Annonse
00:00 - 27. juli 2018

Vi er alle formet av flyktningkriser

Sett fra Norge kan man få inntrykk av at flyktningkrisen i Middelhavet er et historisk unikt fenomen. Hvorfor vet vi så lite om flyktningkriser i forhistorien?

Fluktens spor: Tusenvis av redningsvester ble liggende igjen på den greske øya Lesvos etter den store flyktningestrømmen i 2015. Foto: Alkis Konstantinidis / Reuters / NTB scanpix
Annonse

Som arkeolog har jeg sjeldent skriftlige kilder å basere forskningen min på. Jeg er derfor opptatt av ting, og særlig hvordan folk har kvittet seg med ting opp gjennom tidene. Søppel og fraflyttede bygninger er ofte det arkeologer finner, og slike ting sier mye om folk og om samfunn.

Under flyktningkrisen i Middelhavet har det vært vanskelig ikke å legge merke til de symbolske tingene. Et kjent eksempel er de oransje redningsvestene. I 2015 var nærmere 500 000 flyktninger og migranter innom den greske øya Lesvos. Frivillige organisasjoner jobbet kontinuerlig med renhold på nordsiden av Lesvos, men det var én ting de bevisst lot ligge igjen, nemlig redningsvestene.

Symbolikken ved dyngene av redningsvester var umulig å overse, og høsten 2016 florerte nyhetene om «the life jacket graveyard» på Lesvos. Konseptet ble siden gjenreist utenfor Westminster Palace i London, hvor 2500 redningsvester ble lagt ut til skue. Men er flyktningkrisen et historisk unikt fenomen? Kikker man i bøker om forhistoriske samfunn finner man pent lite informasjon om flyktninger og flyktningkriser før i tiden. Hvorfor er det slik?

Det er paradoksalt, for mye historisk forskning handler jo nettopp om folkevandringer og ekspanderende riker og kongedømmer. De er kanskje ikke klar over det selv, men mange arkeologer er eksperter på prosesser som har ført til spredning av frykt og undertrykkelse i forhistorien. Noen vil nok kalle det en forutinntatt historie, eller «biased history». Men faktum er at ikke alle mennesker har etterlatt like tydelige spor for arkeologer å finne. De som opp gjennom historien ekspanderte territoriene sine og vant kriger har nemlig vist seg langt enklere å oppdage enn dem som tapte og eventuelt måtte legge på flukt.

De røde trådene etter undertrykkelse i forhistorien er mange men vanskelige å følge, og som fagperson må man ofte forsøke å lese mellom linjene. Spredningen av jordbruk og fehold til Europa for om lag 8000 år siden er én slik rød tråd. Arkeologer har lenge vært klar over at jordbruket ikke spredde seg fra person til person. Det eldste jordbruket i Norge kan altså ikke spores gjennom en lang rekke av naboer fra Østfold til Tyrkia. Mennesker, kan deg se ut som, spredde simpelthen ikke verdifull teknologi på denne måten.

Sporene etter de første jordbrukerne på kontinentet viser ikke et åpent samfunn. Tvert imot, de barrikaderte seg i innhegnede landsbyer, og de flyttet med plutselige byks. Flyttemønsteret kalles gjerne «leapfrogging», fordi det minner om hoppene til en frosk. Man vet lite om hvordan disse jordbrukerne forholdt seg til sine nye naboer, til de innfødte jegerne og sankerne. Men vi vet at vold var en integrert del av samhandlingen innenfor landsbyveggene.

Herxheim er navnet på én slik landsby i dagens Tyskland. Der har arkeologer funnet flere hundre skjeletter deponert i store groper. Mange individer er kun kjent gjennom skallefragmenter. Forskere som har studert skjelettene fra Herxheim mener de stammer fra medlemmer av jordbruksgruppene, ikke de innfødte jeger-sankerne. Skallene er altså et tydelig bevis på et voldelig samfunn. Hva som hendte med jeger-sankerne utenfor landsbyveggene vet vi langt mindre om. Trolig ble de drevet på flukt, men de fysiske sporene kjenner vi ikke til.

Grensen mellom bøndene i Nord-Tyskland og jeger-sankerne lenger nord ble opprettholdt i flere århundrer. For om lag 6000 år siden inntraff en brå endring. Da spredte jordbruket seg til Danmark og Sør-Sverige. Til forskjell fra de lokale jeger-sankerne bar jordbrukerne stridsøkser av stein, og krigerne fikk egne begravelser. Gravritualene til dette samfunnet vitner om et forhold til døden som er sterkt avvikende fra i dag.

Jordbrukerne bygget etter hvert fellesgraver, små «hus» av tre eller stein som ble gjenbrukt gjennom generasjoner. I fellesgravene har knokler og hodeskaller akkumulert over tid. I én slik grav på den danske øya Langeland fant arkeologer to individer i en grop i gulvet. Skjelettene så ut til å være komplette, helt til de oppdaget at det ene lårbenet lå plassert feil vei. Kroppene er altså sannsynligvis blitt forsøkt «rekonstruert» av gravleggerne i steinalderen, men så bommet de på én detalj.

Nye studier av forhistorisk DNA viser nå at ingen blant dagens skandinaver er i slekt med de siste jeger-sankerne fra steinalderen. Akkurat hva som hendte vet vi hittil lite om, men at det til slutt var jordbrukere som «vant» landområdene er i hvert fall sikkert. De eldste sporene etter kollektiv vold i Norge er fra bronsealderen. I 1967 oppdaget arkeologer en stor samling ben på Sund i Inderøy. Knoklene viste seg å tilhøre 20–30 individer, alle fra bronsealderen. Både voksne og barn var representert. Kuttskader på underarmer og legger tydet på iherdige forsøk på å beskytte seg og flykte under det som må ha vært en svært dramatisk hendelse, altså en massakre.

Lignende situasjoner er kjent fra Tyskland, og hendelsen som ble dokumentert på Sund er trolig bare toppen av isfjellet. Vi vet blant annet at krigerideologien i samfunnet ikke ble nevneverdig svekket i jernalderen. Det er derfor rimelig sikkert å anta dette: hadde flyktningkrisen i Middelhavet funnet sted for 3000 år siden hadde vi visst lite eller ingenting om den. Urolighetene i regionen kunne trolig ha blitt nevnt på en steintavle, men de fleste fagbøkene om perioden hadde begrenset seg til diskusjoner rundt den arkitektoniske stilen til regimene og de eventuelle rikdommene de akkumulerte – og etter hvert tapte.

Mennesker har vært på flukt gjentatte ganger opp gjennom forhistorien, også i de områdene som i dag kalles Skandinavia, og en god del av dem som lever i dagens Norge er nødvendigvis etterkommere av nettopp de som sendte andre mennesker på flukt. Vi kan derfor påberope oss å være historisk bevisste når vi i dag viser solidaritet i møtet med mennesker på flukt.

Svein Vatsvåg Nielsen

Stipendiat i arkeologi, Kulturhistorisk Museum, Universitetet i Oslo

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.