Annonse
10:24 - 15. august 2018

Faktasjekk uten logikk

Logikksjekkerne svarer Anders Brenna.

Skaper debatt: Psykologiprofessor Jordan Peterson har hevdet at dagens studenter indoktrineres av postmodernister. Foto: Carlos Osorio / Toronto Star / Getty Images
Annonse

I en kommentar til vår logikksjekk (07.08) sier Anders Brenna at «Peterson er pompøs, men ikke på viddene». Hovedinnvendingen følger i samme spor: «Problemet er ikke at Petersons «stråhen» (!) ikke finnes, men at han gjør for mye ut av dem».

La oss begynne med en kort gjengivelse av stråmannen. Peterson hevder at en betydelig andel forelesere i høyere utdanning har «made it their life’s mission to undermine Western civilization itself». For å nå dette målet misbruker de posisjonen sin: De indoktrinerer studenter med et «postmodernistisk» tankegods.

Det postmodernistiske tankegodset inkluderer, ifølge Peterson, ytterliggående oppfatninger, som at «all truth is subjective», «all sex differences are socially constructed», «one group’s morality is nothing but its attempt to exercise power over another group», og «logic itself … is merely part of the oppressive patriarchal system».

Problemet er at Peterson ikke gir oss noen grunn til å tro at dette faktisk er tilfelle. Det er hverken dokumentert at dette parodiske tankegodset er så utbredt blant foreleserne som han vil ha det til eller at studenter indoktrineres med disse oppfatningene. Det er i så måte en stråmann.

Vi ønsket å avdekke stråmannsargumentasjonen fordi Per-Willy Amundsen (Frp) støtter seg på den når han antyder at det bør kuttes i finansieringen av høyere utdanning. Vi ville også vært bekymret hvis universitetene, for eksempel, indoktrinerte studentene til å tro at logikk er «merely part of the oppressive patriarchal system» eller at «all truth is subjective».
 

Så hvorfor mener Brenna at Petersons stråmenn likevel finnes?

Brenna erkjenner at «Peterson mangler … data», men sier til gjengjeld at det finnes flere «anekdoter» som bekrefter «hva han snakker om». Han nevner «sirkuset på Evergreen State College», «avplattforming», «safes spaces» og «den ordbok-fornektende sammenlikningen av verbale ytringer og vold».

Som et ledd i innvendingen legger Brenna til: «Hadde Hjortland og Antonsen interessert seg for påstandene, burde de … ha sett til Jonathan Haidt». Han henviser til et tredelt innlegg av Sean Stevens og Jonathan Haidt, begge forelesere ved New York University, for å bøte på det tynne evidensgrunnlaget.

Det er ikke opplagt hvordan dette er relevant for argumentet vi diskuterer.

For det første dreier anekdotene seg om sanksjonering av provoserende ytringer. «Sirkus»-episoden, for eksempel, endte med at en av foreleserne fratrådte sin stilling etter press fra studentgrupper som anklaget ham for å ha uttalt seg rasistisk. Episoden illustrerer også det neste poenget, nemlig at anekdotene i første omgang omhandler studenters reaksjoner på handlinger de opplever som krenkende.

Det samme gjelder også for Stevens & Haidt. De forsøker å avdekke holdningsendringer blant «iGen college students after 2015» tilknyttet ytringsfrihet. Selv om de ikke mener at det har vært noen dramatiske endringer de siste årene konkluderer de tentativt med at:

P1: «American college students today are, on average, more willing than students of recent generations to restrict speech and speakers on campus, in pursuit of other moral and political goals, particularly inclusion».

Vi bestrider ikke at det har vært en subtil «change in speech norms», for vi diskuterer ikke P1 i det hele tatt. Selv om vi er enig med Brenna i at ytringsfrihet er av stor betydning for utdanningsinstitusjonene, så er det på siden av saken. Den sentrale påstanden i Petersons stråmannsargumentasjon handler nemlig om noe helt annet:

P2: En betydelig andel av foreleserne indoktrinerer studentene med et postmodernistisk tankegods (som at «one group’s morality is nothing but its attempt to exercise power over another group»).

Det er denne påstanden Amundsen henviser til når han advarer om at «[f]arlige mennesker fyller unge sinn med farlig sludder». Det som Brenna peker på, understøtter kanskje P1, men ikke P2. Dermed sannsynliggjør han ikke at Petersons stråmenn finnes.
 

La oss avslutningsvis klare opp en mulig misforståelse. Brenna sier at «venstresiden» er «den klart dominerende politiske kulturen innen akademia». Etter å ha lest innlegget vårt kan noen kanskje tenke at påstanden vi kritiserer er P3.

P3: En betydelig andel av foreleserne er politisk venstreorienterte.

Men det er ikke tilfelle, for vi bestrider ikke P3 heller. Poenget vårt er snarere dette: Hvis man bruker P2 for å beskrive foreleserne på venstresiden så har man gitt en villedende fremstilling. Med andre ord, man har laget en stråmann.
 

Ole Hjortland og Pål Antonsen driver Logikksjekk, en undersøkelse av argumentene i offentlig debatt.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.