Annonse
09:22 - 07. september 2018

Denne gangen er det annerledes

Ti år etter finanskrisen begynner økonomifaget endelig å lage modeller som skal gjøre en bedre jobb med å forutse neste krise. Men fortsatt står modellene i veien for økonomers evne til å bidra i verden.

Hva glapp? Finanskrisen fikk både finansfolk på Manhattan og økonomer i sentralbanker og universiteter i verden for øvrig til å stille seg spørsmålet: «Var det noe vi ikke så?» Foto: Aapo Huhta. Fra serien Block (2014-2015)
Annonse

Første gang jeg hørte en økonom si at alt kunne gå til helvete, var under samfunnsøkonomenes valutaseminar på Sanderstølen hotell vinteren 2006 – og det var bare så vidt. Jeg hadde forsovet meg til fellesbussen fra Oslo. Og fått en rutebuss som gikk i samme retning. Så startet en dans med rutetabellene i Valdres, der skolebussjåførene ringte hverandre for å gi meg haik så langt som mulig. Siste stubben gikk i drosje. Og jeg rakk akkurat frem til å høre en si at nå skulle han forklare hvorfor han så så mye mørkere på fremtiden enn alle andre. Så tegnet han opp et scenario der boligprisveksten i USA stopper opp og utløser en verdensomspennende nedtur. Det var nifst, men ikke uhørt, boligprisfall avler krise hos amerikanske byggmestere, nedtur i USA avler nedtur i resten av verden. Fortsatt var det nyoppdagede nettverket av vennlige skolebussjåfører dagens virkelige nyhet for meg. De som helt uten kompensasjon tok en omvei for å hjelpe en fremmed. Ifølge standard økonomisk teori skulle de ikke eksistere. Men her var de. Hva mer var det de økonomiske modellene som skulle hjelpe oss å se fremtiden, ikke rommet? Jeg kan ikke skryte på meg å ha stilt det spørsmålet da. Jeg lurte på om jeg rakk en skitur før seminarfesten begynte.

15. september 2008 gikk den amerikanske investeringsbanken Lehman Brothers konkurs. Panikken spredte seg. Investorer flest solgte aksjer og private gjeldspapirer og kjøpte amerikanske og tyske statsobligasjoner. Krisen forplantet seg fra finansmarkedene til annet næringsliv, som mistet både kreditt og kunder. (I Morgenbladet kuttet vi ut julebordet og skjøv slik krisen videre til restaurantbransjen). Nedturen forverret økonomien i land som alt hadde høy statsgjeld. I kjølvannet av krisen fikk du sparepolitikk i Storbritannia og gjeldskrise i Hellas, Irland, Spania, Portugal og Italia. I Hellas nådde ungdomsledigheten sinnssyke 58 prosent. Det virker underlig å minne om det her, hvor vi var beskyttet av oljefondet, men i Europa og USA ble finanskrisen den dypeste økonomiske nedturen siden depresjonen på 1930-tallet.

Så det er flaut å innrømme, men krisen vekket også en viss forventning i meg. For økonomifagets modell av seg selv sier at når økonomer mislykkes grundig nok i å forutsi og forstå en dyp krise, da blir det paradigmeskifte. Nye tenkere og nye teorier tar makten. Da børskrakket på Wall Street i 1929 endte i verdensomspennende økonomisk depresjon, forkastet den britiske økonomen John Maynard Keynes sin tids økonomiske teori og erstattet den med sin egen General Theory of Employment, Interest and Money. Da keynesianerne slet med å finne veien ut av stigende arbeidsledighet og inflasjon på 1970-tallet, ble Milton Friedman den nye guruen. Skulle denne gangen være annerledes?

 Jeg skulle endelig få være til stede ved et paradigmeskifte. Jeg var ikke i tvil om at det trengtes, i utkanten av faget hadde kritikken lenge gått om at økonomifaget ikke tok nok hensyn til mennesket slik vi opplevde det i virkeligheten, som de vennlige bussjåførene i Valdres. Krisen, håpet jeg, ville tvinge frem selvransakelse og forandring.

