Annonse
09:37 - 01. september 2018

Det beste med dobbeltmoral er at du alltid har en i reserve, skriver Espen Thoresen

Det beste med dobbeltmoral er at du alltid har en i reserve, skriver Espen Thoresen.

Det er lenge siden forsidene til Dagbladet og VG var relevante, skriver Espen Thoresen. Faksimile fra Dabladet lørdag 25.08.18 og diverse nettsaker fra vg.no og dagbladet.no 30.08.18 . .
Annonse

Moren min sa en gang at hennes oppgave var å lære meg forskjell mellom rett og galt. Hvis det virket provoserende at hun satte grenser, fikk det stå sin prøve. Foreldre som behandler barna som venner, har misforstått rollen, fortalte hun. En venn kan snakke deg etter munnen, men om hun skulle gjort det samme med meg, ville jeg mistet respekten og dermed ville løpet vært kjørt.

Oppdragerrollen til moren min var de nære ting mens avisenes ansvar var de fjerne, og det var helt greit. Ja, mer enn det, det var supert. Hver lørdag gledet jeg meg til den smellfeite helgeutgaven til Dagbladet med lange artikler om ting jeg ikke visste at jeg burde vite. Alt i alt en velfungerende pakkeløsning som sørget for å sluse ut stadig nye generasjoner med opplyste mennesker.

Men dæng, det har passert mye vann under broen siden den gang.

Noen som husker den fjerde statsmakt som ikke bare var der for å underholde, men også for å varsle om dårlige nyheter? Ikke det, nei. Hva skjedde med journalistene da avisene av uante årsaker bestemte seg for slutte å ta betalt? Hvis takeaway-budet hadde gjort det samme, ville du luktet ugler i mosen, for alle vet at det ikke finnes noe som heter gratis lunsj.

Jeg husker oppdagelsen av internett da vi jobbet i Petre. Vi var fem kompiser som sto foran en åpenbaring. Dette var ikke bare gratis lunsj, det var også frokost og middag og søkemotoren het fan tørke Yahoo! Rett foran øyene våre lå det en verden av muligheter. Men folk blir ikke smartere av utvidet tilbud, det er bare mer dumskap å velge mellom, og kort etter hadde vi funnet røntgenbilder fra Boston Hospital som viste hva folk hadde hatt i stjerten.

Men perverterte røntgenbilder gjør neppe særlig skade. Ikke nettporno heller med mindre du er aktivist eller sosionom. Det er ikke der problemet ligger.

Hørt om flertallsdiktatur? I liten målestokk betyr det bare at du må se røntgenbilder av hjulvisp i en endetarm fra et sykehus i Boston fordi tre av fem mente dette kunne være nyttig. I stor målestokk innebærer det at viktige nyheter drukner i et hav av nonsens fordi avisenes algo-føkkings-ritmer dytter frem sakene med flest klikk. Det er lenge siden forsidene til Dagbladet og VG var relevante. Mens verden er i ferd med å revne i et format som snart får Watergate til å fremstå som en parentes, mener Dagbladet og VG på en tilfeldig valgt dag (25.08) at dagens mest vesentlige hendelser er Dorthe Skappels oppgjør med skjønnhetsjaget og 19 råd for god søvn.

Uttrykket krigstyper kommer fra The Times som laget en egen bokstavstørrelse for å deklarere at første verdenskrig var i gang. Etter at krigen var over fikk krigstypene hvile i settekassa inntil andre verdenskrig var en realitet, men i dag kan de brukes til å fortelle om Eli Ryggs liv etter hjerteinfarktet.

Uttrykket krigstyper kommer fra The Times som laget en egen bokstavstørrelse for å deklarere at første verdenskrig var i gang.

Og mens vi er inne på løssalgsaviser: Hvordan endte vi opp med at den fjerde statsmakt oppfører seg som meningsløse etterplaprere? Kanskje fordi avisfolk under papiralderen måtte vente til langt ut på ettermiddagen før de kunne måle graden av suksess, mens de nå kan sitte med fingeren på pulsen og telle klikkene på direkten. Fint for dem, men dårlig for oss.

I et par år var jeg en del av kronikkstallen til en norsk hovedstadsavis. Dette kunne vært stas om det ikke var for at lønna ble beregnet etter antall klikk. Tenk over det: Du får altså ikke betalt etter hvor mye arbeid som ligger bak, men hvor mange som gidder å lese. Det er altså ikke lenger redaktørene, men flertallsdiktaturet som bestemmer hva det lønner seg å skrive om. Dette er et lysende eksempel på hva som skjer når avisene har sluttet å gå foran som opplysere, men i stedet går bakerst. Nyheter blir ikke vurdert ut fra hva som er viktig, men hva folk flest (sic.) vil ha. Redaktøransvar var tidligere en hedersbetegnelse for den frie presse, men konsekvensen av eiernes krav om inntjening er at redaktørene er blitt erstattet av tallknusere på evig jakt etter nye klikkhorer i et flertallsdiktatur.

Så kan man spørre: Hva er konsekvensen av at den fjerde statsmakt har sagt fra seg ansvaret og solgt sjela til mammon?

I det globale desinformasjonssamfunnet står slagene ved flere fronter. Det er lenge siden Trump erklærte CNN som hovedfiende, men BBC, NTB og NRK er samme ulla. De som står for balanserte nyheter er Fox tv, Sean Hannity, Alex Jones og en hær av borderliners med egne nettsider.

