Annonse
11:20 - 08. juli 2018

Var det straffe? Var det offside?

Med videodømming forsøker fotballen å jage usikkerheten av banen og nærme seg den objektive sannheten. Men som i samfunnet ellers er det ikke sikkert at mer kunnskap gir bedre beslutninger.

Videodømming: «En normalvitenskapelig tilnærming til en postnormal situasjon». Foto: Friedemann Kohler / dpa / NTB scanpix
Annonse

Viktor Claesson går i bakken inne i Sør-Koreas sekstenmeter. Spillet fortsetter, men så, 16 sekunder senere, midt i en koreansk kontring, blåser dommer Joel Aguillar i fløyta. De video-assisterte dommerne («VAR») som følger kampen, mener han må se nærmere på situasjonen hvor svensken falt. Etter å ha gransket videobildene dømmer han straffe. Andreas Granquist scorer, og Sverige vinner. Videodømmingen hylles. Men er videodømming et fremskritt? Eller er det uttrykk for en trend som man også finner i andre deler av samfunnet: Vår søken etter stadig mer eksakt kunnskap og troen på at dette skal løse problemene våre.

Under emneknaggen «bevisets stilling» har Morgenbladet de siste ukene skrevet flere artikler om vitenskapens pålitelighet og forskningens rolle i samfunnet. Forskning brukes på ulike måter av ulike parter i diskusjoner om blant annet oppdrettslaks, innvandrerregnskap til lærenormer. Hvorfor blir vi ikke enige? Er ikke kunnskapen god nok? Kanskje det kan løses med enda mer forskning?

Postnormal vitenskap er en vitenskapsteoretisk tilnærming til sammensatte problemstillinger som er sentrale i samfunnet. Uttrykket «postnormal» kan virke forvirrende, og forveksles lett med begreper som «postfakta» og «postmoderne». Men postnormalitet er hverken vitenskapsfornektelse eller relativisme. Det er heller et forsøk på å belyse vitenskapens begrensning ved at den alene ikke kan diktere beslutninger og ikke alene kan gi løsninger på komplekse samfunnsproblemer.

Sentralt står anerkjennelsen av usikkerheten som behefter også vitenskap og forskning. I et samfunn som har sterk tro på forskningsbaserte løsninger, forsøker man å redusere, eller aller helst eliminere, usikkerhet ved å bruke enda mer forskning og teknologi. I postnormal tradisjon anerkjenner man at usikkerhet heller må belyses enn å bekjempes. Mer teknologi og mer forskning vil i mange sammenhenger tåkelegge usikkerheten som eksisterer, og snarere bidra til å øke usikkerheten samlet sett.

I postnormal forstand henspiller det «normale» på normalvitenskapen innen et gjeldende paradigme, som Thomas Kuhn definerte det. Normalvitenskapen har gjennom vitenskapshistorien vist seg å være, og er fortsatt, svært godt egnet til å løse definerte og velavgrensede naturvitenskapelige problemer. For normalvitenskapen er målet mer kunnskap, og kvalitet måles ut fra grad av sikkerhet og nøyaktighet. I postnormal vitenskap er kvalitet selve målet, hvor kvalitet kjennetegnes ved robust kunnskap som lar seg utfordre og bidrar til bedre og mer bærekraftige beslutninger. En postnormal situasjon defineres ved at det hersker stor grad av usikkerhet rundt hva som er faktagrunnlaget, sterke interesser står på spill, aktører med ulike verdisyn er involvert, og beslutningen må tas raskt.

En kontroversiell dommeravgjørelse oppfyller alle punktene i det som definerer en postnormal situasjon: Usikkerheten om hva som er fakta, er stor, innsatsen er svært høy, de to lagene representerer motstridende verdier, og tiden er knapp – beslutningen må tas. I normalvitenskapelig ånd blir nå videodømming tatt i bruk i såkalte kampavgjørende situasjoner. En normalvitenskapelig tilnærming til en postnormal situasjon. Og som vi har sett er meningene mange og følelsene sterke. Selv etter utallige repriser blir ikke ekspertene enig. Skulle Cristiano Ronaldo vært utvist mot Iran, eller var det riktig med gult kort?

En kontroversiell dommeravgjørelse oppfyller alle punktene i det som definerer en postnormal situasjon.

En begrenset bruk av videoteknologi kan finne sin plass i moderne fotball. I normalvitenskapelige spillsituasjoner, der man bestemmer om ballen er over mållinjen eller om det var riktig spiller som ble straffet, er teknologien utvilsomt godt egnet. Men i fotballens mange postnormale situasjoner, slik som ved tvilsomme offside- eller straffesparkavgjørelser, hvor det er et betydelig element av tolkning og skjønn i vurderingen bak den endelige dommerbeslutningen, er det ikke sikkert at mer kunnskap gir bedre beslutninger. Heller enn å redusere usikkerheten kan det tenkes at videodømming snarere bidrar til å skjule den. Usikkerheten flyttes, noe som er problematisk.

Hvem er det som bestemmer? Dommeren eller noen i et mørkt rom? Etter at Danmark og Australia hadde spilt uavgjort, stilte trener Åge Hareide dette betimelige spørsmålet til pressen. Spørsmålet går rett til kjernen av den postnormale kritikken av videodømming. For hvem er det egentlig som tar disse avgjørelsene, og med hvor stor grad av uenighet og usikkerhet gjør de det?

Som i andre kompliserte spørsmål i samfunnet forsøker nå også fotballen å redusere usikkerheten og ta bedre beslutninger ved hjelp av ny teknologi og mer avanserte metoder.

Det er fortsatt hoveddommeren som bestemmer. I alle fall over situasjoner som han eller hun er klar over har funnet sted. Men hva med alle situasjonene som hoveddommeren ikke ser, og hvor videodommerne bestemmer seg for ikke å varsle hoveddommeren? Antoine Griezmann fikk straffe etter at dommeren ble varslet om en mulig forseelse fra videodommerrommet. Men hvorfor ble det ikke blåst straffe da Englands Harry Kane ble revet ned inne i straffefeltet av Tunisias Ferjani Sassi? – Ikke straffe, må videodommerne ha tenkt. Eller noen i videodommerrommet, for hvordan er beslutningsprosedyrene der inne? Krever en beslutning enighet fra alle fire dommerne? Krever det et simpelt flertall? I mange situasjoner vil andre enn hoveddommeren ende opp med å ta kampavgjørende beslutninger.

Som i andre kompliserte spørsmål i samfunnet forsøker nå også fotballen å redusere usikkerheten og ta bedre beslutninger ved hjelp av ny teknologi og mer avanserte metoder. Om dette er et gode må ikke bedømmes bare på grunnlag av prosentandelen korrekte avgjørelser. For fotball er heldigvis ikke (normal)vitenskap, og usikkerheten kan heldigvis aldri elimineres. Heller enn å strebe etter uoppnåelig perfeksjon i dommeravgjørelsene, må vi akseptere at usikkerhet er en del av fotballen. Og vi må avfinne oss med å ikke alltid kunne svare på det viktigste av alle uviktige spørsmål: VAR det egentlig straffespark?

Eirik Tranvåg
Knut Erik Emberland

Stipendiater ved Institutt for global helse og samfunnsmedisin, Universitetet i Bergen

 
Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Hvordan forholder Den norske Forfatterforening seg til Schiøtz’ gjentatte bruk av foreningens beklagelse?