Modelltenkning

En økonomisk modell består av ligninger som forteller hvordan ting henger sammen: Veksten avhenger blant annet av etterspørselen fra forbrukerne, etterspørselen avhenger igjen av den inntekten de har til rådighet, inntekten av skattenivået. Så spør økonomen seg: Hvor mye påvirker et skattekutt etterspørselen?

Grovt sagt finnes det to måter å bestemme slike ting på: Du kan se på historien og regne ut hvor mye forbruket har pleid å øke per krone i skattelette. Eller utlede sammenhengen fra en teori om hvordan fornuftige nyttemaksimerende mennesker vil reagere på et skattekutt.

Det er ikke riktig at ingen konvensjonelle økonomer advarte mot den økonomiske krisen. Professorene Robert Shiller og Georg Akerlof bekymret seg for en global boligboble. Pengefondets (IMF) unge, fremfuse sjeføkonom Raghuram Rajan advarte også: Handelen med gjeldspapirer banker imellom bidro ikke til å spre den økonomiske risikoen tynt og trygt utover slik teorien lovet, men førte til at den i skjul vokste seg stor og uhåndterlig. Men det er riktig at disse varslerne var i mindretall. Og at de økonomiske modellene og viktige institusjoner som Pengefondet feilet i å fange opp den store risikoen, enn si advare mot den totale nedsmeltingen av verdens finansmarkeder, som et helt vanlig krakk i den mest spekulative delen av USA boligmarked skulle føre til.

Den rådende økonomiske teorien beroliget tvert imot med at folk (også slike folk som eide aksjer i investeringsbankene) ville ivareta interessene sine og ikke la bankene låne mer enn sunt var. Teorien ble et argument for mindre regulering og mer riskotaking i finansmarkedene. Ja, i modellen den britiske sentralbanken Bank of England brukte, kunne ikke finanskriser forekomme. Så sterke var kreftene som trakk økonomien mot likevekt og trivelig vekst.

Det er klart, en økonomisk modell skal forenkle: plukke ut det viktigste og analysere det. Utfordringen er å ikke forenkle for mye. Når alle arbeidstagere er like og økonomien alltid søker mot likevekt, slik standardmodellene har forutsatt, får du hverken massearbeidsledighet i Detroit eller finanskriser.

Mens bedriftsøkonomene regnet på sluttpakker og refinansiering, gransket samfunnsøkonomene seg selv: Gamle pensumhelter som Olivier Blanchard, Paul Krugman og Joseph Stiglitz angrep de rådende økonomiske modellene. Georg Akerlof kritiserte topptidsskrifter for foretrekke dem som holdt seg innenfor det rådende paradigmet, selv etter at dette hadde feilet slik i møte med virkeligheten.

På universitetene sprang studentbevegelsen Rethinking Economics opp. De ville lære mindre om matematiske modeller og mer om hvordan verden rundt setter rammen for markedene (et eksempel på slike rammer: Tenk her forskjellen på privatisering av et statsselskap i Norge under Jens Stoltenberg og i Russland under Boris Jeltsin. (Er du en norsk samfunnsøkonom, ikke tenk for mye på Jens Stoltenberg, da blir du bare fylt av lengsel og lede)).

Men debatten bar preg av at de som lenge hadde vært kritiske til dagens system, nå kunne si «hva var det jeg sa». Ta Ann Pettifor. En ikke helt konvensjonell økonom, som krediteres med ha advart mot finanskrisen. I vår holdt hun foredrag ved London School of Economiscs. «Hvordan kan kapitalen igjen bli tjener og ikke herre over økonomien?» Akkurat det samme skrev hun i en artikkel fra 2003. Men et paradigmeskifte krever noen som skifter side. I det minste en tidligere dissident som vinner nytt gjennomslag blant neste generasjon økonomer, slik som Milton Friedman på 1970-tallet.