Slaget står mellom mainstream-mediene, (fake news i det trumpske verdensbildet) og motstanderen alt-right. Kamparenaen heter Twitter og Facebook, og for tiden er det alt-right og Sosiale medier som har fått et nakketak. Gørra flyter, men ingen vil ta opprydningsansvaret. Dermed har vi det gående. Presumptivt oppegående mennesker tror plutselig at Paul McCartney døde da han var 23 – de har sett en «dokumentar» på Youtube. Du må argumentere mot at CIA har kolonier på Mars og at månelandingen ble regissert av Stanley Kubrick. For få år tilbake ville slike påstander havnet på hylla under pølsevev, men nå for tiden er vi tvunget til å forholde oss til hva et hvilket som helst klutehode legger ut av komprimert sprøyt.

Det rare er at blant dem som tar alt-rights propaganda for god fisk her hjemme, finner man aktører som tidligere befant seg ytterst til venstre. Blant disse er det ikke lenger republikanerne som er fienden, men for eksempel Hillary Clinton – selveste dronningen av falske nyheter.

Den gamle AKP-ml-ideologen Pål Steigan har laget en nynorsk versjon av det amerikanske begrepet deep state – djupstaten. På sin blogg veksler han mellom fordømmelse og beundring av den amerikanske presidenten med en retorikk som til forveksling er lik Trumps. I Pål Steigans verden er ikke Trump uforutsigelig, men han eh, praktiserer uregelmessig forsterkning. Pål Steigan har alltid likt diktatorer, men da hans gamle helter enten er døde eller avsatt er han pragmatisk nok til å skifte fra ytterste venstre til ytterste høyre.

Men Steigan er ikke alene. I dette segmentet av bizzaro-venstre har han med seg en broket forsamling av artister, kulturarbeidere, tv-trimmere og new-agere. Steigan.no er blitt en trygg havn for konspihoder med mainstream-mediene som felles fiende. Som Kari Jaquesson skrev på sin Facebook-vegg: «Hva kommer det av at IS som liksom skal være så ekstreme islamister og liksom vil legge hele Europa under ikke angriper Israel»

Den tidligere trimdronningen og nå politiske analytikeren henter også sine påstander fra grumsete nettsider som hevder at Israel drepte Kennedy-brødrene

Men her er mye å ta av. Hun hevder også at mainstream porn er årsaken til at kvinner ønsker kjønnsskifte, og at de hvite hjelmene, en syrisk hjelpeorganisasjon som er blitt nominert til Nobels fredspris, egentlig er en fløy av al-Qaida. Og mens resten av verden fikk bakoversveis av Trumps innsettelsestale, beskrev Jaquesson den som en «meget bra og verdig tale».

At en Ottar-aktivist omfavner en fyr som oppfører seg som innkaster på et horehus kan for mange virke merksnodig, men i Steigan.no sitt parallelle univers er dette grei skuring. Ganske skummelt, og om det ikke var for Henning Bergs ukjente handicap, kunne det vært plass til omtale i VG.

Den såkalte religionsforskeren Hanne Nabintu Herland er en annen som forvalter det samme tankegodset. Herland drifter en blogg med den selvhøytidelige tittelen The Herland Report og her skriver hun ting som:

«Mye av det han (Trump) står for, er klassisk venstresidetenkning – å ta oppgjøret med arrogante eliter og sørge for at folket blir hørt. At norske medier likevel er så usedvanlig ensidig og kun videreformidler hets og vrangforestillinger av mye av det som Trump står for, illustrerer godt hvor elitistiske våre egne medie-samfunnsinstitusjoner er blitt.»

Herland mener altså at Trump er en klassisk venstremann. Jaquesson mener han er en statsmann og Steigan fremstiller han som en smart strateg som skal redde oss fra djupstaten. La dem holde på, kan du kanskje tenke. Selv paranoide kan være forfulgt, men bak seg har de en stadig voksende flokk av glefsende konspiratorikere. Du kan si hva du vil om ekkokamre, men det er god akustikk.

Kommersiell tv har også sitt å bale med. Her heter gullstandarden rating, men den går ut på det samme. Kvalitet er å anse som folklore, tidens melodi er kvantitet. For mye er ikke nok, og om det er brød og sirkus folk vil ha, skal de betterdø få det. Ingen synes det er merkelig at programledere i ettersittende kjole snakker bekymret om farlig utseendefokus før de introduserer en værdame med silikonbryster, for i morgen er sola endelig tilbake!

Det beste med dobbeltmoral er at du alltid har en i reserve.

Det er når rating er Gud og klikkhorer den hellige ånd at det begynner å bli farlig. Kroppshysteri er ille, men om meningshysterikere får fortsette uforstyrret er vi i langt større trøbbel.

Hva er så konsekvensene av at redaktører er byttet mot klikkhorekunder? En av dem er at mange nå anser Pål Steigan for være en sylskarp analytiker. Noen som husker hvordan det gikk forrige gang? Hvis ikke er det på tide å minne om at dette er samme mann som på syttitallet forledet tusenvis av unge til å tro at Mao, Pol Pot og Enver Hoxha var trivelige gutter. Men nå er Steigan tilbake i ny innpakning. Denne gang som Trump-forsvarer og kapitalist med utested på Grünerløkka. Islenderen er byttet mot flamboyant hatt og semsket skinnjakke. Same shit; new wrapping. Men sorry, klær skaper ikke folk. De egner seg langt bedre til å skjule en tulling. Men det skal han ha; Steigan skrev en nydelig nekrolog til Pol Pot.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.