Annonse
00:00 - 17. august 2018

Karin Hindsbo, lytt til radio

Annonse

Nylig ble jeg hengende ved å lytte på NRK P2, nærmere bestemt «Sommer i P2». Det var et gjenhør med Gro Steinslands fortelling fra 2015. Da forsto jeg hvorfor det er nettopp i Nasjonalmuseet Marianne Heskes Gjerdeløa hører hjemme.

(Direktør for Nasjonalmuseet, Karin Hindsbo: hvis du ikke har hørt dette radioprogrammet finn en ledig time, søk det opp på nrk.no, sett deg godt til rette, gjerne i et mørkt rom, uten andre synsinntrykk. Lytt til Gro Steinsland behagelig, kloke stemme fortelle om løas plass i vår nasjonale historie.)

Steinsland er religionshistoriker og ydmyk overfor kunstfeltets forståelsesrammer. Selv har jeg siden jeg så Gjerdeløa «live» i Centre Pompidou i Paris i 1981 som fersk kunststudent, hatt den som en av mine favoritter. Men aldri riktig forstått betydningen av den før jeg hørte Steinsland. Jeg har sett Gjerdeløa som et estetisk objekt, som kultivering av trevirke, som en interessant konseptuell idé, som en fortelling om fraflytting, om urbanisering og internasjonalisering og som et viktig bidrag i norsk og internasjonal kunsthistorie ved sin nytolkning av det nasjonalromantiske. Flyttingen fra utmarka i det norske vest-landskapet til det urbane og kultiverte Paris, inspirerer til store tankesprang.

Som «skoging» med generasjoner av østlendinger og skogfinner bak meg, er det i skogen og det flatt bølgende øst-landskapet, min nasjonale historie er forankret. For meg er vestlandet noe vilt og vakkert. Marianne Heske er en av mange som har pekt på dette landskapet, fått meg til å se et annet landskap enn mitt og et annet perspektiv enn det nasjonalromantiske. Jeg har reist der, men vestlandet er mest et bilde og noe jeg har lest og hørt om. Jeg har aldri levd der, på ordentlig, aldri kjent det i kroppen eller bidratt til dets historie.

Gjerdeløa er det viktigste konseptuelle verket i vår kunsthistorie.

Da jeg hørte bergenseren Gro Steinsland fortelle sin historie, med utgangspunkt i Gjerdeløa slik hun møtte den inne i Astrup Fearnley museet på Aker brygge i Oslo i 2014, ble den bratte vestlandsnaturen også en del av min nasjonale historie. Steinsland forteller om sine hverdagslige minner om livet på Vestlandet på en måte som gjør at jeg forstår litt mer om hvordan det er å leve av og med den vestlandske naturen, å bevege seg fra kysten, inn i fjorden, opp på fjellet og det vekslende været. I mitt virke som arkitekt og forsker vet jeg mye om avhengighetsforholdet mellom de byggede omgivelsene og det livet som leves. Steinsland forteller så godt hvordan dette unnselige byggverket «løa» i vest-landskapet gir rammer for å forstå deler av vår nasjonale historie, men også hvorfor Gjerdeløa er det viktigste konseptuelle verket i vår kunsthistorie. Gro Steinslands bidrag til Sommer i P2 er i seg selv en bekreftelse. Min opplevelse av hennes beretning, likeså.

Nasjonalmuseet har kanskje ikke råd eller plass til Gjerdeløa i sin helhet i samlingen. Jeg mener det er synd. Som alternativ kan jeg forslå noen dype stoler i et stille mørkt rom og Gro Steinslands fortelling på øret. Da kommer hele vest-landskapet til deg og med løa slik den hører hjemme der.

Elin Børrud

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.