This time is different (2009) er navnet på Carmen Reinhart og Kenneth Rogoffs innflytleslesrike bok om finanskrisen. Tittelen kan beskrive syken som rammet verdens politikere, banksjefer og børsspekulanter i tiden før finanskrisen. Troen på at denne gangen er veksten så solid, finansmarkedene så sofistikerte, risikoen så godt spredt og bølgebruset så forførende at både vanlige folk og Wall Streets banker kan håndtere langt mer gjeld enn før. Men i årene etter krisen så tittelen også ut til å stemme stadig bedre på økonomifaget selv. For det forventede paradigmeskiftet uteble både i teorien og i praksis. Både Keynes og Friedman hadde den egenskapen at deres revolusjon av økonomisk teori fikk virkning langt utover politikken til sentralbanken og Finansdepartementet. Keynesianismen innvarslet en tid med sterk tro på statlig innblanding i alt fra strømpriser til seksualundervisning; likeledes gjaldt Friedmans budskap om at staten skulle holde fingrene av fatet langt mer enn pengepolitikken. Men snart ti år etter finanskrisen har økonomene stort sett fortsatt nok å gjøre med å diskutere med seg selv.

Og de anvendte økonomiske modellene var som før. Bank of England brukte fortsatt modellen der finanskriser ikke kunne oppstå, fortalte den britiske økonomiprofessoren John Muellbauer da han holdt seminar i Oslo sist sommer. Samtidig endevendte den faktiske krisen politikken: Tea Party og Occupy Wall Street i USA, Syriza i Hellas, Podemos i Spania, Leave-kampanjen i Storbritannia, Bernie Sanders og Donald Trump i USA er alle barn, eller i det minste stebarn, av de økonomiske krisene som fulgte finanskrisen.

I Norge nådde fagdebatten offentligheten i 2017, da Statistisk sentralbyrås sjef Christine Meyer forsøkte å omorganisere forskningsavdelingen i byrået. Hun satte ned et internt utvalg som foreslo å bytte ut byråets gamle modeller, som var bygget på historiske sammenhenger, med de mer teoribaserte DSGE-modellene som har dominert den internasjonale forskningen de siste tiårene.

Kritikerne av de gamle modellene mente de var milelangt fra forskningsfronten og dessuten overså den sentrale faglige innsikten at når de politiske rammebetingelsene endrer seg, har vi ingen garanti for at sammenhengene utledet fra fortidens data fortsatt gjelder. Byråets forskere slo tilbake med at de moderne DSGE-modellene hadde feilet i å advare mot finanskrisen, eurokrisen og den dype nedturen som sparepolitikken i Europa utløste. Og jeg fulgte powerpoint-presentasjonene deres og nikket og nikket, til jeg var i ferd med å nikke meg selv i søvn, for begge sider var like overbevisende i sin kritikk av motparten. Men på siste side i powerpointen, der ens egne løsninger skulle presenteres, var det vagt og tynt og generelt.

Når jeg selv fikk sjansen til å si noe, gikk det forresten ikke bedre: I en paneldebatt i regi av Økonomisk institutt på Blindern endte jeg raskt med å sitere en marginal feministisk økonom og snakket om at faget ikke klarer å fange verdien av miljø og omsorg. Men da jeg litt senere satt i en paneldebatt i regi av det fagkritiske studentnettverket Rethinking Economics på Norges Miljø- og Biovitenskaplige Universitetet på Ås, endte jeg sannelig med å forsvare undervisningen hos «mainstream-økonomene på Blindern. I møte med de kritiske studentene ble jeg i tvil. Ønsket jeg meg virkelig noe paradigmeskifte?

Mye av diskusjonen etter finanskrisen handler om menneskesynet bak de økonomiske modellene. De rådende modellene antar typisk at vi bare er opptatt av å maksimere eget forbruk og handler kaldt og kalkulerende for å oppnå dette.

Men adferdsøkonomien hadde gjennom tiår med eksperimenter vist at vi ikke var så enkle: Vi var hevngjerrige og sjalu, iblant ufornuftige, iblant kortsiktige, iblant tilbøyelige til panikk. Vi bryr oss ikke bare om å maksimere eget forbruk, men verdsetter alt fra omsorg og kollegaer til blåhval og moral.

Vi bryr oss ikke bare om å maksimere eget forbruk, men verdsetter alt fra omsorg og kollegaer til blåhval og moral.

