Ungdommer som har mange flerkulturelle venner, kan være mer tolerante enn ungdommer som har andre erfaringer, omtrent slik det vil være blant folk flest. Ser vi til USA, er støtten til Trump blant unge velgere klart størst blant dem som ikke har collegeutdanning, og blant hvite velgere, heller ikke dette overraskende og ellers ganske i trend med den øvrige befolkningen.
Derfor er noe av den motstanden fremtidsoptimistene har mot det de oppfatter som alarmisme, litt merkelig. For andre virker det nesten åpenbart at i en verden der liberalt demokrati sliter og det autoritære vokser, vil dette også «smitte» over på dem som er unge.
Derfor er noe av den motstanden fremtidsoptimistene har mot det de oppfatter som alarmisme, litt merkelig
Skal vi ta de unge på alvor, er det kanskje mer rett å behandle dem som likemenn, og ikke som maskoter (det er også en slags gubbeprat): Ta dem for det de er. Unge er ikke en gruppe med en type mentalitet. De kan til og med være riktig fæle. De har en jobb å gjøre i «egne rekker» også.
Uansett er tall og statistikker en risikosport der variablene florerer. Det er lite som bekrefter entydighet, hverken om ungdommen som barbarer eller som garantister for en vidunderlig ny verden. Men det gir altså mening å snakke om en viss megatrend, der vi ser at unge mennesker i mindre grad enn før bryr seg om hvordan demokratiet er innrettet, at valgoppslutningen relativt sett er lav, samt at flere ungdommer enn på lenge lener seg mot autoritære politiske ideer og grupperinger. Noe som altså følger tidsånden, men også gir oss noen hint om en mulig, kanskje urovekkende fremtid.
Dystre spådommer kan virke demoraliserende, det har Sigve Indregard rett i. Men fremtidsoptimisme kan fungere som en sovepute. Siden vi lever i «den beste av alle verdener», kom valget av Trump og den populistiske bølgen som et stort sjokk for mange. Eller som Mounk og Foa skriver: « … det er viktig å holde et åpent sinn og unngå panikk. Men det motsatte av panikk er ikke ro; det er selvtilfredshet. Og selvtilfredshet har vært den dominerende responsen fra vestlige eliter til den ruvende trusselen fra brexit, Donald Trump og fremveksten av illiberal politikk.»
Bård Larsen
Historiker i Civita