Annonse
00:00 - 31. august 2018

Engelstads forherligende forfattermyte

Oktober-sjefens heroiserende syn på det å skrive kommer neppe noen til gode. Spesielt ikke forfatterne på eget forlag.

At det var? Heltedyrkingen i Oktober lokker frem de underligste utsagn fra forfattere som Karl Ove Knausgård, Kjersti A. Skomsvold og Geir Gulliksen. Kildefoto: Thomas Wågström/Oktober, Anniken C. Mohr/Oktober og Ellen Lande Gossner
Annonse

Da jeg leste Ingeri Engelstads «Noe ingen har bedt om» på kronikkplass i herværende avis 24. august, var jeg først fristet til å forsøke å glemme at Engelstad er forlagssjef i Oktober og altså ikke en hvilken som helst fersk litteraturstudent som over sommeren har gjort seg noen tanker om hvordan litteraturkritikken helst bør være. Sånt ser vi nemlig mye av: De unge pruster seg liksom opp, og med full rett, på vegne av den store og betydningsfulle litteraturen, før de (som oftest) ender med å skrive frimerkestore litteraturanmeldelser i lokalavisen i noen år – og så farvel. 

Jeg kunne derfor lett ha latt dette passere – til tross for at Engelstad nevner meg spesifikt som en av disse som åpenbart bare har «behov» for å skape «støy og debatt», «på bekostning av å si noe vektig om kunsten og litteraturen – hva den gjør med oss og hvorfor vi – og samfunnet – trenger den».

For den slags insinuasjoner lever jeg egentlig godt med, hovedsakelig fordi jeg mener at dette både tyder på sterk vrangvilje og svak leseforståelse i møte med det jeg har skrevet i løpet av de siste tyve årene – i tillegg, selvsagt, til manglende rolleforståelse fra forlagssjef Engelstads side. 

Kronikken hennes har imidlertid også et tydelig og, ja, urovekkende preg av å være skrevet ut fra en svermerisk romantisering av selve det å skrive skjønnlitteratur. Det å skrive lyrikk, romaner, noveller, dramatikk eller litterære essayer betraktes åpenbart som vesensforskjellig fra alle andre måter å skrive på, og dette synes i grunnen å gjelde uavhengig av språkevnene til den som skriver. Eller hvordan skal man ellers forstå setninger som denne i Engelstads kronikk: «Å skrive handler om å skape noe ingen har bedt om, og, vil jeg tilføye, noe som ingen vet at de vil ha.»

Så villet mystifiserende kan det altså sies. Hos meg går bullshitalarmen allerede ved den gjentatte bruken av «ingen». Det klinger hult og tomt. Her finnes det ikke lenger noe «vi» eller for den saks skyld «samfunnet». Tilbake står det ensomme, romantiske geni, som er «ingen», er «alle», og som av egen drift skaper noe ut av intet og selv setter regler for hvordan dette skal forstås. Ja, dette lyder kanskje en smule voldsomt, men så tar også Engelstad seg liksom litt i det, for mens varmluftsballongen fortsetter å stige, bestemmer hun seg i samme avsnitt for å kaste ned noe som kanskje kan hjelpe de av oss som ennå står uforstående igjen på bakken:

«All litteratur kommer fra et sted; for at den ikke skal bli hul og tom, må erfaringen klinge med. Og det kan fordre en erkjennelse eller selverkjennelse den som skriver ikke nødvendigvis er klar for eller ønsker, på tross av at den kunstnerisk sett er nødvendig.»

Hvis dette uskjønt heroiserende synet på det å skrive er et uttrykk for den rådende holdningen på forlaget Oktober – og det tror jeg faktisk at det er – så er det på sin plass å spørre om dette virkelig kan komme forfatterne til gode. Og i så fall hvordan? 

Plutselig forstår jeg hvorfor så mange av Oktobers forfattere sier de villeste ting om egen skrivning.

Basert på det jeg vet om hvordan en bok blir til i dette landet, hvor lang prosessen ofte er fra første utkast til ferdig innbundet salgsvare, og ikke minst hvor mange lesere som er involvert underveis, opplever jeg det dessuten som direkte uredelig fra forlagssjef Engelstads side å ville gi inntrykk av at det er forfatterens eget, friske hjerteblod som ender opp med å trykkes. Og er det ikke i grunnen å gjøre forfatterne en bjørnetjeneste når en forlagssjef som Engelstad fôrer dem med en forherligende forfattermyte som i verste fall leder dem ut i selvbedrag og som rent faktisk kan hende får dem til å skrive dårligere og mindre leserhenvendt enn de ellers ville ha gjort?

Og plutselig forstår jeg hvorfor så mange av Oktobers forfattere til stadighet sier de villeste ting om egen skrivning og eget litteratursyn i avisintervjuer. Det er fordi det finnes en kultur for det i forlaget. I et intervju hun nylig ga til Dagsavisen (11.08.2018), bemerket for eksempel Kjersti A. Skomsvold følgende:

«Selv opplever jeg at jo nærere forfattere klarer å komme egne tanker og følelser, desto mer vil det gjelde alle andre. Jo mer subjektiv forfatteren gjør teksten, desto mer universell blir den. Dette er dessuten noe av grunnen til at jeg fortsetter å skrive – jeg klarer aldri å komme nær nok.»

Det universelle mennesket er altså fremdeles et hvitt menneske, men nå om dagen er det en kvinne, eller til nød en hvit mann som er i svært god kontakt med følelsene sine, sånn som Karl Ove Knausgård, også han på Oktober. Og alt avhenger altså ifølge Skomsvold av hvor «subjektiv» man «gjør teksten».

Eller ta Niels Fredrik Dahl, som i et intervju med Klassekampen 13.05.2017 slo fast at: «Forfattere skriver nødvendigvis alltid om virkeligheten. Det er deres eneste oppgave og eneste mulighet [ …] men helt sikkert er det at debatten Aftenposten satte i gang om den såkalte virkelighetslitteraturen har vært forstemmende fordi den verken har handlet om virkelighet eller litteratur» (min utheving).

Eller nå nylig, da Geir Gulliksen, som lenge har vært Oktobers mest profilerte redaktør, uttalte til nettopp Aftenposten (26.07.2018) at: «Det verste som kan skje, er at bøkene mine leses som mine personlige opplevelser.»

Men det verste som kan skje, er kanskje heller at forlagene fortsetter å gi forfattere inntrykk av at de er genier, og derfor ikke behøver å ta hensyn til mennesker de utleverer i bøkene sine, og heller ikke trenger å sette seg spesielt godt inn i ting de ønsker å skrive om, eller for den saks skyld strekke seg og prøve å skrive enda bedre og skarpere og mer presist om alle de store utfordringene som møter dem i dagens verden. Det verste som kan skje er alltid at ting bare fortsetter som før. Dét trenger ingen.

 

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.