Velkommen inn, hjelpsomme bussjåfører og sjalu kollegaer og late aksjonærer, alle dere som ikke passer inn i de rådende modellene! Men hvis denne innsikten skal brukes til å bygge nye modeller som kan spå neste finanskrise, må en si hvilke psykologiske mekanismer som er viktige i ulike sammenhenger. Kritikerne må bygge sine egne makroøkonomiske modeller. Og risikere at modellene feiler både mot data og mot de høye standardene for konsistens, samfunnsinnsikt og virkelighetsnærhet de har satt i kritikken av dagens modeller.

Var det noen som orket å ta den jobben?

For drøyt år siden inviterte David Vines og Samuel Wills kremen av både kritikere og forsvarere av dagens modeller til prosjektet Rebuilding Macroeconomic Theory. I stedet for å la professorene trave inn i solnedgangen på sine kjepphester, måtte de møtes for å lese og diskutere hverandres artikkelutkast.

Resultatet av arbeidet dumpet ned i innboksen min denne vinteren i form av et spesialnummer av tidsskriftet Oxford Review of Economic Policy: «Finanskrisen ledet til en krise i økonomifaget. Behovet for endring er like stort som i 1930-årene da den store depresjonen fikk Keynes til å skrive General Theory», skrev Wills og Vines. Så gikk de over til å skissere hvordan fremtidens økonomiske modeller skal skille seg fra dagens: De må legge vekt på finansnæringens og gjeldens rolle i økonomien. Og de behagelige antagelsene om rasjonelle forventninger og at alle konsumenter er like, må skrotes der de ikke stemmer med virkeligheten. I motsetning til de frustrerende powerpointene, stopper ikke Wills og Vines med denne punktlisten, men går grundig gjennom hvordan en kan ta utgangspunkt i eksisterende modeller og hvor en må starte på nytt.

Også blant praktikerne skrives ligningene på nytt nå. Både Den europeiske sentralbanken og den svenske har flikket på modellene sine de siste årene. Og i Statistisk sentralbyrå, i skyggen av de store trærne på æreskirkegården Vestre Gravlund, sitter tre av Finansdepartementets økonomer og snekrer en ny økonomisk modell som kan å forklare, forutsi og styre den økonomiske utviklingen i Norge.

I starten av desember 2017 presenterte Finansdepartementets Kristine Høegh-Omdal dette arbeidet for Departementets rådgivende utvalg for modell og metodespørsmål. Hun fortalte at de planla å ta utgangspunkt i nettopp en omstridt DSGE-modell. Til stede på akkurat dette møtet var Olivier Blanchard, en premissleverandør i den internasjonale debatten. Han anbefalte å heller lage små modeller for ulike sider av økonomien: En for forbruk, en for kapitalmarkedet, og så sette dem sammen «i et DSGE-rammeverk».

Høegh-Omdal sa, ifølge referatet, at det var et nyttig innspill. Og så inntraff et vakkert øyeblikk. For SSBs Ådne Cappelen, en viktig kritiker av DSGE-modellen da bråket sto på som verst i SSB, tilbød sine tjenester: SSB hadde tall som kunne brukes til å lage en bedre modell for husholdningene. Og i den faglige iveren etter å utnytte disse tallene virker det som hele den betente modellstriden fordufter fra referatet. For å si det med Jens Stoltenberg (Finansdepartementets evige statssekretær). Det vakreste ordet i det norske språket er «kompromiss».

Kanskje er det slik det blir annerledes denne gangen, at det er kompromiss og ikke paradigmeskifte som blir resultatet av den faglige selvransakelsen som fulgte finanskrisen?

Uansett, et slikt kompromiss kan ikke begrense seg til å flikke på de gamle modellene og eller bygge nye.

For det er lett å glemme at noen av de forskningsbidragene som har hatt størst gjennomslag i offentligheten de siste årene, ikke benytter seg av modeller med nyttemaksimerende individer i det hele tatt.

Thomas Pikettys, Emmanuel Saez’, og Anthony Atkinsons dokumentasjoner av hvordan fordelingen av inntekter og formue har endret seg i løpet av det 20. århundre er ikke avhengig av noen teori om rasjonelle aktører.

