Annonse
10:00 - 30. august 2018

Folkelig oppgjør med fredsavtalen

Så lenge det ikke blir én stat for alle landets innbyggere, kan vi ikke regne med stabilitet i Bosnia.

Merkene etter krigen i Bosnia er tydelig flere steder i Sarajevo. I 1995 ble fredsavtalen inngått i Dayton. Den hindrer nå landet i å rive seg løs fra nasjonalistiske styringsformer. Foto: Sean Gallup/Getty Images
Annonse

Bosnia-Hercegovina står alene utenfor. Det internasjonale samfunn har i mange år ventet på at landet skal rive seg løs fra nasjonalistiske styringsformer. Dette har vært vanskelig, for ikke å si umulig, og en viktig årsak er fredsavtalen fra 1995 som ble inngått i Dayton. Avtalen gir privilegier til de tre etniske gruppene i landet og motvirker dermed et demokratisk kjerneprinsipp: individet i sentrum. I Bosnia har enkeltmennesker kun verdi som medlemmer av en gruppe og ikke i kraft av seg selv. De velger for eksempel og blir valgt som serbere, kroater og bosnjaker. Ikke som statsborgere. Slik setter avtalen etniske rammer innenfor staten og bidrar til å holde innbyggerne i nasjonalismens fangenskap.

Det å være kroat, bosnjak eller serber er ikke noe man velger. Det er en identitet som gjør det mulig for et menneske å få stipend, jobb, politisk stilling, tilgang til goder, kort sagt til å overleve. Det bosniske samfunnet er de siste 20 årene blitt etnifisert og utviklet seg til noe vi kan kalle et etno-demokrati. Dette systemet krenker menneskerettigheter og individets menneskeverd og fortsetter å traumatisere menneskene i etterkrigsperioden.

Ikke uventet støtter de nasjonalistiske oligarkiene hverandre ved å opprettholde dette systemet som holder innbyggerne som gisler. Nasjonalistiske oligarkier og politiske partier fokuserer på å tilfredsstille enkelte gruppers interesser. Statsapparatet brukes for å stjele landets ressurser. De setter ikke i gang positive forandringer i landet, men er blitt omdannet til firmaer med politisk innhold, mens politikerne er blitt forretningsmenn. Den eneste industri de utvikler er «fryktindustri», frykt for «de andre». Denne frykten har gjort at få har stilt spørsmål ved deres ansvar for god styring av landet.

Men i det siste ser det ut til at dette sprekker, og at vanlige mennesker har sluttet å tenke etnisk. 20 år etter krigen har bosniere av alle etnisiteter begynt å demonstrere. Den direkte foranledning for protestene er at parlamentet ikke behandlet et lovforslag om personnummer. Dette førte til at ingen barn født etter februar 2013 har kunnet få personnummer. Barn som skal til medisinsk behandling i utlandet, kan dermed ikke få pass. En nyfødt baby døde som følge av dette.

Demonstrantene kjemper ikke bare for nyfødte barn, men også for sitt eget menneskeverd. Demonstrasjonene har vist at et aktivt, politisk bevisst borgerskap har våknet til liv. Bosnierne er slitne av den nasjonalistiske demagogien og det symbolske demokratiet. Ved å demonstrere viser de at de ser seg selv som politiske subjekter og ikke lenger ønsker å være gisler for de etniske oligarkiene.

Når de demonstrerer sammen, lærer de at de kan samles om spørsmål som er av felles interesse uten hensyn til etnisk tilhørighet – og at man kan ha solidaritet med «de andre». Dette skaper ubehag og frykt hos nasjonalister av alle slag fordi det viser at det ikke lenger er noen problemer i forholdet mellom vanlige mennesker, bare mellom oligarkiene. De er redde for politisk bevisste mennesker som ikke tenker kollektivt etnisk.

Derfor er det tragikomisk at en del av de nasjonalistiske partiene støtter demonstranter som blant annet krever at de samme politikerne skal gå av. Livet i «Dayton-Bosnia» har lært oss at det ikke finnes noe spørsmål som politikerne ikke kan erklære som «etnisk svært viktige». Hvis de ikke klarer å gjøre det denne gangen, hvis de ikke klarer å bevise at noen andres nasjonalistiske parti står bak demonstrasjonene, kan det bli begynnelsen på deres eget fall.

Men fordi Bosnia-Hercegovina er fanget i statsrammene som er skapt av Dayton-avtalen, kan ikke demonstrasjoner føre til vesentlige forandringer. Hvis det internasjonale samfunnet ønsker forandringer i landet, bør de ta i bruk mer radikale virkemidler. Uten dette går utviklingen i retning av et klimaks der alle scenarioer – inkludert vold – er mulige. Hvis en sterk intervensjon fra det internasjonale samfunn noen gang har vært nødvendig etter krigen, er det nå. Mens protestene sommeren 2013 i Tyrkia og Brasil handlet om et bedre demokrati har protestene i Bosnia et særlig mål, nemlig å endre et politisk system som er formet etter en etnifisert logikk. Vanlige folk kjemper mot etnokrati og etnokapitalisme og prøver å erstatte dette med en rettsstat, der alle mennesker er like for loven og ikke et etnisk nummer uten verdighet.

Protestene i Bosnia har et særlig mål, nemlig å endre et politisk system som er formet etter en etnifisert logikk.

Det internasjonale samfunnet bør støtte de ikkevoldelige protestene for å styrke den nye aktiviteten som skjer på tvers av etniske skiller. Et sterkere sivilt samfunn vil utfordre den etnifiserte politiske sfæren. Det stiller spørsmål og krav som angår menneskerettigheter for alle. På denne måten vil protestene bidra til å rive ned nasjonalismen.

Dette kan ikke EU eller noen andre gjøre for dem. Ungarn er et eksempel at EU-medlemskap ikke automatisk fører til mindre nasjonalisme. Men det er ikke nok at det internasjonale samfunns høye representant Valentin Incko, EU, Europarådet, OSSE og NATO gir demonstrantene støtte i form av erklæringer slik tilfellet er nå. Disse institusjonene bør gripe muligheten som er skapt av protestene til å endre det politiske systemet som Dayton-avtalen skapte og som har kostet både innbyggerne og det internasjonale samfunnet dyrt.

«Sarajevo er utlandet … mennesker kan gå ut og demonstrere så mye de vil. Dette forplikter ikke oss i Den serbiske republikken på noen måte!», uttalte Milorad Dodik, presidenten i Srpska, en bosnisk republikk med overvekt av etniske serbere, i avisen Oslobodjenje 30. juni. Dette viser at det ikke er Kosovo som er nøkkelen til stabilitet i regionen, det er Bosnia- Hercegovina. Så lenge landet ikke blir reorganisert slik at ingen kan trekke statens helhet og eksistens i tvil, og så lenge det ikke blir én stat for alle landets innbyggere, kan vi ikke regne med stabilitet på Vest-Balkan.

Da mitt folk (og mitt folk er både serbere, kroater, bosnjaker og alle andre i Bosnia) for 20 år siden begynte å slåss, dro jeg sammen med cirka 16 000 andre flyktninger til Norge. De fleste av oss er blitt godt integrert og har lært hvordan det er leve i et fungerende demokrati. Vi kan, sammen med ulike aktører her i Norge utnytte vår nye kompetanse og skape en plattform med nødvendige møtesteder, ressurser og aktiviteter for å støtte det nye kravet om demokrati i Bosnia-Hercegovina.

Enver Djuliman

Undervisningsleder, Den norske Helsingforskomité

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Ideer