Annonse
10:16 - 02. september 2018

Det er vanskelig å finne noe som er mer i kapitalismens ånd enn det å utnytte gratis ressurser, skriver Evgeny Morozov

Det er vanskelig å finne noe som er mer i kapitalismens ånd enn det å utnytte gratis ressurser, skriver Evgeny Morozov.

Annonse

Utviklingen mot fremtidens digitale samfunn har, på tross av sin kompleksitet, en grunnleggende logikk. Det dreier seg hovedsakelig om en vekselvirkning mellom to motstridende modeller: den ene er data-ekstraktivisme (synet på data som en råvare som skal utvinnes), for det meste drevet frem av teknologigigantenes behov for nye datakilder, den andre er data-distributisme (hvor data betraktes som en ressurs som bør spres på flest mulig hender), som fremmes av dem som motsetter seg teknologigigantenes raskt økende dominans.

Det siste eksempelet på denne dynamikken kommer fra The Wall Street Journal, som har avdekket Facebooks forsøk på å overtale bankene til å gi fra seg kundenes data, inkludert saldoopplysninger og korttransaksjoner (Facebook sier de ikke «aktivt» forsøker å få tilgang til slike data).

Med dette initiativet ønsker Facebook å sikre seg at tjenestene deres blir brukt til å utføre så trivielle oppgaver som å kontakte bankens kundeservice eller å utføre betalinger. Og jo mer vi benytter nettstedet deres for å få tilgang til våre egne data, jo mer data samler de inn. For Facebook fører alle veier til datautvinning.

Tilhengere av data-distributisme har på den annen side ingen ideologi som forener dem. De er imidlertid samlet i sin motstand mot dagens status quo, hvor teknologiplattformene fungerer som selvoppnevnte voktere av verdens data.

Høyresidens gren av denne bevegelsen fikk en tidlig start da mange bransjer innså at de undergravde sin egen fortjeneste når de overlot dataene sine til teknologigigantene.

Løsningen deres, som fremmes av World Economic Forum i Davos og andre overentusiastiske nyliberalere, er å utvide paradigmet om privat eiendom til å gjelde personlige data, og dermed drastisk øke kostnadene ved datautvinning. En nylig utgitt 150 siders rapport fra den franske tankesmien GenerationLibre, om fordelene ved å behandle data som privat eiendom, ser for seg en data-utopi av desentraliserte markeder og fritt inngåtte kontrakter, et scenario som får Friedrich von Hayek til å fremstå som en sosialist.

Et slikt styringsforslag legger i stor grad til grunn høyresidens analyse av dagens situasjon, som de gjerne fremstiller som «digital føydalisme». Denne diagnosen springer ut fra den presise iakttagelsen at enkelte selskaper suger til seg verdifulle ressurser (det vil si data) som de betaler lite eller ingenting for. Men hvis dette er føydalisme, har kapitalismen egentlig aldri oppstått: det er vanskelig å finne en forretningspraksis som er mer i kapitalismens ånd enn det å utnytte gratis ressurser.

På samme måte er tanken om at teknologigigantene bare er en gjeng passive rentenister som snylter på det (digitale) livet til brukerne tilsvarende tvilsom; det er vanskelig å få de enorme investeringene i forskning og utvikling – Amazon, Alphabet, Facebook, Microsoft og Apple brukte nesten 71 milliarder dollar på dette bare i fjor – til å harmonere med deres angivelige renteniststatus. Teknologigigantene representerer kapitalismen på sitt beste – eller snarere sitt verste. Å si at vi befinner oss i en tilstand av «digital føydalisme» er å lengte etter en kapitalisme som aldri har eksistert.

Å si at vi befinner oss i en tilstand av «digital føydalisme» er å lengte etter en kapitalisme som aldri har eksistert.

Det finnes også en voksende venstreorientert understrøm av denne bevegelsen. Tanken om en ny tilnærming til dataeierskap – inkludert muligheten for et nasjonalt datafond – har fått et visst innpass i britiske Labour. De tyske sosialdemokratene har nylig lagt frem et enda mer ambisiøst forslag.

I en artikkel i Handelsblatt, Tysklands ledende næringslivsavis, skriver SPDs leder, Andrea Nahles, at teknologiselskapene burde tvinges til å dele dataene sine med resten av samfunnet for ikke å hindre sosiale fremskritt. I artikkelen sammenligner han teknologigigantene med de store farmasøytiske selskapene, som takket være juridiske begrensninger ikke kan beholde evigvarende monopol på å utnytte sin intellektuelle eiendom.

En rimelig posisjon, kan det virke som. Men for å være troverdig og virkningsfull må den venstreorienterte versjonen av data-distributisme overvinne et stort hinder: borgernes fallende tillit til staten som middel for å fremme deres interesser.

Å overlate mer data til institusjoner som allerede bedriver overdreven overvåkning vil ikke gjenopprette denne tilliten. Det vil dessuten alltid være fristende å bruke slike data til statlig godkjent sosial manipulering. Å gi våre eksisterende statlige institusjoner tilgang på enda mer data vil bare gi næring til konspirasjonsteorier om «den dype staten» blant ytterliggående grupper på høyresiden.

Venstresiden bør derfor ikke vike tilbake for å foreslå ambisiøse politiske reformer parallelt med sitt nye dataeierskapsregime. Det siste vil bare fungere hvis det støttes av et krav om en demokratisk revolusjon som vil forvandle den politiske kulturen sammen med den digitale økonomien.

Denne revolusjonen må åpent anerkjenne at den mest meningsfulle rammen for en radikal endring av den demokratiske politiske kulturen i dag ikke er nasjonalstaten – som mange på både venstre- og høyresiden er tilbøyelige til å tro – men snarere byen.

Byen er et symbol på kosmopolitisk utadvendthet – et kraftig tilsvar til nasjonalstatens homogenitet og selvtilstrekkelighet. I dag er den det eneste stedet hvor forestillingen om at man kan utøve meningsfull demokratisk kontroll over sitt eget liv, uansett hvor trivielt problemet måtte være, fremdeles er levedyktig.

Byen er også av sentral betydning for hvordan digital teknologi griper inn i livene våre, enten det gjelder transport, matdistribusjon, boliger eller energibruk. At byen også er hovedmål for teknologigigantene er ingen tilfeldighet: Hvis disse selskapene lykkes i å kontrollere byenes infrastruktur, behøver de ikke bekymre seg for så mye annet.

Den virkelige utfordringen for venstresiden er derfor å distribuere makt, ikke bare data. Den må mobilisere nasjonalstaten for å gjøre byene til arnesteder for en ny, radikal form for demokrati, som vil bruke sosialisert datautvinning og kunstig intelligens for å tjene borgernes interesser. Uten en slik vektlegging av en radikal styrkning av borgernes selvbestemmelse, vil data-distributismen bare tjene skrullinger på ytre høyre.

Teksten er oversatt av Marius Middelthon

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.