Annonse
08:45 - 31. august 2018

Japans moderne eremitter

Er det å fullstendig vende seg bort fra samfunnet, å låse seg innendørs uten å forholde seg til omverdenen, en form for opprør gjennom passivitet?

Sosial tilbaketrekking: Daisuke Condo (35) bor i Tokyo og har hatt liten kontakt med omverdenen i ti år. Han er en typisk hikikomori. Foto: Dave Tacon / Polaris
Annonse

Hør mer om de stille opprørerne på Morgenbladets podkast.

Du er for eksempel 23 år gammel. Du har bodd på barnerommet siden du var tyve. Før det hadde du et år på hybel, men … så du flyttet hjem, gjeninntok barnerommet, og ble der. Du foretar riktignok noen ekskursjoner ut til kjøleskapet, kanskje henter du avisen, kanskje du til og med handler brød og melk, men stort sett er du der inne. På rommet. Du går ikke på jobb, du går ikke på skole, du treffer ikke venner. Du bare er der inne.

Er dette psykiatri, eller er det et opprør? I Japan har man i løpet av de siste årene blitt bevisst en økende andel unge som isolerer seg fra resten av samfunnet.

Isolasjonen foregår ikke bare i dager og uker, men over år og tiår. Fenomenet har fått et navn: hikikomori, «sosial tilbaketrekking». Det finnes mange av dem, og de blir flere, feltet er foreløpig dårlig undersøkt, forskerne holder seg med tall på mellom 500 000 og en million som har gått i frivillig isolasjon, med ytterligere halvannen million som står på grensen.

Med dette reises følgende spørsmål: Er disse hikikomoriene en del av et ungdomsopprør? Et opprør mot det bestående? Hvordan ser egentlig et ungdomsopprør ut i dag? Vi husker sekstiåtterne, hippiene og punkerne. Hvem er dagens opprørere? Finnes i det hele tatt den klassiske formen for opprør lenger?

Mor og far er barnas bestevenner, foreldre og barn bruker mer tid sammen enn noen gang tidligere, ungdom har fokus på utdanning og karriere, betrakter drikking, røyking og kontrær og rebelsk adferd som bakstreversk. Så hvor er opprøret?

Videre: Er dette fravær av opprør en global tendens? Er ungdomsopprøret et tilbakelagt stadium, eller har det bare antatt nye former? Kan for eksempel fenomener som hikikomori betraktes som en protest bestående av ikke-protest – er hikikomori rett og slett blitt en subkultur?

Hikikomori-begrepet ble popularisert på 1980-tallet av psykiateren Tamako Saito. Han fant at fenomenet også omfatter kvinner, men i all hovedsak dreier det seg om unge menn fra middelklassen. Disse kan ha opplevd sosiale og eller akademiske nederlag, og responderer med å trekke seg tilbake. For å kunne kalles hikikomori må du ha levd slik i minst seks måneder, mente det japanske Helse-, arbeids- og velferdsdepartementet, da det formelt definerte begrepet i 2010.

Hvor lenge du kan være hikikomori etter at du først er blitt det, vet vi imidlertid ikke. Foreløpig sier definisjonen at det gjelder unge mellom 15 og 39 år. Psykiateren Tamako Saito mener videre at hikikomori-tilstanden ikke kan knyttes til en psykologisk eller psykiatrisk diagnose. Den handler om at man tilbringer store deler av tiden isolert i hjemmet, at man vigorøst unngår sosial omgang, at man har innrettet seg på en måte som forstyrrer normale rutiner som å jobbe eller gå på skole, ha relasjoner eller bedrive sosiale aktiviteter.

Andre er uenige, og mener vi snakker om medisinske diagnoser: Hikikomori er et symptom på unnvikende personlighetsforstyrrelse, sosial angst eller depresjon. Dr. Bruce Rosenthal ved Chatham University og Donald L. Zimmerman fra Towson University beskriver i artikkelen Hikikomori – The Japanese Phenomenon, Policy, and Culture, hikikomoris passivitet som «villet passivitet». De betrakter hikikomori som en rasjonell og intendert handling. Hikikomori velger å være passive, for å unngå å engasjere seg i et komplisert samfunn.

Harding mener at man i enkelte tilfeller å kalle dette for et slags langstrakt sosialt selvmord.

