Annonse
15:44 - 01. august 2018

La oss forhindre at kulturkrigen inntar Norge for fullt

Vi bør si imot der vi vil si imot, puste med magen – og kanskje til og med bestemme oss for å hverken sluke alt eller hate alt ved Jordan Peterson.

Ikke alle psykologiprofessorer klarer å trekke 8000 mennesker til O2 arena i London. Dét gjør Jordan Peterson. Foto: Christian Belgaux
Annonse

Jeg måtte humre litt da jeg leste Markus Slettholms beskrivelse av sitt eget besøk i bokhandelen her forleden. Slettholm skulle kjøpe Jordan Petersons 12 rules for life, men idet han nærmet seg kassen, plukket han på impuls opp både Åsne Seierstads To søstre og en av Dag Solstads bøker.

Ifølge Slettholm var det ren staffasje: Han ville unngå å bli oppfattet som «en av dem», altså tilhengerne til Jordan Peterson.

Men Morgenbladets redaksjonssekretær kunne nok ha spart seg for den klamme opplevelsen i bokhandelen, selv om den heldigvis ikke var uten selvironi. Peterson er jo nærmest blitt mainstream, og sjansen for at Slettholm var i mindretall da han sjenert gjemte boken nederst i stabelen, er nok ganske stor.

I løpet av noen sommeruker i London nylig så jeg for eksempel stadig Petersons bok ligge i noens fang på undergrunnen. Den populære psykologiprofessoren hadde nettopp forelest for tusenvis av mennesker i O2 Arena, og boken lå i stabler hos de største bokhandlerne i byen, ikke innerst i et hjørne, men i bestselgerhyllene.

De færreste som plukker opp boken er nok blant «dem», altså Petersons mest ihuga tilhengere – men heller vanlige folk som får øye på 12 rules of life og får lyst til å lese.

Jordan Peterson kobles ofte til den mye omtalte kulturkrigen, en «krig» som omfatter alt fra spørsmål om kjønn, identitet, arven fra kolonitiden til spørsmål om innvandring og ytringsfrihet.

Det som gjør psykologen til den perfekte kulturkriger, er ikke så mye de enkelte analysene hans, men at han setter dem inn i et felles, helhetlig system. Til sammen blir det en slags ideologi: For en biologisk verdensforståelse, for kulturarv, men mot venstredreining i akademia, politisk korrekthet og postmodernisme.

Men selv om dette for Peterson er en del av et og samme verdenssyn, er det jo ikke slik for de fleste andre. Derfor er det et problem når kulturkrigen som fenomen hausses for mye opp, og ikke minst knyttes til hele velgergrupper. Hvis du snakker med amerikanere som stemte på Trump eller briter som stemte for Brexit, hører du som regel at de følte at de måtte velge mellom to onder, at de var lei av status quo – ikke at de anser seg som part i en krig, hater postmodernismen eller er livredde for identitetspolitikk.

Selv er jeg ofte uenig med Peterson, men jeg tror den skarpeste motstanden mot ham er vel så «krigshissende» som det meste av budskapet hans. Det skumle med kulturkrigen er at den forsterker følelsen av at det er et reelt gap mellom oss mennesker, en slags grunnleggende fremmedhet som gjør at vi ikke lenger har sjans til å forstå hverandre.

For demokratiet spiller det derfor en rolle hva politikere og mediekommentatorer sier og gjør: Vi bør ha som mål at den offentlige samtalen ikke først og fremst blir en tofrontskrig. Som med andre meningsbærere bør vi høre på hva Peterson har å si også her til lands. Vi bør si imot der vi vil si imot, puste med magen – og kanskje til og med bestemme oss for å hverken sluke alt eller hate alt.

Morgenbladets Slettholm gjør et hederlig forsøk. Også vi andre bør prøve som best vi kan. Kulturkrigen blir skapt av dem som inntar en posisjon i den, ubevisst eller ei, og det er ikke alle strømninger fra andre land det er verdt å importere.

Ingebjørg Sofie Larsen

Kulturredaktør i Minerva

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.