Annonse
14:28 - 08. august 2018

En unødvendig debatt

Debatten om såkalt avkolonisering av akademia er i beste fall unødvendig, og i verste fall direkte skadelig for norsk offentlighet.

Ny vår for gamle ideer: Kritikken av undertrykkelse og eksklusjon har vært inkorporert i europeisk akademia siden Karl Marx, og gjør campusradikalismen fra andre deler av verden malplassert, skriver Lars Petter Storm Torjussen. I Oxford har studenter demonstrert med krav om at en statue av Cecil Rhodes blir fjernet. Foto: Chris J Ratcliffe/Getty Images
Annonse

Det er morsomt å se på amerikansk campusradikalisme på Youtube. Fullt så morsomt er det derimot ikke hvis man i fullt alvor mener at denne aktivismen både kan og bør overføres til norske universiteter.

At det er grunnleggende uklart hva som i det hele tatt menes og hva som blir de praktiske konsekvensene av «avkolonisering», er nå én ting. Jeg skjønner for eksempel ikke at Franz Fanon og Edward Said skal trumfe Ferdinand Tönnies og Max Weber på sosiologifaget fordi Norge delvis har hatt en fot innenfor kolonialismen, eller at sistnevnte to skal reduseres på pensumlister simpelthen fordi de er «vestlige». Vi trenger imidlertid ikke oppklare denne meningsløsheten, simpelthen fordi denne debatten ikke er nødvendig å overføre til norske forhold. Det er to grunner til dette:

Den første grunnen er at det norske og det europeiske åndsliv skiller seg fra det amerikanske på et avgjørende punkt: Norge og Europa har inkorporert arven fra Karl Marx og dens forgreninger gjennom Frankfurterskolens fornufts- og vitenskapskritikk (Theodor Adorno og Max Horkheimer) og videre gjennom postrukturalisme (Michel Foucault) og dekonstruksjon (Jacques Derrida). Det er disse tradisjonene den såkalte postkoloniale tenkningen har sprunget ut av. Denne kulturkritikken har alltid hatt blikk for undertrykkelse og eksklusjon, men i motsetning til i USA, er disse perspektivene langt ifra noe cutting edge på denne siden av Atlanteren. Vi har allerede fått dette inn med morsmelken.

I deler av postkolonialistisk teori er selve ideen om at beste argument vinner en «vestlig» fordom.

Den andre grunnen til at denne debatten er unødvendig, er at akademia ikke trenger noen ytre inngripen for å være en kritisk institusjon. Selve virkemåten til det moderne forskningsuniversitet er å alltid søke nye og uvanlige perspektiver for å komme frem til sannheten. Slik sett er akademia ideelt sett en offentlighet der alle argumenter skal på bordet i et fellesskap der saken eller argumentet er det avgjørende, ikke personen som fremmer den. Akademia er derfor strengt upersonlig, meritokratisk (det er resultatene som teller) og selvkorrigerende.

I verste fall undergraver ideen om avkolonisering av akademia grunntanken om en offentlighet. Ifølge deler av postkolonialistisk teori er selve ideen om at det beste argumentet vinner en «hvit» og «vestlig» fordom. Denne posisjonen er problematisk. Ikke bare er den selvrefererende inkonsistent, siden posisjonen bare kan fastholdes gjennom argumenter, men den definerer mennesker på en veldig snever måte (du kan aldri overskride kjønnet, klassen eller etnisiteten din).

Dette er kjernen i såkalt identitetspolitikk. Identitetspolitikk går ikke bare ut på at mennesker først og fremst får sin identitet gjennom sin tilhørighet til mer eller mindre marginaliserte grupper. Identitetspolitikk innebærer nemlig at denne marginaliseringen gir disse gruppene særlige rettigheter som ikke kan kompenseres gjennom tradisjonelle demokratiske og argumentative kanaler, siden disse kanalene selv er en del av undertrykkelsen.

Hvis det i det hele tatt skal være noe nytt med denne debatten i Norge, kan jeg ikke se annet enn at man lefler med tanken om å kortslutte demokratiske kanaler og å kvotere inn perspektiver og forfattere på pensumlistene ved de ulike universiteter. Hvis så, er dette en farlig idé og en mistillitserklæring til at det finnes noe universelt menneskelig. Det er en mistillitserklæring til at vi, på tross av våre forskjellige gruppetilhørigheter, kan argumentere mot hverandre og sammen bygge et fornuftig samfunn.

Lars Petter Storm Torjussen

Førsteamanuensis i pedagogikk ved Universitetet i Bergen

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.