Dr. Christopher Harding foreslår noe av det samme i en artikkel fra tidligere i år, publisert i The Lancet Psychiatry. Hikikomori kan i noen tilfeller være en form for passiv motstand, sier han, motstand mot å være en del av samfunnet. At man ikke deltar i samfunnet, ikke får barn, kan sees på som en passiv, men samtidig effektiv måte å rokke ved den sosiale ordenen i det lange løp. Harding mener til og med at man kan gå så langt som i enkelte tilfeller å kalle dette for et slags langstrakt sosialt selvmord.

Ellers bedriver hikikomoriene ingen form for «direkte aksjon», slik vi kjenner det fra andre sosiale bevegelser, men kan det likevel ligge en form for aktivisme i passiviteten? «Direkte inaktivitet»? Eller som Rosenthal og Zimmerman kaller det, «purposeful inaction»? Kan en slik «purposeful inaction», tolkes som en politisk, ikke-uttalt symbolhandling?

Kanskje er det vi her aner konturene av en uformell mobilisering som i utgangspunktet er uintendert, men som gir seg til kjenne som passiv motstand.

Dette har i verste fall også noen makroeffekter som er mer håndgripelige. Disse handler om hvordan det at så mange trekker seg ut av samfunnet og ikke vil jobbe, kombinert med en omfattende eldrebølge og manglende arbeidskraft, kan gi konkrete negative følger på kortere og lengre sikt for den japanske økonomien som allerede er i tilbakegang.

«– Å! Nå telte han deg også, rautet kalven. – Det skal bli verst for’n sjøl, sa purka.» Sitatet er hentet fra eventyret Geitekillingen som kunne telle til ti av Alf Prøysen. Når dyrene blir talt i denne historien, skjer det noe med dem, de blir på et underlig vis definert, satt inn i et system de ikke i utgangspunktet forstår, ei heller har noen særlig innsikt i. Analogien til subkulturer og lignende fenomener er nærliggende, all den tid de i hovedsak defineres av andre enn dem selv med metoder og innfallsvinkler de ikke selv besitter eller har kontroll over.

Så også med hikikomori-fenomenet. Før Saito begynte å forske på dem var nok ikke hikikomoriene sin gruppes utstrekning bevisst, ei heller klar over demografi, politisk, kulturell eller samfunnsmessig påvirkning. Det samme gjaldt antagelig hippiene og punkerne. De hadde nok en viss selvbevissthet, men denne ble forsterket og tydeliggjort gjennom mediene.

Den britiske sosiologen Dick Hebdige sier i sin artikkel «Subculture: The meaning of Style» at subkulturer representerer «støy», som både er dramatisk og «meningsløs» i samfunnet for øvrig. Subkulturer utfordrer den gjengse virkelighetsoppfatningen. Problemet er at hikikomori, gjennom sitt ikke-opprør, blir en negasjon av subkulturen, samtidig som den bærer med seg noen av subkulturenes kjente trekk. Hikikomori kan beskrives som subkultur, nettopp fordi den er uforståelig og utfordrende, dog uten å være pågående og kontrær.

Normcore-trenden kan være aktuell i denne sammenhengen, nemlig at det blir en målsetting i seg selv er å være en del av mengden ved å bruke veldig «normale» klesplagg. Selve ordet normcore er satt sammen av ordet «normal» og «hardcore». Man skal nemlig være «beinhardt normal». Denne trenden vil jeg mene at føyer seg inn i en form for ikke-protest. Man blir usynlig i stedet for å skille seg ut.

Hikikomori-fenomenet er i så måte ingen spektakulær subkultur. Den har ingen stil og staffasje, men er antisosial. Hikikomoriene melder seg ut av samfunnet, akkurat som punkerne og hippiene, men har ingen agenda, ingen revolt eller opposisjon, annet enn at man stilltiende melder seg ut. Det er her man kan påstå at protesten opptrer som en ikke-protest. Hikikomoriene har ingen talsperson, intet manifest, ingen symboler, de har ingen nettsider eller forumer. Dermed er det også vanskelig å vite hva de egentlig driver med, hva tanken bak tilbaketrekkingen faktisk er.

Det er vanskelig å vite hva de egentlig driver med, hva tanken bak tilbaketrekkingen faktisk er.