Det er heller ikke Janet Curriers studier av hvordan barn av mødre med dårlig råd er mer utsatt for forurensning i fosterlivet, noe som igjen øker risikoen for dårligere helse og læringsevne senere i livet. Men funnene åpner likevel store filosofiske rom om arv og miljø, fordelingspolitikk og personlig ansvar for den som vil gripe muligheten.

Et annet eksempel på økonomi hinsides modelldebatten er Gordon Hanson, David Dorn og David Autors artikkel «The China Syndrome». Den er blant de mest siterte fagartiklene de siste årene. Konklusjonen, at konkurranse fra Kina førte til at jobber forsvant i USA, har også fått stor politisk oppmerksomhet. Siden alt dette hviler tungt på statistikk, er det forresten merkelig at SSBs rolle i dette ikke ble sett på som viktigere av Statistikklovutvalget. Hvilken rolle skal slik forskning spille i faget fremover?

På sitt beste er samfunnsøkonomi også en metode som kan hjelpe oss å se flere muligheter.

Og siden økonomifaget dypest sett forsøker å hjelpe oss å tolke hva som skjer i samfunnet rundt oss, er dette spørsmål som angår langt flere enn økonomene selv. Det er bakgrunnen for at Morgenbladet har invitert seks norske økonomer til å skrive sine tanker om hvor faget er på vei. Oppgaven var åpen: «Økonomifaget ti år etter finanskrisen. Skriv der du føler det brenner». Essayene publiseres på morgenbladets nettsider neste uke.

Da ekspedisjonssjef i Finansdepartementet, Amund Holmsen, skulle forklare for Modellutvalget hvorfor departementet trenger en ny modell, sa han blant annet «for å kunne begrunne at det noen ganger er nødvendig å holde igjen i finanspolitikken – også for en stat med en ikke ubetydelig netto finansformue». Å, finansdepartement! Alt dere går igjennom for å holde oljepengene unna politikerne!

Holmsen har jo rett, økonomenes rolle er gjerne å si nei. Men på sitt beste er samfunnsøkonomi også en metode som kan hjelpe oss å se flere muligheter. Vise hvordan mange kan komme bedre ut med en annen måte å organisere samfunnet på. Det var med utgangspunkt i økonomifaget John Maynard Keynes lanserte motkonjunkturpolitikken på 1930-tallet og nye regler for verdensøkonomien i det som ble kjent som Bretton Woods-regimet etter andre verdenskrig. Det er selvsagt litt skummelt. Ved å være visjonære taper en også noe av den enkle autoriteten som ligger i posisjonen som snusfornuftig nei-menneske og forvaltere av teorier om hva som driver menneskene, og derfor lar oss kjenne fremtiden.

Skitt au, sier jeg. Den autoriteten gikk sannsynligvis uansett tapt den mandagen i oktober for ti år siden, da Lehman Brothers styrtet verden ut i finanskrise og påfølgende statsgjeldskrise som fagets ledende hjerner og institusjoner hadde mislyktes i å advare mot, og overlot til juristen Barack Obama, fysikeren Angela Merkel, amerikanske skattebetalere, greske pensjonister og en haug med brått arbeidsledige mennesker verden over å plukke opp regningen.


Hva vi kan lære av finanskrisen:

Morgenbladet har invitert norske økonomer til å skrive sine tanker om hva vi burde lære av finanskrisen, svarene blir publisert på morgenbladet.no.

10. september: Ebba Boye, leder Rethinking Economics Norge.

11. september: Torfinn Harding, professor ved NHH og Magne Mogstad, professor ved University of Chicago og medredaktør for Journal of Political Economy.

12. september: Karine Nyborg, professor ved Universitetet i Oslo.

13. september: Lars Peder Nordbakken økonom i Civita.

14. september: Kalle Moene, professor ved Universitetet i Oslo, leder for Esop – Senter for studier av likhet, sosial organisering og økonomisk utvikling. 
(Moenes analyse kommer også i papirutgaven samme dag).

Morgenbladets podkast markerer tiårsdagen for finanskrisen med tam, tysk sitronøl 11. september.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.