Statsråd Iselin Nybø presenterte for noen uker siden mandatet for den nye mulighetsstudien av høyere utdanning og forskning uten å nevne begrepet «foretak» og «foretaksorganisering» av sektoren. Det har hun gjort tidligere, og snakket ureflektert om mer frihet for universitetene og høyskolene.
I UH-sektoren har vi i dag en tradisjonell offentlig forvaltning og styring i Webers forstand. Men nå har vi fått en nyliberal statsform i Norge. Den lar seg regulere av markedet, og dens institusjoner må organiseres deretter: De organiseres som armlengdes organ, som markedsaktører. Vi får offentlige særforetak, statlige aksjeselskaper og offentlige stiftelser. De blir konkurrerende markedsaktør med de private. Nå skal våre universitet og høyskoler inn i denne folden. De skal målstyres, privatiseres og kontrolleres av frittstående organer, og slik frikobles fra ordinær demokratisk forvaltning.
En forgjenger til foretaksorganisering av universitetene og høyskolene var Ryssdalutvalgets innstilling fra 2003. Dette utvalget introduserte offentlige stiftelser for økt markedsorientering av universiteter og høyskoler. Etter store protester forsvant reformforslaget.
For hva skjer med folkestyret i en nyliberal organiseringsform? OECD er kritisk til den politiske hensikten med fristillingsprosessene: «The arms length body principle is often invoked to avoid undue government influence». For den nyliberale staten anses de folkevalgte nivåenes involvering i forvaltning som hindring for effektivitet og produktivitet, og så altså også angående forskning.
Med mindre akademisk frihet frakobles demokratiet fra vitenskapen, og markedsstyring overtar. Folkestyret i Norge undergraves og fratas tillit som ledd i en uttalt effektiviserings- og forenklingspolitikk. Ideologisk gis markedsbeslutninger forrang som mer hurtige og effektive fremfor beslutninger fattet i folkevalgte organ etter politiske overveielser og byråkratisk behandling. Nå står akademia for tur. Markedsstyring av høyere utdanning er tenkt implementert. I kommersialiseringens perspektiv er det sagt at bedriftsøkonomi, eiendomsspekulasjon, låneopptak, konkurransefokus og studentavgift betyr mer handlingsrom og frihet.
Men med markedsorientert vitenskap blir den også instrumentell – og slik kritisk mot manglende samfunnsnytte. Foretaksmodellen vil føre til en markedstilpasning, noe som gjør at forskningen i stor grad vil være resultatorientert. Dette vil altså være et hinder for breddeforskning med langsiktige perspektiver og vil på den måten svekke autonomien til forskerne. Vi bør ta lærdom fra helseforetakene. Her medførte foretaksorganiseringen voksende byråkrati, voksende lederlønninger, resultatstyring, bedriftseffektivitet – og tapt demokratisk kontroll.
Foretaksmodellen vil føre til en markedstilpasning, noe som gjør at forskningen i stor grad vil være resultatorientert.
I 2003/2004 kom en egen lov som gjorde de danske universitetene til foretak. Det begynte med fusjoner og utviklings- og resultatkontrakter for det enkelte universitet med Kundskapministeriet. Siden universitetene er blitt styrt mot markedsløsninger følger beinhard regulering fra statens side.
I 2010 ble «Danske universiteters statistiske beredskap» opprettet. Som i all annen New Public Management innebærer det en omfattende årlig rapportering til myndighetene om budsjettbruk, utgifter, inntjening og resultater i et svært detaljert oppsett. Styringen er detaljert og installert som et teknokratisk hierarki, og ansatte og valgte ledere er ikke med i styringsprosessen. Makten ligger hos den utpekte ledelsen. Denne ledelsen bestemmer i detaljer.
Hva den enkelte skal forske på bestemmes også av ledelsen. Forskningsbevilgninger som del av kombinerte professorstillinger kan inndras og konkurranseutsettes der de ansatte kjemper om midlene. Professorer kan risikere å bli rene undervisere uten forskningsplikt. OECD har påvist at det danske universitetssystemet er blant de hardeste regulerte i verden. Men det ble innført politisk under slagordet «Gjør universitetene frie». Det sier også vår kunnskapsminister.
De norske universitetene må ikke bli som de kriserammede regionale helseforetakene. Der sitter et sjikt av bedriftsøkonomer og markedsorienterte byråkrater med makta. Skal fri forskning sikres, trenger vi blant annet en fri offentlig forvaltning. Målet blir da representativt demokrati, samt at forskerne tar tilbake faget sitt og sin akademiske identitet. Alternativet til marked er tradisjonell offentlig forvaltning.
Noralv Veggeland