Alt Espen Ottosen legger på bordet er kort oppsummert og fritt sitert «vi må tenke på barna» og jeg er helt enig. I et hetero- og mononormativt samfunn vil relasjoner på hjemmefronten som bryter med normen, noen ganger kunne være en belastning for barn. Da ikke direkte som følge av det som er annerledes, men indirekte som resultat av manglende forståelse, respekt og aksept fra samfunnet. Hvem skaper så dette problemet? Er det de som er annerledes og velger utenfor normen, eller de som kritiserer det å være annerledes?
La meg bare ta det viktigste først. Når det kommer til forskning på barn i polyrelasjoner, er det kun ett forskningsprosjekt som har gått over lang tid blant familier og som kan sammenlignes med norske forhold. Elisabeth Sheff, Ph.D., er verdens ledende akademiske ekspert på polyfamilier.
Hennes funn med 20 års oppfølging av flere hundre personer viser at barn i polyfamilier klarer seg akkurat like godt som alle andre barn. Om noe har de noe høyere grad av relasjonskompetanse. Hvis Ottosen hadde hatt like relevant forskning å vise til, hadde han kanskje vært mer gavmild med referanser.
Lovfestede særrettigheter for kun en type samlivsform er en effektiv måte å skape utenforskap, fremmedgjøring og legitimere sosial eksklusjon på. Fraværet av strukturelt likeverd mellom ulike relasjoner er en bakenforliggende årsak til noe av nettopp det Ottosen peker på som utfordring for polyrelasjoner. Stabilitet er en utfordring i alle slags familier. Vi kjenner alle langt flere seriemonogame mennesker enn monogame. Cirka hvert fjerde barn bor i andre familiekonstellasjoner enn en med biologisk mor og biologisk far. Om noe, vil polyrelasjoner i de tilfellene der det kommer som alternativ til samlivsbrudd gi mer stabilitet for barna i familien. For eksempel om mors nye kjæreste ikke er i stedet for far, men i tillegg til, så slipper barn samlivsbrudd. Poly og stabilitet er ikke motsetninger.
Forskning viser at barn som vokser opp i religiøse hjem, har større utfordringer med å skille fantasi og virkelighet.
Det er mye foreldre gjør som potensielt kan være negativt for barn. Forskning fra Boston University publisert i 2014 viser at barn som vokser opp i religiøse hjem, har større utfordringer med å skille fantasi og virkelighet. Denne forskningen er ikke omstridt. Burde vi på bakgrunn av det si at religiøst funderte ekteskap burde være ulovlig?
Så til Ottosens motorveianalogi. Det vi ønsker, er ikke å kjøre i 140 km/t. Vi ønsker en motorvei som er tilrettelagt for at både Ottosens lille familiebil og vår minibuss skal kunne kjøre trygt. Slik det er nå tvinges minibussene til trange sidegater uten rassikring og autovern. Jeg mener det er en samfunnsoppgave å sørge for at motorveien er tilpasset for både små toseters sportsbiler, klassiske familiebiler og minibusser.
Jeg har ikke noe sterkt ønske om å kysse Ottosens føtter, og det ser det heldigvis ut til at jeg slipper, for hans innlegg manglet substans.
Lynn Myrdal