Den japanske kulturen er full av subkulturer: ama rori, yamanba, yanki, rockabilly, alle med distinkte uttrykk og egenartede stilmessige trekk. Listen er lang, og det er kanskje betegnende for en kultur som nok trenger et rom for å leve ut det man ikke har anledning til i et samfunn som er preget av streng konformitet og orden. Det finnes også grupper som har fellestrekk med hikikomori, og som bærer mer eller mindre preg av å være subkulturer.

Otaku er et eksempel. Otaku betyr «hus» og refererer til en nerdete type ungdom, som er stor fan av anime (japansk animasjon). Otaku er et nedsettende ord som brukes slik fordi en otaku i kraft av å være en nerdete ensrettet anime-fan, ikke har sosiale evner, ikke har noe sosialt liv, venner eller kjæreste. En otaku er et menneske som kort sagt har store problemer med å forholde seg til den virkelige verden og dermed forsvinner inn i animasjonsverdenen i stedet.

Otakuer er organiserte på en helt annen måte enn hikikomori. De har forskjellig forumer på internett, kafeer de møtes på, butikker som selger varer som har otaku og deres interesser som målgrupper osv.

NEET/freeter er en annen forekomst som i noen grad overlapper med hikikomori. NEET betyr: Not in Education Employment or Training. Denne betegnelsen ble først brukt i Storbritannia, men er siden adoptert av japanske ungdommer som faller inn i denne kategorien. En freeter karakteriserer et ungt menneske som ikke har utdannelse og som jobber i et lavlønnsyrke, gjerne deltid.

Parasite singles er nok en gruppe som faller utenfor samfunnet og blir sett ned på i det strenge japanske sosiale hierarkiet. Dette er en negativ betegnelse som først og fremst omfatter kvinner i tyve- og trettiårene, men også middelaldrende kvinner, som bor hjemme hos foreldrene sine og bruker det de tjener på seg selv.

Det kan ligge strukturelle årsaker bak dette fenomenet, blant annet at dagens unge kvinner i Japan ikke vil gifte seg, og dermed komme inn under det restriktive og begrensende regimet det er å være kone og mor. Det som er felles for disse gruppene, er at de ikke har lyktes å integreres i et samfunn basert på akademisk og karrieremessig suksess og dermed ender de opp som sosiale pariaer på litt ulike vis.

Forskere har argumentert for hikikomori-fenomenet som bevis på at det japanske samfunnet er i ferd med å kollapse både økonomisk og kulturelt. Dette fordi det tradisjonelt har hatt en rigid kollektivistisk sosial struktur, hvor gutter er familiens hovedfokus og derfor må godta tydelige regler for hvordan de skal leve. Faktorer som globalisering, massekultur og underholdning, bruk av sosiale medier og så videre, bidrar i dag til å svekke tradisjonenes moralske kraft.

Dermed oppdager mange at de ikke nødvendigvis er tvunget til å godta presset fra skolen, de oppdager at det er lov å være annerledes. Samtidig opplever de endringer i arbeidsforholdene, og frustrasjon og skuffelse over mangel på muligheter i et Japan i økonomisk tilbakegang. Dette, kombinert med narsissisme, uvilje mot forpliktelse, tilknytning og kommunikasjon, kan forklare hvorfor noen velger rollen som hikikomori.

Det forklarer i så fall ikke alt. Det finnes mange unge som har samme følelse av stress og angst som de vi tillegger hikikomori, som er like sosialt utrygge og mistilpassede, men som velger motsatt, de konfronterer den hverdagen som skaper ubehaget.

Selv om hikikomorifenomenet ble satt i system i Japan, finnes de også i Spania, Italia, Sør-Korea og USA. Det registreres tilfeller over hele verden. Det er kanskje ikke rart? Unge i dag må lykkes akademisk og sosialt, være veltrente, pene, sosialt kompetente, ha mange venner, få mange likes og så videre. Det kan føles som mye. For mye, for enkelte. Generasjoner før denne har også hatt hardt press på seg, men først nå er det en reell økonomisk mulighet for enkelte å trekke seg tilbake i barndomshjemmet.

Kanskje vi fremover i større grad vil se at dette forekommer som en utvei og en løsning for de av våre ungdommer som ikke lenger vil være en del av et samfunn hvor prestasjonsnivået oppleves som for utfordrende og uoverkommelig.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.